Hans Olaf Myrvang - Ein mann med forferdeleg mange ballar i lufta og alt for liten tid

Om det er ein person der ute eg har møtt på I fleire samanhengar innanfor Evig Lyttar lyt det vere Hans Olaf Myrvang. Dette er ein person med så mange fingrar i undergrunnen at ein skulle tru han hadde 20. Med fartstid i booking, band og no også eit plateselskap er det ikkje mykje av den norske undergrunnen som kjem forbi denne karen. Eg tok meg ein prat med han for å finna ut litt om kva som driv denne personen, om det er rein, flammande lidenskap eller rett og slett ein umenneskeleg arbeidslyst. Eg trur me kan seie at det er ein god dose av begge deler.

Det heile byrja med ABBA

Sjølv om Hans Olaf nyttar mesteparten av tida si med dei tyngre sjangrane, har det ikkje alltid vore slik. Han kan blant anna nemna ABBA når eg spør han om hans første møte med musikk:

-Mitt første møte med musikk, som jeg husker uten at det kan være noe jeg er blitt fortalt, må være min kjære mor som hørte mye på ABBA når jeg var en liten tass. Ellers så var oppveksten prega av standard hitlistemusikk fra slutten av 80-tallet og utover 90-tallet. Ble litt påvirka av søsteren min som var stor fan Michael Jackson og Roxette før 90-tallets elendige elektro-pop tok over med Ace of Base, Rednex og det som verre var. Men det store vendepunktet for min musikkinteresse var når jeg fant musikkvideoen til Weezers "Buddy Holly" på Windows 95-CDen, et par år etter at Windows 95 var nytt. Dette førte til at jeg gikk ned på CD-sjappa på Jørpeland, hvor jeg vokste opp, og bestilte "The Blue Album" og "Pinkerton", riktignok de eneste gode albumene til Weezer. Jeg husker godt at de så rart på meg når jeg spurte om de hadde disse CDene. Noe de selvfølgelig ikke hadde og derfor måtte bestille. Men det bandet åpnet porten til punk for meg. Spesielt new school punk de første årene, og så videre inn i en musikkverden hvor nisjene har regjert siden. Med visse unntak.

Frå Soon to be Forgotten til Siloen

Det er ingen tvil om at Myrvang har ei betydeleg og fargerik historie så langt, noko som kjem sterkt fram når eg spør om nettopp det:

-Oi, får prøve å holde det litt kort. Første gang jeg tok i et instrument var året jeg fylte 23 år. Det året ble jeg med i et metal-band som het Soon to be Forgotten i 2006 (jada, vi levde opp til navnet). Jeg hadde da i flere år tenkt at det må være jævlig kult å spille i band og at det helt sikkert ikke er særlig vanskelig. "Lær meg å spille gitar så blir jeg med i bandet ditt" husker jeg at jeg svarte på annonsen til STBF-gitarist, Vidar. Det ble jo selvfølgelig til at jeg var alt for dårlig på gitar så jeg fikk bassen heller. Det bandet holdt på et drøyt halvannet år før det tok slutt. Jeg fant da en annonse på Myspace som førte til at jeg begynte i et pop punk-band som het Krang's Android Body. Etter en kort stund så endra dette bandet stil og navn til Rank N' File. Og det var i dette bandet forholdet vårt til DIY begynte. Vi ga ut alt selv, en 7'' EP, et album og diverse digitale EPer. Vi reiste på to DIY-turnéer ut i Europa, samtidig som vi arrangerte noen få hardcore-shows i Stavanger med de få hardcore- og punk-bandene som fantes her da. Gitaristen flytta og RNF tok slutt sommeren 2011. Etter dette ble det emo i Great Leap Forward, som ikke stemte helt for noen i bandet, så vi endra stil til rocka hardcore og navn til Drink Your Poison.

