Gjesten: Carl Christian Lein Størmer // Utdrag fra en bitter jævla nedadstrebende D.I.Y. undergrunnsnonkonformists memoarer
Gjesteinnlegga blir berre betre og betre folkens. Eg gir dykk Carl Christian. Vokalist i blant anna det legendariske bandet DIE A LEGEND! Nok sagt, kos deg.
DIE A LEGEND på Umeå Hardcorefest 2016. Foto: Kristoffer Åkerström
Stolt representant for #TROMSØHARDCORE #SVOLVÆRHARDCORE
#BANDVÆNNAN
Så satt jeg der i den øredøvende stillheten etterlatt av Phonofiles siste kvartalsutbetaling (som i; ingen penger, og det til tross at jeg på papiret har vært sentralt deltagende på minst fjorten enkeltstående utgivelser som standhaftig ligger der ute i streamouniverset og venter på at de omsider skal ’oppdages’) og tenkte noen destrukto-dypsindige tanker da det plutselig plinga fra telefonen. Shit! Kunne det være..? Et plateselskap? Ruben fra P3..? Stjernekamp som trengte en mentor til neste program som skulle ha som tema ‘D.I.Y.- estetikk’?! Lokalavisa?! ... Egon? Nei, du dæven! Patrick fra Evig Lyttar! Norges eneste vaskekte digitale undergrunnsblekke. Føkking hell! Kjente det kribla godt nå. Fornemmet vannet presse seg fram omkring munnvikene, som ei sultefora Pavlovsk bikkje. Litt annerkjennelse..? Om-fuckings-sider! Jeg hadde allerede liggende klar lista over ’Top 10 Album Som Hadde Inspirert Meg’ (skrev den ferdig i fjor en gang og siden har den ligget posteringsklar på desktopen, det vil si, den hadde gått gjennom flere revisjoner, må vite, hårfine nyanser som måtte forvaltes yderst nennsomt nå når de daterte kred-poengene mine omsider skulle høstes..) og hadde for mitt indre vokabulære blikk knapt rukket å formulere mitt tilforlatelig overraskede ‘Men hei, så uventet!’ da Patrick fullstendig overrumplet meg med det høyst uventede spørsmålet om jeg kunne tenke meg å levere et bidrag til spalten *Trommevirvel! Crescendo!* ‘Gjesten’. Gulp.... Jeg kjente ei svetteperle forme seg i panna. Og den var blytung. Å fy faen så tung man plutselig ble. The weight of the world. Som om all verdens tyngdekraft dro en stakkars forbitra avdanka DIY-purist mot avgrunnen (Undergrunnen...? Der man hørte hjemme jo!). Fuck... Men hvorfor så oppspilt? Jo... Det hadde seg nå en gang slik at det var bare noen få uker siden Ivar Nikolaisen (Kvelertak, The Good, The Bad & The Zugly, Silver, red.anm.) hadde fått servert en liknende forespørsel, hvorpå han megetsigende i retur hadde avlevert et stykke subkulturell poesi til overnevnte Gjeste-spalte, et stykke styggvakker kontrekulturell litteratur av en sånn (under)klasse at jeg i spontan sanseoverveldelse hadde karret meg mentalt nok opp til å evne å formulere og poste en panegyrisk ’tweet’ OG sende ei PERSONLIG tekstmelding i retning Ivar hvor jeg ubetinget og ektefølt hyllet han og hans verk. (Han takket høflig og lurte på om vi skulle trykke nye DIE A LEGEND t-skjorter snart, og jeg lovde at det ble å skje og at når det skjedde så skulle jeg holde av ei til han...... ß Hvis ikke poenget kom tydelig nok fram så var i iallfall poenget med å inkludere det førnevnte det faktum at jeg faktisk kjenner Ivar personlig....). Men uansett. Så her satt man plutselig som en anna suicidal Bjørn Wirkola på toppen av Vikersund med bind for øya og kvesset sin imaginær blyant. Satan som det banka inni brystkassa nå. Banka i det pure, ubesudla hjertet mitt. Som om det når som helst skulle sprenge seg ut tvers gjennom ribbeinskassa. Eller var det bare magesåret som ulma igjen? Hvor mange kopper kaffe hadde jeg rukket kjøre i meg i dag? Svart