Redaksjonens 10 viktigaste plater: Rikke

Å velge 10 album er en utfordring, da jeg har minst 100 jeg vil liste opp! Derfor har jeg plukket ut album som åpnet sjangerdører fra tenårene til nå. Album jeg hørte i hjel, og som slik kvalifiseres. Advarer om at mange band og konserter vil nevnes! Eneste måten jeg klarer å gjennomføre en slik umulig oppgave på. Spillelistene ligger nederst!

1.    Alexisonfire – Watch Out! (2004)

En 15 årings smak i musikk er sammensatt. Selv var jeg sulten på aggressive sjangere. Slukte tips, frontet i Total Guitar med jakt på bakoversveis og melankoli. Alexisonfire ga meg akkurat dette med Watch Out! (2004)  – I likhet med Janes Addiction, Rise Against, Sick Of It All, Billy Talent, Cephalic Carnage, Fall of Troy, At The Drive In og Pig Destroyer – Alexisonfire ble spesielt en bro over i ”ikke nu metal”. Jeg var gitar fersking, elsket å spille energiske rocketabs og høre tydelige gitarer med låter jeg kunne bli sint i takt til! Alexisonfire var perfekt. Anbefales passiv aggressive melankolikere!

2. Deftones – Deftones (2003)  

Tenårene var rare, min smak passet ikke inn: Klassekamerater som titt og stadig spurte hva som feilte meg – der jeg vandret rundt i min blodige My Chemical Romance t-skjorte med Alexisonfire og 36 Crazyfists på øret. Og jeg velger å skylde på hjemmemiljøet for ”gode” musikalske påvirkninger. En kul far, som i 2004 setter på Deftones i bilen mot Lindesnes. Jeg var frelst før min far kunne si Battle Axe! Der jeg så meg nødt til å droppe vitnemålfesten - Norwegian Wood måtte prioriteres! Et band som dro meg ut av emo og nu metal, der gitar riff kunne utfolde seg på en måte uten å være FOR cheezy. Det var nytt for meg. Machine head, Sepultura, Pantera og Metallica overbeviste også om det.

3. Mastodon -  Remission (2003)

Mastodon - VIKTIG! For ikke å snakke om Neurosis og Tool. Men hadde jeg vært foruten metalfrelste brødre og en far, som tidlig tipset meg om NIN, Machine Head og Tool, hadde det stått verre til. Husker dagen jeg hørte Mother Puncher: En låt jeg og min eldste bror måtte spille sammen på en liten Peavey amp – Tidenes gitarduell! Og i 2007 dro vi på Hove med QOTSA, Neurosis, Slayer og Converge på scenen. Også Mastodon da, der vi blir forsøkt stanget ned av en fyr i blå maske med horn, for så å bli ufrivillige mosh-pit deltakere! Konserten var like særegen som albumet. Og gleden jeg fikk av det, vil alltid stå som en grunnmur i huset av favoritter. Takk, Karlsen!

 4. Isis – Panopticon (2004)

Isis er i likhet med Mastodon en del av det jeg digger – post metal med sludge tendenser. Og Panopticon ble så hørt i hjel! For en skive. Jeg fikk en anbefaling og de har vært en favoritt siden, der alle skivene er kandidater. Og jeg var så heldig å få se de på Roskilde (2009), før de ble oppløst. For en opplevelse! Og her må det sies at det var litt vanskelig å holde Cult Of Luna, Pelican, Kylesa, Mouth Of The Architect og Burst utenfor listeplass, men Isis er selvsagt her.

 5. Don Caballero – World Class Listening Problem (2006)

I årene etter, sank jeg dypere i stoner - og metal materien, men hadde likevel behov for noe annet. Don Caballero fikk meg til å innse det, med sine  særegne lydlandskaper av typen ”Talking Heads-metal”. Albumet World Class Listening Problem, som dukket opp under en daglig musikk research, har klart metalvibber som, i tillegg til å treffe meg med gitarpunches i tråd med Meshuggah og Fredrik Thordendals Special Defects, også hadde en jazza vibe å by på. Førte meg nærmere jazz og jazzrock/metal uttrykket, som gikk som hånd i hanske med norske Bushmans Revenge, Elephant 9 og Monolithic, men også Giraffes? Giraffes! Soft Machine og Dave Holland.

6. Kyuss – Welcome To Sky Valley (1994)

Kyuss da! Stonerrocken jeg først fikk høre, da QOTSA ble spilt på bilradioen en regnfull Quart kveld (2003). Eller da Monster Magnet spilte året etter. Kunne ikke truffet mer umiddelbart! Jeg gir plassen til Kyuss, ikke fordi Monster Magnet, QOTSA, The Hidden Hand, The Sword, Dozer, Orange Goblin, Helmet, Karma To Burn eller Sleep ikke fortjener den, men albumet er så gjennomhørt! Og jeg har ikke ord for da Brant Bjork spilte opp til dans på Blæst i Trondheim (2010). En topp ti, før Kyuss Lives! kickstarta! Dro meg nær psykeldelisk rock, der Earthless ble en yndling. Og i Berlin (2013) fikk jeg se de også, der jeg brukte mer tid på å lete etter telefonen enn å lytte. Synd!

