Favorittar frå juli

Sondre

Couch Slut – Contempt (LP)

And they would kick me in the head / If I turned to see what the fuck he was doing / I didn’t know why I was so interested in specifics / He took me down with a knife to my throat/ He said, ‘Don’t you say a fuckin’ word.’ / So I stared at the floor and tried to relax / The whole thing was quieter than I expected / I can feel it pressed against my throat / When I close my eyes / I liked it.

Sitatet er hentet fra låten «Summer Smiles» fra Couch Sluts siste album, Contempt, og oppsummerer på mange måter albumet godt. Dette er musikk som konfronterer, sjokkerer og provoserer. Lydbildet er bekmørkt og nådeløst. Grusomt og vakkert på samme tid. Alle sider ved albumet fungerer perfekt, men spesielt vokalen og tekstene gjør opplevelsen unik, variert og minneverdig. Selv om Contempt er et tungt album å lytte til, trekkes jeg tilbake til det gang på gang. Vokalist Megan Osztrosits & co. har laget ett av årets mest tankevekkende album, samtidig som de koker sammen den perfekte miksen av hardcore, noise og sludge.

Ellers likte jeg utgivelser fra: Converge, Blooming Carrions, Sun of the Sleepless, Manchester Orchestra, Tchornobog, Tyler, the Creator, Dvne, Broken Social Scene, Jute Gyte, Sinmara, Esoctrilihum, Boris, Shabazz Palaces, Impure Wilhelmina, Decapitated, Sarin, Jabba, Less Art og Modern Love.

Jarand

Tyler, the Creator – Flower Boy (LP)

Sett vekk ifrå eit par mindre utgjevingar står Tyler, The Creator sitt nye album igjen som min favoritt frå juli. I kontrast til det førre albumet er Flower Boy ei meir gjennomført og djupare plate, og dette ligg det fleire grunnar bak. Den rølpete og høglytte karakteren som har prega mange av Tylers plater som f.eks Cherry Bomb (2015) dukkar ikkje opp i så stor grad på denne nye fullengdaren. Det er meir avslappa, meir alvorleg og i mi meining ligg det betre låtskriving i grunn. Fleire av låtane hentar inspirasjon frå både jazz- og neo-soul-verden som blant anna «Garden Shed» og «Enjoy Right Now, Today». I tillegg dukkar det opp nokre spenstige samarbeid med ulike gjesteartistar, og gjev det heile eit friskt pust. Samtidig byr Flower Boy på klassiske Tyler-tracks som «Who Dat Boy» og «I Ain’t Got Time!» som balanserer ut dei seriøse låtane. At Tyler har produsert alt sjølv er også særs bemerkelsesverdig.

Andre anbefalingar frå juli: Melvins – A Walk With Life And Death, Monolord – Rust, Converge – I Can Tell You About Pain, Bjørn Torske & Prins Thomas – Square One

Rikke

Chelsea Wolfe – Vex (Singel)

”Vex” av Chelsea Wolfe er min absolutte favoritt denne måneden. Siden singelen kom ut den 26. juli har den gått på repeat i heimen. En deilig, men dødelig farsott av en låt jeg med glede har gitt meg hen til. Hver dag.

Chelsea Wolfe har brukt sin tid på å treffe meg. Men som med annet jeg har brukt tid på å like; det blir bare bedre. Min erfaring tilsier, musikk som krever lytting, gir noe mer i det lengre løp. Og jeg var spent da hun og Russian Circles skulle gjeste Blå i Oslo for noen år siden, da jeg egentlig var der for Russian Circles. Også traff det ikke. Jeg fattet ikke hvorfor. Fengslet det meg ikke, eller var jeg ikke oppmerksom nok? Med en sidemann som kakket meg i albuen med krykken sin. Er lite glad i trange folkemengder, og noen ganger klarer vel ikke en passiv-aggressiv sørlending å lytte skikkelig i en sal fylt med fulle, svette og frekke folk. Men den tar jeg på min kappe. Så dagen derpå kjøpte jeg Memorial-albumet av Russian Circles, der Chelsea Wolfe bidrar. Og etter noen runder på vinylspinneren, skjønte jeg greia. Chelsea Wolfe har vært på alskens Karlsen-spillelister siden. I dag er jeg frelst.

