Månadens favorittar: Juli

Irene

Drahla – Twelve Divisions of the Day

Den siste måneden har jeg kommet inn i en boble av britisk post-punk band, som gjør at jeg bare får lyst til å pakke sekken og flytte til de britiske øyer en gang for alle. Drahla er akkurat et slikt band, som jeg skal spille på alle vors, barnebursdager og middagsselskaper i tida framover. Singelen Twelve Divisions of the Day er kompleks, mørk og støyfull, og akkurat litt for kort. Har allerede spilt den på repeat i en halvtime og får overhodet ikke nok. Hvis du liker post-punk akkurat like mye som jeg (altså ELSKER det), sjekk ut dette svært dyktige bandet og bli forelska i både de britiske øyer og musikken.

Jarand

Dirty Projectors – Lamp Lit Prose

Eg har lenge likt den eklektiske stilen til Dirty Projectors, i Juli gav dei ut den meget samansatte plata Lamp Lit Prose. Det er ikkje alltid låtskrivinga som grip meg mest, ofte kan den sære instrumenteringa eller produksjonen være det som fangar merksemda mi her. Akustiske passasjar, skranglete beats og falsettvokal går om ein annan på denne plata. Det virkar som om bandet har henta meir inspirasjon frå neo-soul og jazz enn før, det eksperimenterast mykje med både arrangering og lyd på fleire spor. «Zombie Conqueror» og «I Wanna Feel It All» gjev ein god smakebit på dei friske elementa bandet har fletta inn i lydbiletet. Dette er nok ikkje ei plate for alle, men om du vil ha noko heilt sært og litt avsidesliggande, burde du absolutt sjekke den ut.

Sondre

Imperial Triumphant – Vile Luxury

Vile Luxury maler et bilde av storbyen (nærmere bestemt bandets hjemby – New York, New York) og dets ekstreme kontraster. Det ekstravagante og luksuriøse møter det skitne og mørke. På den ene siden av veien stopper en limousin, og det ryr ut glade og feststemte mennesker, ikledd sine fineste kjoler og dresser. En mann popper champagneflasken, og de trekker inn i lobbyen på ett av byens finere hoteller. I en bakgate på den andre siden av veien sitter en ensom og utsultet jente i tenårene og setter skuddet hun nettopp klarte å skaffe seg ved å tilby det eneste hun hadde – seg selv.

Tematikken er krevende, og det samme er musikken. Imperial Triumphant skaper et ekstremt tett og komplekst lydbilde, like inspirert av frijazz som teknisk death metal. Vile Luxury kan beskrives som et kaotisk og utmattende urbant mareritt. Bandet leker seg med en rekke instrumenter og effekter, og har med seg en imponerende line-up av gjestemusikere. For alle dere som ikke trodde trombone, trompet, tuba, synth og piano hadde noe sted i death metal; tro om igjen. Imperial Triumphant får det til. 

Produksjonen er mesterlig utført av Colin Marston (Krallice, Gorguts, Behold… the Arctopus, Dysrythmia, m.v.), som har blitt en av mine absolutte favorittprodusenter med tiden. Jeg vil særlig vise til slutten av låten «Chernobyl» - som på mange måter er låten som skiller seg mest ut på albumet. Her synger bandets vokalist, Ilya, plutselig på russisk – før Yoshiko Ohara fra Bloody Panda hiver seg inn med noen skrik som kvalitetsmessig er på høyde med Megan Osztrosits fra Couch Slut og Julie Christmas fra Made Out of Babies. For øvrig et stort komplement. Låten bygger seg opp til et så intenst klimaks at de første fem sekundene av neste låt, «Cosmopolis», er ren stillhet. Et genialt valg av bandet og/eller Marston. Det er til å få frysninger av.

Dette er et ekstremt mørkt og tungt album, og en må være i rett humør for å komme seg inn i det. Jeg kan helt ærlig si at jeg aldri har hørt noe som ligner på Vile Luxury. Det nærmeste jeg kommer meg med musikalske referanser er band som Gorguts, Altars of Plague og Pyrrhon, uten at det er noen direkte likhet der heller. Jeg ville mye heller sammenlignet å høre Vile Luxury med å se filmen «Requiem for a Dream». Vile Luxury gir deg en time med altoppslukende mørke, og etterlater deg utmattet og tom.

Vile Luxury er helt unik, og vil stå seg som en av de sterkeste og mest minneverdige utgivelsene i 2018.

Andre favoritter:

Denzel Curry ­– TA13OO, Khôrada – Salt, Deafheaven – Ordinary Corrupt Human Love, Skeletonwitch – Devouring Radiant Light, Between the Buried and Me – Automata II, The Lion’s Daughter – Future Cult, Pagan – Black Wash, Dumb Waiter – Heck (EP), Dom Pie Pie – DPP1 (EP), Tangled Thoughts of Leaving – No Tether, Kingnomad – The Great Nothing, Tomistoma – Forteana (EP), Phantastic Ferniture – s/t, Ovlov – Tru, Morrow – The Weight of These Feather, Immortal – Northern Chaos Gods, Burial Invocation – Abiogenesis, Talons – We All Know, Extremity – Coffin Birth, Inexorum – Lore of the Lakes, Future Corpse – Culture Ruins Everything Around Me, The Internet – Hive Mind, Drawn and Quartered – The One Who Lurks og Milton Man Gogh ­– XXXX Bitter Irony (EP).

Marius

Radiojørn - 4400

Denne plata har allereie fått ein framifrå mottaking hjå Evig Lyttar. Eg kan ikkje gjere anna enn å seie meg eitt hundre prosent einig i den tidlegare platemeldinga, for makan til tung, riffete og allsangvenleg kraftpakke finst ikkje bak kvar ein busk. Om du les platemeldinga først  (http://eviglyttar.no/blogg/2018/7/23/radiojrn-4400-eit-skikkeleg-groovy-stykke-arbeid) bør det ikkje kreve vanvittig mange ord herifrå før du spring til næraste musikkjelde, finn 4400 og lyttar laus. 

Radiojørn har tydelege røter i avdelinga for stoner, doom og tung rock, men samstundes er låtane på plata varierte og artige. Eg er av typen som risikerer akutt keisemd og dårleg humør når dooming og stoninga blir for seig, men denne plata er slett ikkje fare for å utløyse den slags helseproblem. Som alltid er det stilig og gledeleg å høyre norskspråkleg tungrock, og denne plata er nok eit bevis på at dialektar med skarring ligg nokre musikalske hestehovud framfor resten.

Platetittelen viser sjølvsagt til bandets heimstad, Flekkefjord, og om albumet er eit forsøk på å gjenskape stemninga der er eg ærleg talt ikkje heilt sikker på kva det tyde. Det er uansett ikkje heilt utenkeleg at eg legg in ein feriedag der. Ein sommarnatt med «Stjernane» både på øyret og himmelen, kan livet bli betre?  Vel, truleg, men ein kan jo ikkje konkludere utan å ha testa. 4400 anbefalast varmt, sjølve Flekkefjord vil førebels eg ikkje uttale meg om.

Redaksjonen