7. Black Sabbath – Paranoid (1970)

Black Sabbath har jeg kjent til siden Iron Man ble mitt første gitarriff. Likevel  falt jeg i en klassisk rock, death og trash metal felle, der Danzig, Blue Öyster Cult, Saxon, Mercyful Fate, Creedence, Led Zeppelin, Death Angel, Alice In Chains, Deep Purple, Diamond Head, Queensrÿche, The Haunted, Death og Testament snek seg inn i enhver spilleliste. Før jeg ble tipset om Electric Wizard på Platekompaniet en kald høstdag i 2009 (tro det eller ei). Jeg og et par venner startet Black Sabbath coverband og spillelistene endret seg drastisk. - Sludge og doom over hele linja: Black Cobra, OM, Melvins, Cough, Earth, Sons of Otis, Entombed, Candlemass, Cathedral og Acid King på stadig lytt! Likevel åpnet Black Sabbath universet flere dører, så de må på lista.

8. Russian Circles – Memorial (2013)

Reisen mot å finne Russian Circles startet i 2011, da en kompis tipset meg om dem. Fytti søren, jeg var helt oppslukt: Prog-jazza instrumental post rock, som hjalp meg ut av en trang indie hule. Og i 2013 kom Memorial, der jeg fikk se dem for første gang på Blå med Chelsea Wolfe samme år. Falt sammen av lykke for å ha flyttet til Oslo. Har aldri hatt så store forventninger til en konsert, som så til de grader ble innfridd! Åpnet døren til en alternativ post rock med elektroniske og sfærisk tunge tendenser - I likhet med And So I Watch You From Afar, Mogwai,  Explosions in The Sky, This Will Destroy You, God Is An Austronaut, Tortoise, Red Sparrowes og Godspeed You Black Emperor!

9. Kongh – Counting Heartbeats (2007)

Kongh! Akkurat som Russian Circles, kunne å vri på innvoller fra første lytt. Snek seg i spillelista fra 2011, der gleden var stor da Sole Creation kom på døra 2 år etterpå. Men plassen går til Counting Heartbeats. - To ord: Nedstrippa råskap! For ikke å snakke om fete riff på rullebånd og fenomenale oppbygginger. Også klarte jeg å komme for sent til Meshuggah & Kongh på Rockefeller (krise!); Desto gøyere var det på Høstsabbat samme år! Åpnet en doom metal port jeg aldri kan lukke. Grunn nok til å kjøpe seg bariton samme år. Howl, Sumac, Primitive Man, Conan, Slomatics, The Dead, Herder og High On Fire fortjener også lovprising her. 

10. Blut Aus Nord – 777 (Sect)s (2011)

Blut Aus Nord! Fransk black metal, som tok meg med storm! Startet med Agalloch og Opeth, før Ulver overrasket meg på Pstereo (2009). Ut i black materien stupte jeg, med Urfaust, Mayhem, Emperor og Darkthrone i front. Før Blut Aus Nord dukket opp med sin sfæriske black metal, der det så skulle både briste og bære med Craft, Wolves In The Throne Room, Sunn, The Ruins Of Beverast og Oranssi Pazuzu på hjernen. Men Blut Aus Nord – 777 (Setc)s er en soleklar favoritt! En gitarsound jeg alltid leter etter, men aldri finner.

---

Og nå skal lista liksom være ferdig? Nei, det går ikke an. Jeg har ikke kommet til progrocken enda! Her kommer en norsk tilleggsliste:

1. Turbonegro – Scandinavian Leather (2003)

Turbonegro betyr noe eget, som har med Quart (2003) å gjøre: Rikkes første møte med en festival noensinne! En opplevelse, som spruta digg sprit på bålet for en 15 åring. Satte i gang et festivalkjør med en vanvittig definisjonsmakt! I likhet med annen kultur, dro de meg nærmere min identitet. Pumpa nytt liv i årene hver gang. Noe jeg er så takknemlig for! Fant min plass, og der økonomiske utsikter kunne vært bedre for festivalen, ga de meg Monster Magnet, The Hives, Slipknot, Foo Fighters, Green Day, Dillinger Escape Plan, And You Will Know Us By The Trail Of Dead, Tool, Placebo og The Kills i tenårene.

2. El Caco – The Search (2005)

Åh, El Caco. Riktig og viktig! El Caco konserten på plenen under Quart festivalen (2005), betydde så mye. Jeg var nå i sentrum av denne aggressive og lette sounden, det traff blink! Der El Caco ble like viktige som Deftones. Samtidig serverte de meg stoner rock & metal.