selvfølgelig. Som i Black Flag-låta. Bare svart kaffe. Thou shalt not partake of decaf... (dæven, en Descendents-referanse der også, gitt. #kred). For hvordan i helvetta kan man toppe (min venn) Ivars kontrekulturelle skriverier? Det gikk jo simpelheten ikke an. Og gode råd var som kjent dyre. Og bandkassa tom (når kom TONO-utbetaling igjen? Eller, nei vi ble jo ikke spillt på radio. Faen.. Kanskje jeg burde begynne å like på P3-Rubens instabilder? Kommentert litt også? Namedroppet/tægget noen jeg kjente i industrien (... Ivar? .... Jonas Thire? .... Zugly? ... Han fyren fra Gluecifer jeg var på nach med i Oslo i 2010..? PS Takk Jonas, stor opplevelse for en provinsiell rockeproletar). Eller man kanskje burde hyra inn en produsent neste gang mann forvillet seg inn i studio for å lage skiva som omsider skulle ’få det til å skje’. En sånn ’top liner’. Kunne forsøkt snike inn noen tilforlatelige radioformaterte refrenger, helst allerede i introen av låta, fem sekund var visst den magiske grensa, jo faen, og kanskje tilmed lurt inn et lite break skreddersydd for den der ”Du lytter til NRKP3”-jingelen? Jo visst faen, det kunne gå, kanskje var det håp? Kanskje ikke. Og det hjalp meg uansett ikke her og nå. Det stod stilt et lite øyeblikk. Som fastlåst. Iskaldt. Glovarmt. Kvelende. Gisp. Angst. Panikkangst. Sosial angst. Depresjon. Mørketid. Midnattsol. Kjærlighet. Whut? Hæh? Noe slo noe inn fra hinsides min bevisste fatteevne. Noe utenomselvisk som tok kontroll over legemet mitt (Craig Schwartz where the fock art thou?). Tok over meg. Tok meg med. Tok meg dypere. Inn i materien. Analyserte. Dissekerte. Dechiffrerte. Jo for faen! Jeg snudde blikket. Mot meg selv. Inn i meg selv. Og ut igjen. Tvers gjennom. Så gjennom alt. Meg selv. Fasaden. Sannheten. Speilbildet. Som raknet. Naken. Fortrengt. Forspilt. Fortært. Så rett inn i kjernen av Selvet. Og i all den tid det kostet noen emosjonelle kalorier å børste sammen restene av mitt pulveriserte selvbilde så plasserte den overnevnte prosessen jo meg tross alt der jeg hørte hjemme, nemlig på bar bakke (og hva er forøvrig tøffere enn å spille på store, upersonlige scener? Jo nettopp FLOORSHOWS motherfooockers!). Og fra et satirisk froskeperspektiv var oppgaven som var meg gitt så uendelig mye enklere å angripe. Å begripe. For (min gode venn) Ivar var da tross alt vokalist og frontfigur i Norges tøffeste rockeband (#whoawhoa!!!). Og hadde nettopp mønstra på som vokkis for Norges største rockeband. Og det var sikkert jævla lett å agere skipbrudden antihelt med den der rockpolitiske tyngden i bunn.. Nei vent, alt det over var bare babbel. Løgn. Bedrageri. Fake news. Jeg stod på øving! Med bandet som er mindre etablert enn t-skjortene påtrykt bandnavnet sitt. Det tikka inn ei melding fra den lokale promotøren. ’KRISE!’. Jaha? Det var visst kun solgt fem billetter til vår nært forestående ‘comeback-gig’. I vår egen hjemby (ikke at vi noensinne hadde slutta, kanskje vi burda ha gjort det? Altså for å bygge legende selvfølgelig, det funker jo bra i noen tilfeller, burde kanskje tilmed skrevet et manifest eller lignende før vi ga oss da, og i iallfall venta en ti års tid før (forhåpentligvis) Coachella tok kontakt... Men det der var skumle saker i grunn, man risikerte jo selveste ettermælet sitt ved å begå slik comeback, så kanskje det ikke var en smart strategi allikevel? Eventuelt kunne man jo bare slutta. For å slutte. Her og nå. Slutta med musikk. Slutta med å drømme om at noe som etter femogtyve år i ’bransjen’ på ingen måte så ut