-Etter en litt trøblete start i DYP så trakk trommisen, Trond, seg ut av det bandet. Da hadde han og jeg spilt i band sammen kontinuerlig siden 2007 og konklusjonen var at vi fungerte alt for bra sammen i band til å slutte med nettopp det. Dette var vel i 2012, kanskje begynnelsen av 2013. Går fort i surr alt dette. Men uansett, vi hadde på den tiden fått oss tålig nok peiling på home-recordning til at vi pre-prodda forskjellig mikk makk for å finne ut hva vi ville gjøre. Alt i fra ska-punk til roligere punk-rock. Og nå kommer nok en uttalelse som kommer til å slå tilbake på meg: Ingen av oss kunne synge clean. Men jeg kunne sånn halvveis skrike. Så hvorfor ikke prøve oss på crusta hardcore? Og dermed ble Agenda født. Hah! Agenda slapp debutalbumet "Menneskehetens Massegrav" på 12 tommer og en 7 tommer split med Mørkt Kapittel i 2014 gjennom Oslo-labelet Negative Vibe Records, og vi fikk oss en ny DIY-turné ut i Europa sommeren 2014. Men som alltid så flytter folk og Agenda ble lagt på is høsten 2014, selv om at det ikke utelukkes at det blir blåst liv i Agenda en gang i fremtiden.

Det ligg ein spennande historie bak Booking-selskapet Siloen Booking også, i følgje Myrvang:

-Agenda er samtidig en viktig del i Siloen Booking sin historie. Vi spilte nemlig et par shows lokalt i slutten av 2013, men følte oss ikke helt hjemme på de venuene Stavanger og Sandnes hadde å tilby. Samtidig hadde vi tilknytning til et delvis tomt bygg i Stavanger, uten at jeg trenger å legge ut for mange detaljer om det. Vi hadde aldri sett noe til huseieren, og på den tiden brukte vi bygget flittig til både musikkvideosett og andre aktiviteter, uten å få en klage fra noen. Så med hjelp fra en lokal helt ved navn Kjetil som hadde mer peiling enn meg på snekring så bygde vi en scene i dette bygget og holdt Agenda sitt album-release-show der i mars 2014. I løpet av 2014 satte vi opp en del shows på denne scenen, som vi kalte Siloen. Men etter hvert så ble det med en liten bismak. Tross våre ideologiske overbevisninger så er også vi indoktrinert i et system hvor vi må tilpasse oss for å overleve. I min jobb så er det f. eks. krav om plettfri vandel. Og selv om sjansene var minimale for at snuten skulle komme og arrestere oss for okkupering av privat eiendom, så var det allikevel alltid litt mer stress enn ønskelig når vi hadde shows på Siloen. Vi tenkte mye på hvor drit det hadde vært for band å kjøre helt fra f.eks. Oslo for å spille på Siloen, for så å få beskjed om at vi måtte avlyse for at det dukka opp en sint huseier. Vi prata med Kato på Checkpoint Charlie i Stavanger om å sette opp Siloen-shows der, og dermed var Siloen Booking født.

Myrvang står også bak bookinga av band til blant anna Tunghørt, ein festival Evig Lyttar skal dekka i november:

-Jeg tar meg av mesteparten av bookinga av band til vanlige Siloen-shows og Tunghørt, som er en hardcore-, metal- og punk-festival vi prøver å etablere som en bunnsolid festival som viser det beste av det beste fra DIY- og undergrunnskulturen i inn- og utland. Jeg slutta i Drink Your Poison i slutten av 2014, og siden Agenda var lagt på is så starta Trond og jeg Avast i 2015, hvor Ørjan ble med på trommer. De samme tre som starta Siloen Booking. Utenom joina jeg NAG, som nettopp slapp sitt debutalbum. Ettersom dette ble mye lengre enn det som var planlagt så går jeg ikke i dybden når det kommer til disse to bandene. Det kan vi spare til en annen gang. Men for å avslutte så må det kanskje nevnes at The Mind is Everything Records også ble født midt oppi dette virvaret av hendelser, en gang i 2014.

