10 ting Rikke lærte på Måkeskrikfestivalen!

(Alle bilder: Rikke Karlsen)

I anledning tidlig sommerferie, klaffet det endelig med Måkeskrik festivalen. Og jeg skammer meg over at jeg ikke har vært der siden førsteåret. Jeg har som sørlending, ikke stilt opp. Og det legger jeg på min kappe. Som sørlending var jeg stor tilhenger av Quart festivalen i årene den eksisterte, men også Hove festivalens første år. Hove og Odderøya. - Perfekte sørlandsperler for festival!

Likevel har jeg lært at Måkeskrik har utfordringer, når det gjelder sørlendinger som festivalgjengere – Utfordringer som kan være vanskelige å overvinne med lite tilreisende deltakere. Men håpet er selvsagt at Måkeskrik likevel vil overleve. Dette lærte jeg om festivalen:

1. Ulemper kan gjøres om til fordeler

Idet jeg ankommer festivalen, ser jeg at Måkeskrik naturlig nok har endret seg siden sist. Der det nå er én scene og ikke to. Jeg tenker umiddelbart at dette er kjedelig, og om det er økonomiske grunner til det.

Likevel drar Måkeskrik nytte av det! Plasserer scenen slik at du kan se ut mot bendiksbukta (og bade der!), samtidig som konserter foregår. Ingen festival har tidligere plassert en scene slik i bendiksbukta (etter hva jeg kan huske). Innovativ nytenking, framfor blokkering av nydelige utsikter.

En måte å gjøre mer ut av scenen du har, ved å skape ytterligere stemning for sommerlige konsertopplevelser. Samtidig som sørlandet får beholde en kjær festival. Der det uten tvil er bedre at Måkeskrik blir mindre, framfor å gi opp.

2. Menneskemøter betyr alt!

Det jeg elsker med Måkeskrik er de frivillige, og stemningen blant de som jobber for at vi skal få en god opplevelse. Hvem hadde ikke klart seg uten frivillige? Alle er så imøtekommende! De bryr seg om publikummets velvære og legger til rette for gode opplevelser hos artistene.

For ikke å snakke om fotografer, som ikke nøler med å dokumentere sosiale skatter rundt seg, bartendere som gjør alt de kan for at du skal slippe å stå lenge i kø. Eller merch boden som kan å skape stemning, også etter kjøp av t-skjorte!

Såpass at du blir stående i boden i 10 minutter og i tillegg skaffer deg nye facebookvenner det viser seg du har 15 felles venner med!

Ingen tvil om at frivillige er nøkkelen til helheten, der menneskemøtene har alt å si for den totale opplevelsen av en festival. Mer av dette!

3. Noe for enhver smak gir et variert publikum

Måkeskrik er en festival som omfaver populærmusikken og undergrunnen, med fokus på rock, pop, metal og elektroniske særegenheter.

Der Måkeskrik er gode på å fronte kjente, men også ferske band fra Norge, sørlandet og omegn, med noe helt eget over seg. Dette digger jeg! Men ved å skape en festival som omfaver både undergrunnen og populærmusikken, kommer også utfordringer. Der ikke alle, som digger pop, vil se metal. - Der de, som kun digger metal, ikke prioriterer å få med seg pop-acts.

Jeg elsker ulike menneskegrupper, store festivaler og nye oppdagelser. For med forskjeller får du krydder! Men Måkeskrik er en såpass liten festival, at bare det blir utfordrende. Mindre nisjefestivaler er også gøy, men det er likevel noe ”sekt-aktig” over det, som ikke passer Måkeskrik. Hvor enn du snur og vender deg i skjærgården, går alle i svarte t-skjorter. Plutselig er du ikke så sær som du trodde! Bare det, ville blitt for sært for denne byen. Der Kristiansand ikke er godt nok representert i tyngre sjangere til at fokus på rock og metal vil være en løsning, så fremt festivalen ikke kan stole på tilreisende slik Quart og Hove Festivalen gjorde i sine dager. Så, selv om en bred booking også gir glissent oppmøte, er programmet godt og variert nok, til at de bør holde det slik! Noe for enhver smak er et sted for alle. Alle er ikke like, og slik bør musikk også frontes. Her er det rett og slett ditt eget initiativ det står på. - Kom deg på festival!

