Et mesterverk!

’Wobbler’ slapp sitt fjerde album ’From Silence to Somewhere’ på Karisma Records 20 oktober. Et imponerende album bestående av fire låter, med klarinett, fløyte og klokkespill i aller sprøeste forstand. Førsteklasses norsk prog-rock i regi av medlemmer fra band som Tusmørke, White Willow og Chronicles of Father Robin. Et album som anbefales sterkt for både ivrige, som uvitende tilhengere av King Crimson, Gentle Giant, Yes, Genesis, Anekdoten, Premiata Forneria Marconi og Änglagård.

Første låta ’From Silence to Somewhere’ består av 20 minutter, lengste låta på albumet. En låt som ikke kan beskrives som annet enn: Et mesterverk uten sidestykke! Fremt låta har likheter henimot King Crimson, Gentle Giant og PFM fra starten av, er det likevel en originalitet over lydbildet, der jeg aldri er i tvil om at det er ’Wobbler’ jeg lytter til. Men det kan komme an på hvem som lytter. Selv har jeg hørt på mye på ’Wobbler’ og er kjent med dem, for andre som ikke er det vil det kanskje stå annerledes. Likevel vil jeg påstå at de har en identitet jeg kun forbinder med dem. Spesielt med tanke på Lars Fredrik Frøislie´s oppsiktsvekkende keyboard-spill i eminent samspill med Geir Marius Bergom Halleland´s gitargang. For ikke å snakke om Andreas Prestmo´s dynamiske vokal. Et verktøy han vet og bruke på en måte som belønner lydbildet, som helhet. Der vokalen setter stemning på alle skalaer høyt som lavt, fra 3 minutter og utover. Selv får jeg referanser til den svenske prog-acten Anekdoten, i måten det utføres på. Bare at ’Wobbler’ og Andreas Prestmo gjør det så mye bedre, der energien han leverer er ALT. Bedre prog-vokalist skal du lete lenge etter. Men det jeg liker best er hvordan låta tar seg tid til å skape en reise. De haster ikke, de dveler ikke, de tuller ikke. Det er en naturlig storslagenhet over låta, der de kan stoppe opp og gå videre med noe nytt i hele 20 minutter, uten at det blir unødvendig. Hver eneste endring og overgang høres riktig ut. Og i tillegg er de ambisiøse, og DET liker jeg.

Men det kan lett krølle seg til for den uerfarne lytteren. Fra 3 minutter, 9 minutter, 14 minutter og 18 minutter, starter låta litt på nytt. Altså opptil flere ganger høres det ut som en ny låt setter igang. Likevel gjør den ikke det, da tonerekkene som er rundt hjørnet kan være gjenkjennelige på en underlig måte. Noe høres ukjent ut, men likevel ikke. Før tonerekker blir noe annet, eller kommer tilbake og biter deg i ræva ved en senere anledning. En merkverdig reise. Og idet du har trykket play, har du takket ja til å svelge en ukjent pille du ikke kan ane konsekvensene av. Og når de grensesprengende minuttene er foran deg, har pillen for lengst sneket seg inn i hjernelappene med et eventyrland fylt til randen av harmonisk vokal, keyboard og fløytespill, du aldri vet kommer. Som starter, øker, stopper, starter, for så å eksplodere i mektige soloer gang etter gang. Og du blir sittende og flyte gjennom alskens emosjonelle tilstander, og lure på hvordan det i det hele tatt er mulig og lage dette. For de som ikke er så kjent med progressiv rock, kan låta høres heftig ut, men tro meg. Det VIL falle i smak. Selv, elsker jeg det! Lange instrumentale oppbygginger som sakte bygges opp og ned, for så å plage deg hemningsløst, på grensen til vanvidd før du får smaken på det som egentlig skal skje. Når er det ferdig? Som å se ditt livs Roma bli bygd. Du nyter utsikten til egen eksistens, og når du tror du vet hva som er foran deg, omformes bildet av det. Før du omsider befinner du deg i sentrum av en overgangen til et nytt liv, som egentlig er et tidligere liv. En storslagen start, som ikke egentlig er starten. En avslutning, som ikke egentlig er avsluttende, men fortsettelsen på slutten. Det kan være forvirrende, utforutsigbart og spennende. En kronglete vei hvor du flyr fra avgrunnen, til toppen av høyfjellsbildet og ned igjen. Der det er klinkende klart opp til deg og ingen andre og fly din vei gjennom. Eller kanskje du skal prøve og lande, og ta fatt på veien med føttene? ’Wobbler’ gjør det i hvert fall ikke for deg.  

Spesielt på låta ’Fermented Hours’, vil du få en utfordring. Her du må vente 3 minutter før du vil se bakken under deg. Selv prøvde jeg å flakse litt, i forsøk på å lande føttene i gresset, men det var ikke mulig. For da jeg strakk ut armen for å klø meg i panna, glemte jeg hva jeg skulle i et svev av ingenting, og fløt over i en annen verden. Jeg hadde null kontroll over egne intensjoner. Da jeg konstant ble revet med av drivkraften, som denne låta har. En totalitær energi, som i høyt tempo spiller på følelsesregisteret fra start til slutt. De gjør akkurat hva de vil med deg, og det er ingen nåde i dramaturgien. ’Wobbler’ har nemlig både deg og meg i sin hule hånd på denne låta, og det er ingenting annet å gjøre enn å lene seg tilbake i håndflaten, lytte og nyte. For når låta går inn for landing etter 7 minutter, er det ikke på langt nær ferdig. Det er derimot starten på et gigantisk vulkanutbrudd av herlige basstoner fra Kristian Karl Hultgren og bestemte trommeslag fra Martin Nordrum Kneppen, som sammen river i stykker ansiktet ditt i samspill med mesterlige soloformer i etterskjelv etter etterskjelv. Du kan ikke annet enn å nyte smelten fra lavaen, der alt rundt deg reinkarneres i høyere former. Hvor virkeligheten er mer enn hva du tenker på en mørk novemberdag. Dopaminen oser ut av platespilleren i den grad hårene dine reiser seg, med et lydbilde som dypper deg i komfort gjennom utsøkte tonerekker. En åker av engler hvisker deg i øret, rett før djevelen selv står foran orglet, klar for å slå kloa i alt du holder kjært. Før alt møtes i en himmelsk koring, som bare gjør så sykt godt. Herregud, for et mesterverk av en plate.

10/10 TRYNER!

Rikke Karlsen