Redaksjonens favorittar frå april og mai 2026

Jarand

Draken – Here Be Draken

Breibeint og skodd for ein gjørmete riffmarsj gjennom tjukkaste skogen byrjar bandet rett på sak: “The Great Deceiver” pumpar innover i øyrene og eg ventar berre på at himmelen svartnar fullstendig utanfor stoveglaset. Det er riktig nok vindstilt, sol og nærare tjue grader utandørs, men Draken har openbart andre planar inni headsettet mitt. Låtane rullar avgårde og det vitnar om eit band som har oppgradert i fleire ledd sidan sist. 

Ein stad mellom Red Fang og Motörhead ligg Draken og haustar godt frå begge kantar. Stort sett er det raskt og heftig, medan seigare spor som nemnte “Endtyme” og “Crimson Sun” er viktige tilskot til stemninga og den musikalske verda deira. Eg skulle gjerne høyrt endå meir frå den kanten. 

Det er unngåeleg å ikkje nemne at nokon bak spakane har gjort ein framragande jobb. Det let påskrudd, livleg og viktigast av alt: tungt som juling. Samstundes har vokalen fått betre plass, og det med rette. Både Even (gitar) og Hallvard (bass) tek mikrofonen med pondus, noko låtane dreg stor nytte av antan det er atmosfærisk synging som på “Endtyme” eller meir grumsete metalvokal som på “Shirts of Black”. Miksen av dei to er noko av det som løftar opplevinga fleire hakk. 

Here Be Draken er eit solid steg opp, meir av dette!

Live

Noen ganger strekker hverken tid eller energi til. Jeg skulle gjerne skrevet en avhandling om hver og en av de utrolig kule utgivelsene som har kommet den siste tiden, men akk, jeg ORKER IKKE. Det sagt, betyr ikke det at jeg ikke lytter til dem, og vil at andre også skal finne dem og bli glad i dem. Derfor mekker jeg en liste med verdens korteste anbefalinger, hvor jeg ikke går i dybden, du må plent bare sette din lit til mine lytteinstrukser.

Jeg sier som Varg Veum, Harry Hole eller Jack Bauer og kaller denne lista for:

Bare stol på meg – april og mai

17.april 

Draken – Here be Draken

Fullengder fra powertrioen du ikke vil møte i et trangt smug etter klokka 03:00 en regnfull lørdagsnatt. Eller, alle har vel sine preferanser.

8. mai 

Sabotør – Første Aksjon

Noen band lager konseptalbum, andre band ER konseptet. Sabotør er en god gammeldags heavy metal trio med en fascinasjon for andre verdenskrig og den norske motstandsbevegelsen, og musikken handler utelukkende om det. “Ja hallo, DKS? Send disse gutta på turné, og dét litt brennkvikt!”

8. mai 

Folksomt – Folksomt 

Har norsk folkemusikk noe å gjøre med techno? Ja, på hele dette albumet.

21.mai 

Red Kite – Requiem for Bolla (single)

Jazzrock fra øverste hylle. Torstein Lofthus fra Elephant9, Bernt Moen fra (gamle) Shining, trenger jeg å si mer? Requiem for Bolla er en singel som tilhører bandets tredje album “This Too Shall Pass”. Kast den inn i lista di, så er du litt forberedt når resten slippes 19.juni.

29. mai

Bushman’s Revenge – Ah, Les Vashes!

Franske kyr spankulerer rundt på dette legendariske jazzrock-bandets nyeste album. Med låttitler som “Velkommen Til Gards”, “Rådyrparet” og “And Guilt Was His Name-O” skjønner vi fort hvilket tema vi beveger oss gjennom. Det er en god dose humor i drikkevannet til Bushman’s Revenge for tiden, og jeg liker det.

Sondre

Kevin Morby – Little Wide Open 

April og mai var uvanlig sterke måneder for ny musikk, men den skiva som virkelig stakk av med hjertet mitt var Kevin Morbys ferskeste studioalbum. Jeg har litt vanskelig for å sette fingeren på nøyaktig hva som gjør dette albumet så forbanna bra som det er, men hver eneste låt gir meg et smil om munnen, og jeg har etter flere titalls runder lært meg samtlige av låttekstene på rams. Det skjer ikke så ofte for min del. Dette er et jordnært og organisk album, samtidig som tekstene er av den filosofiske og eksistensielle sorten. Morby bruker mange av de samme lyriske bildene løpende gjennom albumet og han kommer med frempek som følges opp på senere låter, noe som bygger opp under den helhetlige albumfølelsen. Det er uendelig mange quotables her, men ikke på en gimmicky mate. Alt føles veldig ekte. Morby maler et varmt og nostalgisk bilde av USA (og særlig Midvesten) som jeg tror vi alle savner, selv om vi kanskje ikke egentlig har opplevd det selv (du vet, før Trump, ICE og resten av jævelskapen). Jeg har nesten følt meg patriotisk når denne og Kacey Musgraves’ siste album har stått på repeat på spilleren. Men når stemning har blitt for god, har det vært fint å kunne rømme inn i den dystopiske feberdrømmen til Boards of Canada på Inferno. Nei, Little Wide Open er rett og slett årets sommeralbum for meg i år, og vil trolig stå som ett av årets klart beste album når vi kommer til desember. Ikke bare det; dette er kanskje Morbys beste så langt, selv om Singing Saw alltid vil ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Is it suicide if I die out chasing thrills? 

Just me trying to grow wings. 

Andre favoritter:

Boards of Canada – Inferno, Panopticon – Det hjemsøkte hjertet, Kacey Musgraves – Middle of Nowhere, Genesis Owusu – Redstar Wu & the Worldwide Scourge, Ed O’Brien – Blue Morpho, A Forest of Stars – Stack Overflow in Corpse Pile Interface, Aldous Harding – Train on the Island og Iceage – For Love of Grace & the Hereafter.