En overbevisende, men noe kort affære
In Vain – Currents (Indie Recordings, 26. januar 2018)
Det er nesten fem år siden norske In Vain slapp sitt forrige studioalbum, Ænigma. Utvilsomt en av de beste utgivelsene innenfor progressive death metal-sjangeren gjennom tiden (ved siden av album fra band som Opeth, In Mourning, Akercocke, Meshuggah, Gojira, m.fl.). Problemene med å skulle følge opp et slik album er åpenbare, og det virker naturlig at bandet har tatt seg god tid med sitt neste album, Currents.
Allerede fra åpningssporet «Seekers of the Truth» er det merkbart at vi står overfor et annet beist enn det vi ble introdusert for i 2013. Låten er kanskje like melodisk og fengende som de beste sporene på Ænigma, men den føles også mer forhastet og nesten litt kaotisk, særlig i overgangen fra introen til hovedriffet. Den gir meg klare assosiasjoner til tidlig In Flames, og det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet mens man nikker til takten. «As the Black Horde Storms» er i likhet med «Seekers of the Truth» en rendyrket melodeath-perle, denne gangen ispedd en god dose Kalmah.
Også tredjelåten «Blood We Shed» går rett på sak med et annet uttrykk enn det jeg nødvendigvis forventer fra In Vain. Her får vi servert en god dose death metal med elementer av trash og grind, før det plutselig sporer av til et helt uventet progrock-parti. Selv om kontrasten i utgangspunktet ikke høres særlig heldig ut, funker det faktisk utmerket. In Vain har en helt egen evne til å blande ulike sjangre, men likevel holde fast i sitt helt unike musikalske uttrykk. Særlig den rene vokalen er karakteristisk og bidrar til at albumet føles gjennomført, til tross for flere snodige sidesprang.
De mer progressive tendensene på «En Forgangen Tid», «Origin» og «Standing on the Ground of Mammoths» gir klare assosiasjoner til tidligere utgivelser. «Mammoths» fungerer utmerket som avslutningsspor, og matcher nesten det fantastiske sistesporet på Ænigma, «Floating on a Murmuring Tide». Det hele er så episk og storslått som bare In Vain klarer å gjøre det, uten at det blir for mye. Nok et bevis på at metall + saksofon = gull.
Albumets absolutt svakeste punkt kommer i form av andrelåten «Soul Adventurer» med Matt Heafy fra Trivium som gjesteartist. Uansett hvor mye jeg hører låten takler jeg ikke vokalen hans, og det blir dessverre heller ikke bedre når bandets egne vokalister blander seg inn i smørja. Låtens djent-aktige hovedriff er dessuten albumets svakeste med god margin. Det eneste forsonende ved låten er soloen og de korte partiene hvor trommene trykker til mot slutten av refrenget.
Dersom man ser bort fra «Soul Adventurer» er albumet en overbevisende, men noe kort affære. Samtlige av bandets medlemmer leverer topprestasjoner, og særlig trommis Baard Kolstad. Det er ikke noe tvil om at Ænigma fortsatt vil stå som bandets magnum opus i mine øyne, men jeg vil utvilsomt glede meg til nye utgivelser fra In Vain i fremtiden.
7,5/10 TRYNER!
Sondre Leiros Bendiktsen