Redaksjonens favorittar frå juni

Patrick

girl in red - "girls"

Det finst alvorleg tala ikkje grenser for kor langt girl in red kan nå med sin musikk. Marie Ulven som ho eigentleg heiter er 19 år og har til no gitt ut 4 knallfeite låtar frå soverommet sitt. Med i overkant av 400 000 lyttarar på Spotify i månaden skjønar du kanskje kva det går i. "girls" blei gitt ut i starten av juni og har allereie sanka god kritikk verda over. Fanbasen hennar veks stadig, noko som ikkje akkurat er rart. Blodærlege tekstar blanda med nedtona, avslappande musikk er noko dei fleste kan lika, og eg kan med sikkerheit seie at mange der ute kan kjenna seg godt att i det Marie syng om. Om alt går etter planen skal eg få intervjue ho og ha ein liten akustisk livesession med ho under årets Fjellparkfestival, noko eg gledar meg veldig til. Stao pao!

Sondre

Gaerea – Unsettling Whispers

Portugisiske Gaerea har gitt ut årets beste black metal-album, og vil sannsynligvis være å finne på mange topplister for 2018 (i alle fall min). Unsettling Whispers er utrolig godt skrevet, kompleks og variert, noe som sikrer at spilletiden på 41 minutter suser forbi på null tid. Bandet har funnet den perfekte balansen det mellom langsomme, mørke og atmosfæriske og det ekstremt aggressive vi elsker ved black metal-sjangeren. Obligatorisk å sjekke ut for alle med et hjerte for knusende hard svartmetall. Ulempen for de som ikke vil betale for albumet uten å ha hørt det, er at det ikke ligger på noen strømmetjenester, Bandcamp eller offentlig på YouTube. Du må google bandet og albumtittelen for å finne stream med hele albumet via Decibel. Tungvint, men nå har du ingen unnskyldninger for å la være. Gjør det. Nå.

Andre favoritter:

Spurv – Myra, Protomartyr – Consolation (EP), Anicon – Entropy Mantra, Yob – Our Raw Heart, Lesser Glow – Ruined (EP), Shylmagoghar – Transcience, Khemmis – Desolation, Gravecoven – Coughing Blood (EP), Sylff – Inner Devastation | Outer Serenity, Hoth – Astral Necromancy, ASG – Survive Sunrise, Zeal & Ardor – Stranger Fruit, Bookakee – Igominies, Mire – Shed (EP), Orange Goblin – The Wolf Bites Back, Freddie Gibbs – Freddie, The Aftermath – Vermine og Curse Upon a Prayer – The Three Woes (EP).

Marius

Orange Goblin - The Wolf Bites Back

I juni har ein god del husstandar i Noreg vore råka av fotball-VM. Nokre av dei har også vore råka av den nye Ghost-plata. Og så har nokre få, heldige, utvalde husstandar blitt smadra av ei musikalsk tungrocksalve frå dei britiske øyane: Orange Goblins niande album, The Wolf Bites Back.

Dette er musikk som er så steintøff og lett tilgjengeleg at eg ikkje begriper kvifor Orange Goblin ikkje headliner Wacken. Kan ikkje tyskarane (og alle andre) berre gje blaffen i dasserocken sin og høyre på dette i staden? Orange Goblin er undergrunnsveteranar som ikkje berre held seg godt, dei blir heilt enkelt betre for kvar plate som kjem.

Frå sine djupe røter i stoner og doom har dei utvikla seg gjennom punk og rock til no å ha landa på ein solid, jordnær og lett attkjennande metal- og rockesound. Når feite og rungande riff piskast saman med seig bass og solid perkusjon før det heile toppast med Ben Wards raspande og ikoniske røyst er det berre å finne fram ei kald øl og nakkekrage. Om din definisjon på ein bra heilaften innheld høg lyd, sveitt publikum, kald drikk og ømme konsertlemmer bør du sjekke Orange Goblin.

Gruppas førre plate, Back From The Abyss, var eit nokolunde reindyrka (og utruleg bra) tungrockalbum. The Wolf Bites Back opplevast som langt meir variert, med tydelege hint til ulike sjangrar. «Swords of Fire» er eit doom-basert godstog som langsamt kjem opp i fenomenal fart og tyngd og «Ghosts of the Primitives» sender gode tankar til dei danske melodirockarane i Dizzy Mizz Lizzy. «Suicide Division», derimot, høyrast ut som overskotsmateriale frå Motörhead som Lemmy truleg har sendt til Ben Ward med interbritisk djevelpost. Og så leverer dei sjølvsagt ei rekke signaturlåtar som tydelegast definerer Orange Goblin anno 2018, som til dømes «Sons of Salem» og tittelsporet «The Wolf Bites Back». I det hele teke kan rockementaliteten, musikkvaliteten og heilskapen i Orange Goblin samanliknast med tidlegare anbefalte Kosmik Boogie Tribe, noko som er eit kompliment til begge band.

Eg har heilt latterleg lyst til å sjå Orange Goblin live. Om England vinn VM bestiller eg fly- og konsertbillett så snart dei kunngjer

Rikke

Kite – The All Penetrating Silence

Og så gøy å høre fra Kite igjen etter år med stillhet! Oslobasert band, som ikke har latt høre fra seg siden 2009. Men de har virkelig ikke stått på latsiden av den grunn. Det nye albumet The All Penetrating Silence er til å dø for! - Født den 8 juni på Sludgelord Records. Og fytti rakkern, så rått! Min juni favoritt.

Det jeg digger med denne plata er hvordan jeg kjenner meg igjen i soundet, (hørte i hjel The Hook The Line The Sinker da den kom i 2009), men samtidig ikke. De har lagt til noe tyngre, nytt og bedre! Kite har nemlig aldri stått på latsiden i årene mellom utgivelsene. Med medlemmer fra band som Stonegard, Dunderbeist, Tombstones og Team Me har de hatt nok å stri med, under arbeid med denne skiva . Og jeg tror The All Penetrating Silence bærer preg av det, der de garantert er blitt tyngre. Jeg elsker det! Den aggressive vokalen – lett, dyp og nedpå i møte med et tungt og dystert uttrykk, slår pusten ut av deg! Styrken jeg falt for med både Stonegard og El Caco i sin tid. Der The All Penetrating Silence viderefører det i nye former på mesterlig vis, langs en moderne hardcore, sludge og stoner sti jeg ikke vet å forrakte. Og den 8 september kan du få bevitne releasefesten for det med Grinding Fortune som support på flotteste Vaterland, Oslo. Før de legger ut på europeisk høst-turne med Sibiir og retter nesa nordover mot Tromsø med Jabba på plakaten. Dere vet vel hva dere må gjøre? Heldige oss. Hail Kite!

Bjørnar

Ghost - Prequelle

Er ikke så mye nytt jeg kan tilføre diskusjonen rundt Abbas satanistiske sønner. Mye negativt, spesielt fra metalfans som ikke skjønner hypen vedrørende bandet som har vokst med enorm fart de siste årene. Men saken er, det er ikke metal. Det er tungrock, med intense mengder supermelodiøs Pop blandet inn! Det har mer med Alice Cooper og Kiss og gjøre, enn Black Metal. Veit ikke jeg, men jeg elsker Ghost (på plate, live så sliter jeg). Det er stort, deilig tullete og perfekt for 2018.

Redaksjonen