4. Det hjelper å si ifra – Selv for en sørlending!

Husker du reklamen om sørlendingen som fikk vann over hele seg, da en bil kjørte gjennom en vanndam med sørlendingen i veikanten? Sørlendingen løper etter bilen i svart sinne klar til å gi sjåføren rundhjuling. Sjåføren stanser, ruller ned vinduet og sørlendingen sier;

- ”Det vakje noø særlig det dær”.

Ja, dette er ikke satt på spissen! Sånn er vi, søringene. Eller som min gode far sa da han kom hjem etter å ha blitt angrepet av en hund uten bånd i skogen:

- ”Det var nesten så æ sa noø!”

Hvis det er en utfordring jeg har merket meg på sørlandet, er det publikummet. De er ikke den letteste nøtta å knekke! På en side er sørlendinger veldig opptatt av kultur, men på en annen - Ikke best på å delta på festivaler slik andre byer er. Der meningen om noe er litt som det faller seg, etter hva som er komfortabelt.

Festivaler i byer som Bergen, Trondheim og Oslo har en helt annen aura over deltakelsen og jeg mistenker at det ikke har noe med antall innbyggere eller mangel på undergrunn å gjøre. Hvorfor er det slik?

Så kom jeg til å tenke på konserterfaring, og hvordan sørlandsfestivalene mistet det store antallet tilreisende, når Øya Festivalen kom og Quart festivalen forsvant. For ikke å snakke om alle de nye og mindre festivalene som har dukket opp over hele landet. Folk har ikke behov for å reise så langt for å finne konserter når ting skjer i egen by eller bygd. Og med lite erfaring er det kanskje også vanskelig å delta på måter artister er vant med eller forventer. Men det er likevel ikke greit at klokka må slå 22.00 før folk i det hele tatt dukker opp eller gidder å delta aktivt som publikummer! Selv om du har betalt for dagspass, går det meg på nervene at du ikke er mer nysgjerrig.

Sørlendinger - Ønsker dere festivaler i byen, benytt dere av det! Hvis ikke forsvinner det! Og da sitter dere der med skjegget i postkassa. Ellers har jeg lært at dere trenger band som De Marvells, Sibiir, The Dogs, Riddarna og Korrupt. Band som har spilt på Måkeskrik, som vet å sette dere som publikum på plass på utmerket vis!

Dette kan være å be folk komme nærmere scenen, reise ræva opp fra gresset eller å gå ut på plenen og flytte konserten i større grad ut mot publikummet. Ikke aksepter latskapen. - Det kan hjelpe å si ifra, selv for en sørlending. Korrupt gjorde det da de gikk på scenen, det funket! Men si ifra til deg selv også.

5. Gode sitteplasser er fortsatt farlig for riktig konsertstemning

Sørlendinger elsker å sitte på konserter, og er mer bedagelige enn noe annet folkeslag (med meg inkludert). Om det så er skjærgården eller båtkjøringens konsekvenser, aner jeg ikke.

Men noe er det! Og bendiksbukta er perfekt for å sitte. Og her har Måkeskrik vært lure. Ved å sette scenen på skrå med siden av scenen vendt ut mot havet, kan en ikke benytte seg av denne amfiformen av en bukt som sitteplass på lik måte. Slik utfordrer publikummet seg ved å gå nærmere scenen. Men! Møbler i nærheten av scenen er farlig. Som gitarist, tar jeg meg stadig friheten til å fjerne møbler satt foran en scene, der jeg fort aner ugler i mosen.

