Redaksjonens 10 viktigaste plater: Bjørnar

Denne listen inneholder en viss kronologi i min musikksmak opp igjennom. Fra barndom til nå, via ungdomstid og alt det som følger med der. Det er vel ingen overraskelser her for de som kjenner meg, men dette er uansett byggesteinene i mitt musikalske Dna.

DEPECHE MODE - MUSIC FOR THE MASSES (1987)
En av de viktigste menneskene i mitt liv har alltid vært min bror, Lorry (ikke spør). Hans intense musikkinteresse var til overveldende for en nesten ti år yngre lillebror, men desto imponerende og inspirerende. Et av de banda som alltid ble spilt hjemme hos oss var Depeche Mode. Synthpopens definitivt beste band og min brors utvilsomme favoritt på den tiden. Tiden gikk, bror fant grungen og jeg glemte nok Depeche Mode litt. Men så dukket de opp på MTV, med videoen for åpningssporet på Music For The Masses, klassikeren Never Let Me Down Again og kjærligheten til gutta fra Basildon blomstret opp igjen. Og i front, var albumet Music For The Masses.

SEIGMEN  - PLUTO (1992)
Seigmen har definitivt produsert bedre album enn debuten. Men det var denne EP-en som viste meg en helt ny verden bestående av tunge riff, mørk lyrikk og en visuell karakter med hint til det okkulte og mystiske. Den lille tjukkasen på Tolvsrød utenfor Tønsberg så seg aldri tilbake (fortsatt tjukk da).
Det starter så forbannet intenst med live-klassikeren, Fra X Til Døden, ruller videre med grunge-thrash hybriden Mono Doomen, før det roes helt ned med den til tider banale, men likevel magiske Korstoget. Skjebnen er den beste punkelåta fra 90-tallet, lagd utenfor Oslos grenser. Så avsluttes hele spetakkelet med den giganten Syndefloden.
En enorm karriere hadde startet og en livslang fan var født.

NINE INCH NAILS - THE DOWNWARD SPIRAL (1994)
Hva kan man egentlig legge til i diskusjonen om Trent Reznors absolutte mesterverk? Det er en grunn til at det har blitt omtalt, kritisert og hyllet siden det kom ut. Han tok en undergrunnssjanger og løftet den fram. Med sitt intenst personlige uttrykk og sin absurde hatske aggresjon, i godt selskap med flere vakre ballader, satt han en standard som mange sliter med å toppe ennå, innen industriell musikk. The Downward Spiral er for meg personlig, et album som hjalp meg gjennom en tung depresjon etter min mor døde, en turbulent ungdomstid og selv om jeg ikke setter på platen like ofte som da, vil den gå med i graven. Gud hjelpe meg.

SLIPKNOT - S/T
Jeg elsket Nu-metal. Null anger. Nå skal det sies at jeg anser Nu-metal mer som en periode der band blandet inn masse nytt i en sjanger som tildel hadde kjørt seg litt fast. Selvfølgelig har du banda som tok inspirasjon fra Hip Hop og Rap (KoRn, Limp Bizkit), men også band som tok elementer fra Industriell musikk (Fear Factory, Spineshank), Alternativ Rock (Deftones, Incubus) og flere til. Men et band skulle ta rotta på dem alle, for min del. Slipknot så ekstreme ut, låt ekstreme (husk utgangspunktet her) og introduserte meg til en langt hardere side av Metal, mer opptil Death Metal og lignende. Uten Slipknots debut, hadde jeg aldri sjekket ut band som Cannibal Corpse, Nile og lignende.
Men albumet er ikke bare en brobygger mellom mer mainstream metal og undergrunnen. Det står fortsatt som en stake i brystet på meg. Med et intenst lydbilde, massive refrenger og en angstdrevet produksjon som er direkte utmattende. På den gode måten. Jeg blir faen meg fjorten i hodet hver gang jeg hører på albumet. De skulle levere bedre album etter dette, men for meg blir det aldri viktigere enn dette.

MONSTER MAGNET - POWERTRIP (1998)
I enden av tunnelen av mørk metal og deprimert industrial, ventet det et album som satte steroidsprøyta rett i rockemuskelen min. Jeg hadde hørt Monster Magnet før Powertrip kom ut, men hadde ikke helt falt for deres psykedeliske stonerrock til da (dette skulle selvfølgelig forandre seg kort tid etter), det ble for lette saker for en kid med Seigmen-genser og Sepultura-plakater på veggen. Men dette albumet kunne jeg ikke overse. Det var så fett!
Breibeint rock med store, glorete og lysende bokstaver. Det simpelten stinket Las Vegas, kokain, damer, stormannsgalskap og raserte hotellrom.
Til forskjell fra andre band i samme musikalske hjørne, så var tekstene til Dave Wyndorf, nærmest filmatiske! Fortellinger om kosmiske vesener, puling på røtne madrasser, dårlige tripper og et massivt dopforbruk.

