Pappasaft - I Verste Velgående

På videregående ble jeg bedt om å skrive en oppgave om min «kulturelle identitet». Læreren min, som for øvrig var fylkespolitiker for partiet Rødt, syntes det var veldig fascinerende at jeg kunne høre på den musikken jeg hørte på siden jeg sto der jeg sto politisk. Jeg har nemlig brukt mesteparten av ungdommen min i Unge Høyre. Ja, du leste riktig. Dette er ordene til noe så sjeldent som en blå musikkanmelder (mulig jeg er alene der ute). Det samsvarer kanskje dårlig med mine musikalske preferanser, som soleklart befinner seg langt til venstre på den politiske aksen, men det har aldri opptatt meg noe nevneverdig. Det er likevel ekstra gøy å skulle anmelde ordentlig pønkråkk som viser fingeren til systemet og den borgerlige regjeringen. Som du kanskje kan forstå var Pappasafts nyeste album, I Verste Velgående, derfor en drøm å skulle skrive om.

Allerede på første låt, «Brutalt Nasjonalprodukt», får vi en god smakebit av det Pappasaft har å levere. Dette er uten tvil årets hittil mest fengende norske låt, og albumets beste. Det skal litt til for å få meg til å synge med av full røst til tekststrofer som «nå må vi si ifra / vi trenger ferie fra / denne regjeringa» og «nå er det rett før etnisk portforbud». Teksten er ikke bare god politisk satire, men den treffer også en nerve for alle oss som er skuffet og forbannet over mange av de vedtakene som fattes av regjeringen (gjerne med FrP i spissen). Terskelen for resten av albumet settes med andre ord svært høyt, og vi har langt fra hørt alt Pappasaft har på hjertet.

Albumet tar også et oppgjør med klåfingrede menn på «Over Streken», norsk deltakelse og krigføring i fremmede land på «Norske Bomber» og dagens sykelige perfeksjonskultur på «TV2 Blisskrieg». Tematisk befinner vi altså litt «all over the place», noe som kanskje blir desto tydeligere når albumets virkelig store oppgjør finner sted på sporene «Bergenser Uten Grenser» og «The Four Chords Man of the Apocalypse». Her er det han der kjipe kisen som trekker frem kassegitaren på nachspiel som får gjennomgå. Vi har alle møtt ham (bergenser eller ikke), og de fleste av oss kan kjenne oss igjen i irritasjonen som oppstår i denne settingen (for min del opplevd ved leirbålet på Unge Høyres sommerleir – ugh!).

Musikalsk er det heller ikke feil å si at Pappasaft er «all over the place». På I Verste Velgående finner du alt fra søt gladrock og skarytmer til hardcoreriff og celtic punk (tenk Dropkick Murphys). Sett opp mot andre norske undergrunnsband kan Pappasaft her plasseres en plass midt mellom gladrockband som Påls Butikk eller Oslo Ess og hardcoreband som Ondt Blod eller Blood Command. Sjekk eksempelvis låten «2025» opp mot Ondt Blods «Betongtro». Likheten er ganske slående.

Med det sagt vil det være mer treffende å sammenligne Pappasaft med Honningbarna og Razika når det kommer til tema og tekster. Apropos tekstene kommer jeg ikke unna å nevne ordspill og enderim. Disse gutta er så komfortable med ordspill og enderim at de kunne fått Unstad-brødrene i Kråkesølv til å se bort i forlegenhet. Det er nok å se på titlene på albumet til skjønne hva jeg mener.

De beste sammenligningene finner vi dog om vi ser utenfor landegrensene. Det er nemlig ikke vanskelig å spore Pappasafts helhetlige uttrykk tilbake til vestkystpunken, med band som NOFX, Green Day, Blink-182 og The Offspring. Tankene mine har også vandret til band som Sex Pistols, The Ramones og The Clash.  

I Verste Velgående viser hvor langt Pappasaft har kommet siden Høyt Fort Ræva fra 2012. Bandet har vokst, både med tanke på tekniske ferdigheter og låtskrivingen generelt. Rølpefaktoren er redusert betydelig, og dette er noe som kler bandet. Det er fortsatt pønkråkk så det holder. Pappasaft har laget en svært underholdende plate som jeg sannsynligvis vil returnere til hver gang en FrP-statsråd sier eller gjør noe som irriterer meg (ganske ofte, altså).

3,5/5 TRYNER! 

-Sondre Leiros Bendiktsen