Hvor folk titt og stadig ikke har respekt for det som skjer på en scene. Selv om ingen møbler aldri har stanset sørlendinger fra å sette seg ned på et gulv foran en scene, (har ikke telling på hvor mange ganger jeg har vært eneste oppreist deltaker under metal konsert på Charlies og På Hjørnet i Kristiansand sentrum. Flaut!) - Der fysiske omgivelser uten tvil har mye å si for hvordan et publikum vil aktivisere seg. Men det handler om mer enn det: Konsertmoral og respekt. Se deg selv utenifra, løft på ræva!

Det er ikke kun artistens ansvar. Du som medmenneske har et ansvar i å prøve å vise ørlite respekt for artisten du har betalt deg inn for. Køkultur: Same shit, different wrapping! Dog sosiale opplevelser også er viktig, og ulik smak er lov.

7. Sørlendinger danser tidlig på dagen – roper sent på kvelden

Sørlendinger elsker musikk de kan danse til. Og musikk de kan rope til. Men når passer det ene eller det andre seg? Da spilletidene til denne festivalen hadde ordet det slik at elektronisk pop musikk var satt til å spille tidlig på dagen reagerte jeg litt, og tenkte for meg selv: Er det riktig at en scenes front-aktivitet kl 17 skal dø ut, når en festival går fra dansende elektropop til Erlend Ropstad? Hvorfor må publikum falle ut i en nærmest slags ”liggepågresset-transe”, der de klapper seg på låret når ting er ferdig, fordi ølla for all del ikke kan plasseres på gresset for å klappe. Før Korrupt må bruke energi på og i det hele tatt få noe publikum!

Nei, det er ikke riktig. Det er et problem! Hvor Erlend Ropstad hadde fortjent et bedre publikum, selv om sjangeren er en roligere form for rock.

Det ble en spilletid, som stanset publikumsaktiviten. Og det blir utfordrende for artister og måtte aktivisere en gjeng med forliste hvaler. Sørlendinger trenger å bli gira opp! Men, det kan ikke kun være artisten eller festivalen sitt ansvar. Du må selv ta ansvar. Der tidligere konserter på Måkeskrik, med rock og metal satt til å spille tidligere på dagen, (som man ofte også ser på Øya festivalen), heller ikke funket spesielt bra det heller. Folk er generelt slappe og oppmøtet er dårlig når de ikke fått i seg nok alkohol (synd å si det). Irriterende.

Så jeg har vel lært at i Kristiansand skal man danse tidlig på dagen, og rope når mørket kommer sigende. Der det er sjangeren din, antall spotify plays og generelt live-rykte, som avgjør når du som artist får spilletid og hvilken opplevelse en som artist får av spillejobben.

Men det er trist at det må være enten eller. Der mange gode band, som gjør en fantastisk opptreden, får et kjipt publikum. Hvor det ene må utelukke det andre.

8. Lokalaviser er ikke opptatt av konserter lengre

Selv om musikksider, magasiner og radioprogrammer som Musikknyheter, Gaffa og Eternal Terror, Evig Lyttar og Doom di Doom (RadiOrakel) var til stede, savner jeg lokalavisene! Hvor er anmeldelsene?

Det kryr av fotografer langs ved scenen og rundt om mennesker som deltar. Men på hvilke andre plattformer enn hos de overnevnte, blir bildene formidlet? Hvor løftes Måkeskrik sitt arbeid opp blant folk flest i byen? Annet enn naboklager på høy lyd fra Odderøya i avisa Budstikka - hvor er omtalene? Jeg håper det ikke er drikking på Torvet og allsang på Fiskebrygga vi skal stå igjen med som salgsartikkel, når en festival jobber rævva av seg for å overleve i samme by.

Jeg lærte dessverre at den lokale konsertdekningen i byen, kanskje døde med Quart festivalen. Men jeg håper jeg tar feil! Hva med å omfavne de som jobber hardt for å skape et nytt og langvarig kulturelt tilskudd til byen din før det forsvinner på grunn av dårlig promotering?