Også den stemmen da. Jeg vil faktisk påstå at hvis du leter etter en perfekt vokalist for Rock av den noe tyngre sorten, så finner du ikke en bedre kandidat enn Wyndorf.

Jeg trengte aldri Hunter S. Thompson og hans like.
Jeg hadde Dave Wyndorf og Powertrip.
Holdt lenge det, ass.

BOB HUND - JAG REAR UT MIN SJÄL (1998)
Det var for det meste rasshøl som likte Bob Hund, hvis du spurte meg. Protohipstere med bollesveis og babyblå t-skjorter med den banale bikkja på brystet. Nei, det var ikke bra musikk. Men så sjekket min andre beste venn, Truls, ut Bob Hund. Og likte det. Jeg var trassunge og ga ham et hav av dritt for det. Selvfølgelig! Idioter måtte jo få høre det. Men så måtte jeg til slutt overgi meg til Sveriges defintive konger av naiv poprock på sitt skandinaviske beste (Broder Daniel er intenst bra det og). Jag Rear Ut Min Själ inneholder alt man elsker med Bod Hund. De fantastiske rockelåtene, de fine balladene og minuttene i deres univers. Der alt er litt rarere og finere. Det går lang tid mellom hver gang jeg setter på Bob Hund nå om dagen, men det er få bands storhetstid som treffer meg fortsatt like hardt som dem.

WEEZER - S/T (1994)
Jeg skal ikke påstå at jeg oppdaget Weezer tilbake i 94. Det tok en god stund før jeg ble ordentlig introdusert til bandet og da spesielt dette fantastiske albumet.
Takk skal du ha, Jan Henrik.
Hvis det er noe som kan kalles et perfekt album, så er dette så forbannet innertier. Jeg kan faktisk ikke finne et eneste svakt punkt. Fra de fabelaktige låtene, Rivers sine unike tekster, den varme og nærmest nostalgiske produksjonen, til bare hvordan låtene er satt sammen i rekkefølge.
Det bare funker så sinnsykt bra!
Weezer har aldri, for meg, toppet dette og vil aldri gjøre det heller.

ALKALINE TRIO - GOOD MOURNING (2003)
Jeg likte egentlig ikke Punk jeg. Sånn virkelig ikke.
Men etter at jeg møtte en av mine beste venner, Jan Henrik (se, her dukker han opp igjen), så var det egentlig ingen vei tilbake. Han hadde en underlig evne til å spille ting for meg, som jeg ved første lytt, selvfølgelig hatet med en blendende intensitet. Men etterhvert tok jeg meg i å spørre etter visse band og sanger (godt preget av alkohol, skal sies) og et av de banda, var ofte Alkaline Trio. Og da spesielt dette albumet., Good Mourning.
Melodisk, variert og flott emopunk med bra tekster, fabelaktige vokalister og en bunnsolid trommis. Jeg kunne sikkert valgt andre album av Alkaline Trio til denne lista, men det vil alltid være Good Mourning som tar førstepremien for meg.

BRIGHT EYES - I`M WIDE AWAKE IT`S MORNING (2005)
Som dere skjønner, så har jeg aldri vært så interessert i folkrock eller folkpop. Men det var nå noe med Bright Eyes som traff meg. Husker godt jeg fikk en liten innsjø av Mp3er fra min venn, Thomas. Jeg likte det jeg hørte og sjekket ut I`m Wide Awake It`s Morning da det kom. Jeg var solgt. Kjøpte alt jeg kom over og druknet meg i alt som var Bright Eyes. Til det punktet at jeg ble kvalm og kunne ikke høre på det igjen, på en meget land stund. Men tiden har gått og dette albumet fortjener en plass på denne listen. Conor Obersts nervøse fortellerstemme leder oss gjennom et flott album som aldri henger for lenge i den mørke siden av uttrykket hans. Han har Emmylou Harris som korist! Som korist! Hva i det innerste helvetet liksom. Nydelig og varmt. Elsk det!

LEMURIA  - THE DISTANCE IS SO BIG (2013)
Det nyeste bekjentskapet på listen og det seneste bandet som har funnet seg en plass blant mine absolutte favoritter. Det er ingenting spetakulært unikt med Lemuria. Men det er bare så intenst bra. På alle måter. Akkurat passe bråkete, søtt og uendelig fengende. Dette albumet og bandets andre utgivelser, har nå gått på evig repeat siden jeg oppdaget dem for ett år siden, rundt regnet. Det er ikke sikkert du blir like frelst som jeg ble, men jeg er ganske sikker på at du vil finne noen låter som sniker seg inn på de feteste spillelistene dine. Så bra er de bare.

Bjørnar Kristiansen