Det jeg digger med denne låta er at den skiller seg ut fra tidligere materiale. Der musikken ellers er preget av elementer fra metal, neofolk og elektronika, høres det nå ut som Chelsea Wolfe undersøker en mer aggressiv metal-tilnærming i oppbygging og vokal. Tidligere låter bærer preg av lange oppbygginger med kirkeklang, og et doom-ish lydbilde med en vokal som tidvis kan minne om dyster elektro-pop. Men ”Vex” går heller rett på sak, som i seg selv blir en avhengighetsskapende overraskelse. Dystopisk ondskap og mørk materie kommer umiddelbart sigende før black metal-partikler treffer blink på cortex fra første stund. Dette, kombinert med trommer som fører deg direkte over på NIN´s industrielle planet. Og det er svært lite beklagelig at hun har med seg Aaron Turner på vokal (Isis, SUMAC, Old Man Gloom), og Troy Van Leeuwen på gitar (QOTSA)! Og jeg kan med hånda på hjerte si: For en mektig låt. Dog, den kunne vart litt lengre. Som en tyggis som mistet den deilige vannmelon smaken så alt for fort.

Men, gjør meg en tjeneste. Ikke finn på å gi opp et band selv om det ikke fenger deg etter et par låter, eller i en live-setting. Det tror jeg er det dummeste du kan gjøre. Selv angrer jeg på at jeg ikke tok meg tid til å dykke ned i Chelsea Wolfe-universet tidligere. Og hamret meg framover med albuene mot en opplevelse på Blå. Men nå har jeg lært. For det er virkelig ikke grenser på hvor givende en artist, en konsert eller en låt kan være, så lenge du gidder å prøve.

”Vex” er fra albumet Hiss Spun, som kommer ut 22 september via labelet Sargent House.

Og faen, som jeg gleder meg.

Fritz-Ragnvald

Less Art – Strangled Light (LP)

Sommer og fellesferie gjorde at jeg hadde små forventninger for nye utgivelser i juli. Men, så skulle det dukke opp en del spennende ting likevel. Både Chelsea Wolfe og Converge smelte til meg fantastiske singel-slipp. Bare dét var nok til at jeg fant fram gammelt fyrverkeri fra kjelleren. Men så var det en gammel kjenning i ny drakt som skulle gjøre aller mest inntrykk denne gangen. Post-hardcore, folkes, husker dere denne fantastiske sjangeren? Med Refused og At the Drive-In i spissen ble det kjente gjort nytt igjen. Ny energi og kreativitet var nøkkelfaktorer, og når rockehistorien rundet tusenårsskiftet var sjangeren godt representert. Det har gått såpass lang tid siden den gang at vi har rukket å oppleve både gjenforening og nye album fra begge de overnevnte. Dessverre tålte heller ikke disse heltene tidens tann særlig godt. ATD-I har mistet piffen fullstenig, mens Refused har laget et album som egner seg best i stunder hvor bare MÅ flire til du spyr (eller motsatt). Da er det både overraskende, og veldig gledelig å stifte bekjentskap med amerikanske Less Art. Et flunkende nytt band som puster liv i post-begrepet med klokkeklar overbevisning. Riktig nok er mannskapet proppet fullt av erfaring fra kjente band som Thrice og Kowloon Walled City. Supergruppe sier noen, samma det; Strangled Light er et debutalbum, og et meget overbevisende sådan. Alle komponentene som definerte moderne hardcore rundt millenniumskiftet er på plass. Det er passe aggressivt, men likevel vanvittig melodisk. Det låter røft, men samtidig sofistikert. Du kjenner igjen komponentene, men den gjennomgående kreativiteten gir stadige overraskelser. I tillegg er det også tydelig at dette albumet er laget av mennesker som ikke er ungdommer lengre. Det er en modenhet over denne utgivelsen som er så sterk at Less Art kommer unna med mye. Tekstlinjer som denne for eksempel: «I’m too curious to kill myself, I use optimism as survival». I nærmest hvilken som helst annen sammenheng ville dette vært et gedigent mageplask, men Less Art leverer en kontekst som gjør det hele ikke bare spiselig, men også ganske smakfullt. Dette var sommerens overraskelse for meg. Anbefales!