Nei, det er på tide å hente ut litt ekstra sand og palmer, lur kulturjournalistene inn! Folk flest bør vite hva de faktisk går glipp av, slik at de får med seg hva de bør gjøre neste år. Hvis ikke sier jeg ifra, og det vil vi vel ikke ha noe av?

9. Publikum trenger noe ekstra mellom konserter

I mitt hode, handler ikke festivaler kun om musikk lengre. Og ved å dra på Øya Festivalen, forstår man fort at en festival kan romme mer enn musikk: Mat, aktiviteter, konkurranser, platebod, vintage, live-intervjuer med artister, radiosendinger, ølsmaking og foredrag.

Og jeg husker Måkeskrik året de hadde egen vintage bod og lys i trærne – hvordan det faktisk ga festivalen noe ekstra! For jeg ser at publikum forlater området mellom konsertene. - Ny og ukjent musikk , som kunne vært en oppdagelse, må lide til fordel for vennegjengers andre planer, som absolutt må skje utenfor festivalområdet. Det er ikke så viktig. Jo! det er viktig. Hva med å ekspandere og få flere folk inn?

Utnytt de fantastiske menneskemøtene og sosiale ressursene dere er så gode på. Hent byen inn til Odderøya! Gi sørlendingene det de trenger for å holde seg på området slik at de også deltar mest mulig. Og Rock Line plateforretning, som la ned for et par år siden - Kjør platebod neste år? Det hadde vært noe. Kristiansand savner platebutikkene sine. Det er ingen igjen i sentrum! Trist.

10. Sørlendinger elsker Kristopher Schau!

Hvis du skal snakke booking, som aldri slår feil, kjør på med gamle sørlandshelter – der det ikke bare Postgirobygget som er en vinner:

Jeg glemmer aldri synet av folkehavet som flyktet fra bendiksbukta til scenen på odden under Quart, 2003. Der grunnen skyldtes et scenestunt av en seksuell karakter. Eller hvordan lokalavisa blåste opp et stort bilde av hele greia i aksjon, med en overskrift som skulle vitne om at artisten selv burde skamme seg. Ja, som om ikke unge har tilgang på førstesiden til en avis, som kommer i postkassa hver dag? Dobbeltmoral!

Og man skulle tro Schau ville bli like diskvalifisert som Marilyn Manson i sine Quart-dager, men nei. Kristopher Schau ble i år den store Måkeskrik helten. Notorisk og herlig til tross for historien. Der problemet til festivaler på sørlandet kanskje ikke egentlig er publikummet, men den dårlige promoen avisene og de ikke-musikk interesserte viser til. Journalister, som elsker å være der når det skjer. Dokumentere, for så å henge ut både artister og festivaler etterpå. Eller som i dette tilfellet – ikke skrive noe som helst! Så må det sies at The Dogs spilte Måkeskriks desidert beste konsert, der Schau er en av Norges aller beste frontmenn, som alltid leverer! Bare synd det kun er de som får det beste publikummet. Mye annet hadde fortjent omtaler i Fædrelandsvennen.

Ja, en head-liner vil alltid få mest oppmerksomhet, men i dette tilfellet ble det litt for tydelig at det kun var Skambankt og The Dogs som var viktig. Der søringer helt klart foretrekker gamle helter framfor nye oppdagelser.

La oss nå bare håpe at det ikke blir verre, og at Måkeskrik ikke ender opp som en ny type Allsang på grensen festival, for å gjøre vanskelige journalister og sørlandspublikummere fornøyde. Stå på verdiene deres og hold ut!

Det er virkelig ingen lett oppgave å holde en festival i live på Odderøya, og dere gjør en fantastisk jobb. Gleder meg til fortsettelsen!

Rikke Karlsen