3. JR Ewing – Maelstrom (2005)

JR Ewing altså. De har i likhet med El Caco vært uhyre relevant. Maelstrom, og konserten på samme dag som El Caco, førte til nysgjerrighet på hardcore som sjanger – der band som Converge og norske Purified In Blood ble favoritter på Hove Festivalen (2007). Og dette albumet av JR Ewing er like bra i dag, som da.

 4. Motorpsycho – EP: Little Lucid Moments (2008)

Little Lucid Moments var viktig i tiden, da Motorpsycho for meg var av kongelig æt. Dette mystiske bandet fra Svartlamon, som kunne å blande inn prog i rocken sin på mesterlig vis! Magiske konserter, der min beste fant sted på Rosendal i 2008 - Nedlagt kino ved Innherredsveien. En 3 timers konsert! Falt sammen av gledelig slitsomhet. Og konserten i Oslo Konserthus i år: Fabelaktig!

5. Jaga Jazzist – What We Must (2005)

Åh, som jeg digget Jaga Jazzist. Det var vanskelig å prioritere her, da One-Armed Bandit (2010) er en god kandidat. Jaga Jazzist står garantert for noen av de beste konsertene. De har med sin eksperimentelle jazz, rock og elektronika truffet meg enormt! Der lydlandskapene er så magiske. Innehar alle spektere av kjente, som ukjente følelser. Konserten på Studenter Samfundet i 2011 ligger for alltid i hjerterota. Takk!

6. Ulver – Blood Inside (2005)

Ulver! Skulle ta tid å oppdage, før jeg så dem i 2009. Et lys gikk opp, og tilbake i tid dro jeg (mest for den eldre black metal perioden). Men med respekt; gode musikere og fantastiske verk! Hvor dette er skiva som blir prioritert. Nydelig elektronisk dysterhet med en black sound, som kastet meg rett i fanget til særegne Wreck And Reference. Foruten Kveldsanger (1996), som står sterkt.

7. Kvelertak – Kvelertak (2010)

Og nå, bandet som tok Norge med storm! En debut de fleste kan drømme om. Og jeg falt pladask for skiva, som er de jeg har sett live flest ganger – og følt like stor glede av nesten hver gang. Litt som et drug du ikke kan riste av deg: Rockegleden kommer krypende, og du kan ikke annet enn å smile og hyle. Beste følelsen! Aner ikke hvor mange ganger jeg har stått og brølt Fossegrim på Kvelertak konsert.

8. Kollwitz – Like Iron I Rust (2010)

Oj oj oj, Kollwitz. Bandet som tok MEG med storm! Denne plata kom i etterdønningene av den dype Isis materie og jeg falt pladask i 2011, i selskap med Come Sleep og instrumentale Latitudes. Jeg svømte i denne post metal sjangeren hver dag en periode. Og denne plata hørte jeg i hjel hver dag, for en bragd! Og for et live band! Før Reptile Master overbeviste meg om at Tromsø virkelig er byen med den beste musikken. Nord Norge altså!

9. Wobbler –  From Silence to Somewhere (2017)

Jeg fikk ikke plass til Wobbler, da de er en bok for seg. Der Rites At Dawn (2011) var min vei inn i prog. Og jeg er så nøgd med det, da prog har gitt meg de beste funnene og konsertene (alt MÅ nevnes): Dungen (Roskilde – 2009, Blæst – 2010 og Blå - 2015), Anekdoten (Musikkflekken - 2016), Høst, Morte Macabre, Wobbler (Revolver – 2013 & 2016, Oslo Konserthus - 2017), Vangelis, Mikael Ramel (Ingensteds - 2018), Saft, Junipher Greene (Røverstaden – 2017), ELP, Träd Gras Och Stenar (Blå - 2017), Ruphus, King Crimson (Sentrum Scene - 2016), Bo Hansson, Rush, Goblin (Blitz - 2017), Aunt Mary, Radim Hladik, Aphrodites Child, Genesis, Uriah Heep (Ravndalen - 2017), Popol Vuh (m/Jahn Teigen), Gentle Giant, og Camel! Før jeg arvet en Eloy plate av min far og spacerocken ble en milepæl.

10. Altaar – Altaar (2013)

Da Altaar skiva kom, flyttet jeg til Oslo. Og i likhet med ny by presenterte Altaar (2013) også noe nytt - Lange låter som tar seg tid, og drar deg inn under et dronete soundscape, en form for Captain Beefheart psykedelia. Et lydbilde, som kan trives i selskap med Boris, Sunn, Godspeed You Black Emperor! og Earth. Har du ikke hørt det, har du gått glipp av noe!

Rikke Karlsen