Gjesten: CoverDestroyer (runforkovver)

Dei fleste har vel fått med seg instagramkontoen til CoverDestroyer (https://www.instagram.com/runforkovver/?hl=nb). Denne fyren held seg ganske så anonym, men hans popularitet på sosiale medier har verkeleg teke av. Kvifor, spør du? Jo, han pyntar og lagar morsomme versjonar av kjente platecover. Evig Lyttar har fått to eksklusive coverversjonar av to plater som våre lesarar garantert kjenn til - desse kan du sjå nederst i saka. Men først skal du få møte fyren bak alt.

---

Da Patrick ba meg forfatte en bio til denne spalten, tenkte jeg at det burde være grei skuring. Det var det selvfølgelig ikke. Det var kleint, flaut og klamt på en gang, så jeg gjorde det om til et litt kritisk intervju med meg selv i stedet, mildt Smilegubbe/Gifttryne-inspirert. Håper det er greit

Rett på sak; hva er det egentlig du driver med?
-Jeg lager artige(vel.. Red.anm.) versjoner av platecovere ved å endre tittelen på skiva eller artisten, og så gjøre et eller annet fjas med artworken.

Aha, tematiske memes altså?
-Noe sånt.

Morsmt. Du vaser fra en sjanger til den neste hele tida, kan du ikke prøve å fokusere litt a?
-Jeg var veldig heldig når det gjaldt tilgang på forskjellig musikk i oppveksten. To onkler hvor den ene fora meg med heavy metal og classic rock, den andre med punk, støy og hardcore. Muttern hadde mye Pixies og Blondie og sånt. Bestefar var Modum og Sigdals svar på Yngwie Malmsteen, om Yngwie hadde vært en stødig industriarbeider som spelte til dans i helgene på henholdsvis torader, fele og gitar. Unleash tha fookin’ Hardingfele.

Så du er fra bygda? Så...kult..
-En ting som er artig med bygda er at de subkulturene som oppstår ofte enten består av kun èn person eller så ender man opp med en miks av alt. En lett blandingsmisbruker med Felleskjøpet-caps, skateboard under armen, som kan kjøre traktor og har både Darkthrone og D.D.E. som favorittband oppsummerer vel egentlig det popkulturelle klimaet. Når det er lite input suger man enten til seg alt eller ingenting.

Får du mye hat for å føkke opp coverne på favorittskivene til folk?
-Det er jo bare tributes. Plata eksisterer fortsatt i all sin prakt uansett hvor mye jeg tuller med det. Stort sett alle coverne jeg gjør noe med er jo skiver jeg liker veldig godt. De artistene og band som gir lyd fra seg er stort sett veldig positive, og det syns jeg er stor stas. Kritikken kommer uten unntak fra fans som er overraskende freske i språket. Er visst ikke grenser for hvor respektløst det er å lage et cheesy ordspill.

Hvorfor denne anonymiteten, trur du at du er Banksy eller!?
-Det er ikke verre enn at jeg egentlig ikke liker å prate så mye om det. «Så kult at du gjør noe kreativt!» liksom. Ugh... Det er uansett ikke så vanskelig å finne ut av tydeligvis, det finske musikkmagasinet Soundi skrev et stykke hvor de henviste med fullt navn.

Zzzzzz.. Du og Tobias Forge lissom, så innmari mystisk.
-...

Okei smarten, noen få plater eller låter som er viktige for deg? Hold det kort a!
-Kyuss’ sin Welcome to Sky valley traff meg som en dampveivals.
-Ass Cobra-plata til Turboneger. Den er så jævlig bra. Soundtracket til mitt 90-tall med skating, fyll og tenåringsangst.
-A Blaze in the Northern sky. Kommer alltid tilbake til den.
-Låta Southern Cross av Crosby, Stills & Nash. Fy faen for en åndssvakt bra låt.
-Misfits 1977-83 har betydd særs mye. Det øset som er i Teenagers from Mars definerer ganske mye av hva jeg anser som veldig, veldig fett.

Du beskriver selv dine editing skills som mediocre. Der er vi VELDIG enige!
-Jeg veit jo faktisk ikke hva jeg driver med. En med peiling kunne sikkert laget alt i ett enkelt program på en Mac, og fått det til å se bra ut. Jeg bruker 7-8 forskjellige apper og en litt ripete iPhone 7.

Lol! 7-8 apper!?
-Ja, en til hver enkelt operasjon. Kan jeg gå nå?

Vent litt a!
Var musikken bedre før?
-Nei. Men det gjør ikke musikkhistorien mindre viktig. Flere av de banda jeg setter høyt slapp sine beste skiver før jeg ble født. Man kommer til et punkt hvor man skjønner at man aldri kommer til å få hørt alt. Da kan man enten slutte å følge med og insistere på at alt gitt ut etter 1979 er drit, eller så kan man henge med så godt man kan. Det beste jeg vet er å få hang-up på band som er nye for meg. Da følger jeg det så langt bakover jeg kan, med alle sidesporene som følger med. I den prosessen dukker det opp flere nye band og strømninger, og sånn fortsetter det. Ad føkkings infinitum.

Sitter du å klukker og ler og holder på mens du lager disse greiene?
-Ja faktisk. Hvis jeg ikke gjør det er det første tegn på at det ikke er så veldig bra. Jeg har i overkant av 200 covere som av forskjellige grunner ikke funker helt. Ofte kan de bli bra bare ved å endre en liten ting, mens mange igjen er bare å skrote. Når jeg har laget noe som ikke funker blir jeg flau. På ordentlig. Kill it with fire! tenker jeg da. De tinga som jeg selv synes blir morsomst er der hvor kontrasten mellom utgangspunktet og det jeg endrer det til er størst.

Det er vel rimelig begrensa hvor lenge du kan holde på med dette eller?
-Det enkle svaret er jo nei, da det kommer skiver både digitalt og analogt hele tida, så tilgangen på materiale er tilnærmet endeløs. Så lenge jeg syns det er gøy er det jo nettopp det, gøy.

Dritgøy. Ok... Da tenker jeg det er på tide å runde av.
-Det tenker jeg også. Takk for meg.

Mayhem - Deathcrush Purified In Blood - Reaper Of Souls

CoverDestroyer