The Mind is Everything Records

I spørsmålet om kva The Mind is Everything records handlar om, kjem det klart fram at det er fleire positive faktorar som spelar inn:

-I DIY-scenen så er det en vanlig ting at flere små-labels går sammen om det som kalles en co-release. En co-release er at 2, 3 eller 15 labels (ingen regler her) går sammen og betaler for opptrykk av en plate. I stedet for at bandet får inntekter av salget så får de en del av opptrykket til å selge for seg selv. Og det konseptet der elsker jeg. Det finnes så ekstremt mye bra musikk der ute som ikke får napp hos de større plateselskapene, eller som kanskje ikke vil signere med dem, som må ut til folket. Masse bra musikk som har bra budskap og som spilles av fantastiske mennesker. Mange av disse gir ut musikken sin på DIY-måten med å samle nok labels til co-release av platene sine. Og dette ville jeg bidra til. Så jeg spurte en god kompis av meg, Mike, om han kunne hjelpe meg med logo. Og vipps, i 2014 en gang, så fikk jeg enda en ting som skulle ta en del av fritida mi, nemlig The Mind is Everything Records. Første ut var NO FEALTY med en 10'', så Myteri med deres debut 12'' og etter det så har det bare balla på seg. Utenom å gi ut bra musikk så fører dette til at jeg får venner på kryss og tvers av DIY-scenen som jeg får hjelp av når det kommer til booking, og for så vidt utgivelser av egen musikk. Så TMiER er ikke bare idealistisk, men også egoistisk på den måten at jeg får noe utav det også. TMiER er riktignok ikke noe jeg har noen drøm om å leve av. Det er 100% hobby.

Når ein person har blitt så integrert i musikkscena blir eg naturlegvis nyfiken på om den yngre Myrvang hadde sett føre seg denne fullstappa framtida:

-Nei. Livet har alltid tatt meg i en annen retning enn planlagt. Noe som er ganske klisjé å si og kanskje et utsagn som strengt tatt gjelder de aller fleste her på kloden. Men hvis vi isolerer ut musikken, som er grunnen til at jeg sitter her og svarer på spørsmålene dine i dag, så kan jeg trygt si at Hans Olaf som tenåring hadde blitt ganske så overraska om noen sa til ham at han kom til å booke Totalt Jävla Mörker til en festival i 2016, samtidig som han spiller i et band som blir anmeldt av Aftenposten.

Liten tid og ein god dose DIY

Det er ingen tvil om at Myrvang har mange ballar i lufta. Blir det tid til alt?

-Jeg har egentlig ikke tid til alt. Jeg tenker konstant på at jeg har for mye å gjøre. Hver gang jeg er ved et veiskille, som f.eks. når vi legger et band på hylla, så tenker jeg alltid at det skal bli godt å bare ha ett band å tenke på og få mer tid til å gjøre "vanlige ting" som å surfe, snorkle, trene, henge og alt annet piss jeg kunne tenkt meg å få gjort. Men så ender jeg alltid opp i en situasjon hvor jeg ikke klarer å la være å bli med. Og når jeg blir med i noe så skal det gjennomføres skikkelig! Men det må jo nevnes at jeg er ganske organisert når jeg gidder. Hvis du spør folka i Siloen Booking, eller folka i alle bandene jeg har spilt/spiller i, så kjenner de alt for godt til organisasjonsevnen min som ofte bærer preg av tvangstanker og diktatorisk fremtoning. Men jeg får ting gjort!

Det er heilt klart at Hans Olaf er ein effektiv fyr. I tillegg har han eit ganske reflektert syn på kva DIY-omgrepet betyr for han:

-Det er vel her jeg skulle sagt at det betyr alt for meg, at DIY-musikk er den beste musikken, "DIY or die!", "Fuck musikkindustrien!" og alt det der. Men realiteten er nok at jeg har et ganske annet forhold til DIY-begrepet enn man skulle trodd. Flesteparten av bandene jeg har hørt på opp gjennom tidene er ikke nødvendigvis band som definerer seg som DIY-band engang. Men DIY for meg betyr en scene, et miljø, hvor ydmykhet og respekt står høyere enn behovet for å være rockestjerne. DIY for meg er at vi er flere tusen band som i stedet for å knive om oppmerksomheten kan hjelpe hverandre. Og stå sammen om å vise verden at det er finnes kunstnere som vil dele kunsten sin med alle, uten å kreve store penger eller oppføre seg som idioter. DIY for meg betyr at man driver med musikk på hobbybasis, og ikke forventer at det faktum skal forandre seg. Og nettopp derfor identifiserer jeg meg med DIY, for jeg driver med musikk på hobbybasis, i en scene med så mye utrolig bra musikk og uendelig med fantastiske mennesker. Det er antageligvis mange som leser dette og tenker at jeg har misforstått DIY fullstendig. Akkurat som alle de som alltid skal krangle om hva punk betyr. Jeg tror DIY er på lik linje som punk-begrepet noe som for lenge siden har gått vekk i fra sin opprinnelige definisjon, og som i dag defineres individuelt hos alle. "If you wanna do it right, do it yourself" er jo ingenting annet enn en kul ting å si. Jeg vil f. eks. aldri bygget mitt eget hus. Det hadde jo rast ned lenge før jeg i det hele tatt hadde fått møblert det.

*Avast 2015 (Foto: Linda Eisala Winther)*

Gode råd og ein endå betre historie

Ein person med så solid erfaring frå musikkbransjen lyt jo sitta på gode råd til ferske band. I følgje Myrvang så er det å gå på konsert eit stikkord:

-Gå på shows! Ikke sitt hjemme og sutr over at det kommer lite folk på dine shows når du faen ikke orker å ta turen på andre shows utenom når Kvelertak spiller. Jeg sitter altfor mange ganger og mottar mailer fra band som vil spille på Siloen-shows eller Tunghørt og tenker at jeg aldri har sett disse folka på andre shows.

Sidan det å gå på konsert er viktig for Myrvang, har han då ei historie frå sine eigne konsertar å dela med lesarane?

-Når jeg tenker på alt jeg har opplevd på de turnéene jeg har vært på, konsertene jeg har spilt og alle innspillingene opp gjennom årene så er det merkelig nok en ganske kjedelig historie som av en eller annen grunn alltid dukker opp. Og det er historien om når Rank N' File var på vei hjem fra sin andre, og siste, Europa-turné i 2011. Vi hadde god tid etter å ha spilt en plass i Tyskland eller Tsjekkia (husker ikke) dagen før, og kom relativt tidlig til en campingplass midt i Danmark. Dette var ettermiddagen før vi skulle ta båten fra Hirtshals til Kristiansand. Vi hadde hatt det supert på tur, som vi alltid hadde, sola skinte og vi følte for å avslutte det hele med en skikkelig fest på campingplassen. Øl får man jo overalt man snur seg i Danmark, så det var jo ingen problem. Vi satte opp teltene og fant oss en benk litt langt vekke fra der folk lå og sov på campingen. Det balla på seg med flere folk som datt innom vår etter hvert ølboksfulle benk, og jeg tror de færreste av oss husker helt når og hvordan vi kom oss til teltet. Dagen etter klarte vi selvfølgelig å forsove oss pga at festen hadde dratt ut litt for langt. Trommisen, Bendik, var så vidt i stand til å reise seg, og det må ha sett ganske tragikomisk ut når vi kjørte ut av campingplassen med gitarist, Øyvind, hengende ut det ene vinduet spyende. Vokalist, Trond, trakk det korteste strået når det kom til hvem som måtte kjøre. Han var nok ganske prega av situasjonen så han ble tatt på senga når alle i bilen skrek "Her er avkjørselen vår!". Dette resulterte i at han tråkka inn bremsen med full kraft for å klare avkjørselen. Vi klarte det! Vi kom oss ut på motorveien i retning Hirtshals. Etter en halvtime fikk Tronds bremsemanøvre konsekvenser, da det viste seg at vi var helt uten bremser. Vi tok av til en rasteplass og Bendik, som er bilmekaniker, kunne konstantere at det var ingenting vi kunne gjøre der og da for å få bremsene tilbake. Bakrusen var godt tilstede, det var søndag, vi var trøtte og lite lystne på å bli igjen i Danmark for å få fiksa bremsene. Så vi tok avgjørelsen at vi skulle ta oss til ferja med håndbrekket som brems. Det gikk bra, og vi fikk levert bilen inn på verksted i Kristiansand. Hadde det skjedd i dag hadde jeg aldri tatt sjansen. Bedre meg for idioti. Takk til Harald som henta oss i Kristiansand!

Kva er då den kulaste konserten Hans Olaf sjølv har vore på som ein del av publikum?

-Off, her er det mye og ta av. Og bare for å hylle nostalgien litt, så må jeg svare Goldfinger, på Quart-festivalen i 2001. De hadde sluppet "Stomping Ground" året før og denne kunne gamlegjengen min og jeg ut og inn. Vi var selvfølgelig i piten hele konserten og etter den var ferdig klarte en kompis og jeg å hoppe over noen gjerder og løpe backstage til bandet. John Feldman stoppet vekterne som kom for å kaste oss ut, og vi fikk sitte backstage med dem i noen minutter. Dét var stas!

Det kjem også fram at punkeånden og moshefaktoren var ganske stor når Myrvang var på Europa-turnè med Agenda i 2014:

Av konsertene jeg har spilt selv så må det bli når vi spilte i Vilnius, Litauen, med Agenda i 2014. Det var en stor moshpit hele showet og det sto folk og ropte "Mennskehetens Massegrav" på dårlig norsk. Noe som var naturlig ettersom de ikke kan norsk i Litauen. Dét var også stas!

*Agenda/Myteri Europa-turnè 2014 (Foto: Hannah)*

Planane vidare

Myrvang kjem nok ikkje til å kjede seg med det første. Han har blant anna europa-turne med Avast, Tunghørt-festivalen og TMiER som held han oppteken i framtida:

-Planene videre er å få spilt så mye som mulig med Avast og NAG. Avast skal på en Europa-turné i oktober sammen med svenske Myteri, som Agenda var på turné med i 2014. Og NAG har fått overraskende mye medfart med debutplata, så det er en del på gang der også. Planen er samtidig at Tunghørt skal bli et navn som alle som liker hardcore, metal og punk i Norge kjenner til. TMiER har på planen flere utgivelser de neste månedene. TMiER slipper haugesundske Lik i oktober. Noe du i Evig Lyttar kjenner godt til, ettersom du premierte førstesingelen deres på sida di. Takk for det! Ellers så kommer det 12'' fra trondheimsbandet Mørkt Kapittel og enda en 12'' fra svenske Vengeance of Karma. Utenom er det enda flere utgivelser, men det er litt for tidlig i prosessen til å vite om det blir i år eller neste år, så det er ikke vits å nevne dem.

Heilt til slutt har eg lyst til å utfordra Myrvang med eit spørsmål eg har blitt ganske glad i å stille i det siste. Kan han sette saman eit drøymeband av avdøydde musikarar?

-Hehe, nå er jo jeg ganske new school i musikksmaken, samtidig som jeg aldri har brydd meg for mye om hva bandmedlemmer heter eller å kunne ramse opp hele diskografien til alle band jeg liker. Jeg kunne jo googla meg frem til avdøde musikere bare for å gi et svar som ga meg en stjerne hos alle de geeksa som ofte er mer interessert i å lese om bandet enn å høre på musikken. Men skal det nevnes noen store avdøde musikere som også er store for meg så må det bli Freddie Mercury og John Lennon. Hvis vi slenger John Bonham inn der så vi vel et fint 3-piece-band? John på baritongitar! Åh, Ampmandens Døtre! Der har vi et drømmeband! Selv om det ikke var svar på dette spørsmålet. Men når de gutta dør så finner du Anders, Ken og Jon på denne lista. Ikke at jeg håper det skjer med det første altså.

Eg takkar Hans Olaf Myrvang så mykje for tida, dette har vore både interessant og morosamt. Heilt på tampen har han til og med satt saman ei heilt unik speleliste til lesarane våre. For ein fyr!

Me her på Evig Lyttar rådar deg til å følgje med på denne karen i framtida. Mykje spennande som kjem derifrå!

-Patrick Kjøll Fardal