som om var i ferd med å skje med det første, en tilværelse hvor stolthet kontinuerlig måtte vike plass for bitterhet og hvor bandmedlemmene i stadig progredierende grad ble yngre og yngre enn en selv.. Eller, kanskje heller begynt å lage P3-jingler?! Var jo jævla hot med nordnorsk for tida! P3-Ruben can you hear me?! (hvorfor engelsk plutselig?!). Eller! Jeg kunne meldt meg opp til et eller annet realityshow, hoppa rett over de femogtyve åra med strebing og prøvd å blitt kjendis på direkten heller. Kanskje det uansett var målet hele veien? Blitt en sånn type som ingen egentlig vet hva driver med eller står for men som i det minste er kjent? Stian Blipp? Farmen-Frank? Han der fyren på VG-TV? Hver gang vi møtes? Minst 30.000 følgere på Insta? Blogger? Blitt en sånn ’influencer’? Eller, kanskje man omsider skulle bitt i den pill råtne epleskrotten/svelgt den arktiske kamelen og flytta til Oslo og begynte å henge på Revolver med andre nordlendinger som har flytta til Oslo for å prøve å få det til å skje men som i påvente av at det som forhåpentligvis skulle skje kanskje skjedde kunne henge med folk hjemmefra som også hata den lille inngrodde drittplassen de i sin tid rømte fra bare for å rømme til en annen by hvor de kan henge rundt akkurat de samme folka? Kanskje ikke.). Eller bare kjørt i seg en shot cyanid først som sist? ’DERE MÅ PROMOTERE GIGEN!’ stod det i neste melding. Store bokstaver. Streng i tonen han karen. Helt ærlig sak det. For hvem vil vel tape penger (som ikke selv spiller i band og da per definisjon har det som sitt livs uutalte agenda (å tape penger altså)?). FOR Å SPILLE I BAND ER IKKE EN (dyr) HOBBY, DET ER NOE... NOE... NOE MYE MER!! Jeg sklei visst ut. Hvor var jeg? Jo. Promotøren ville at vi skulle poste en sånn ’selfie’-video der vi inviterte folk til gigen. ’Noe joviale greier’. Something! Et eller annet! For et mas. Glem det. Og egentlig skjønte jeg ikke helt hva problemet var. Seks FORHÅNDSSOLGTE billetter til en gig med bandet vårt? Huh. Det var jo snarere enn ’KRISE!’ snakk om et historisk STORT forhåndssalg. Tror aldri vi hadde solgt noen billetter på forhånd før? (Det hele hele leda meg snarere til å vurdere be promotøren jekke ned annonseringa litt, ville nødig at ryktet skulle begynne å surre i undergrunnen om at vi plutselig hadde begynt å tjene penger..). Jaja. Bra øving da, jævla tight opplegg. Tenkte på den skjorta igjen. Den jeg hadde lovd Ivar. Ganske trist opplegg egentlig. At skjorta er mer kjent enn bandet... Litt som Nirvana-skjortene på H&M? (Nei.). Ramones-skjortene på Carlings? (Nei.). Nei, kanskje man heller bare burde gått ut å erklært det åpenbare: BANDET ER FERDIG. JEG ER FERDIG. Jeg hadde gitt absolutt alt. Ikke fått stort igjen. Bortsett fra sporadiske drypp av den kontrekulturelle valutaen KRED. Ja hver gang jeg så en eller annen suksessfull musiker stå på scenen ikledt skjorta vår på Instagram. Kult design da. Lagde den sjøl i si tid. To A-er over hverandre opp-ned ble en X. Føkk yeah! Eller vent.. Det der var faktisk en eller annen ikke navngitt luring sin idé (med de to A-ene altså, ikke bandnavnet, det var mitt! Var det Truls (trommis i Die X A Legend, red.anm.)? En eller annen jeg traff på byen? Eller kunne det ha vært.... mitt eget speilbilde... i bunnen av et tomt glass?). Hmmm.. Kanskje noen ble å avkreve royalties hvis de leste dette og plutselig skjønte at jeg hadde tjent meg kred-stinn på noen andre sin åpenbart brilliante idé (tror kanskje det var X-en som ga logoen den ekstra ’schwungen’). Hmmm... Kanskje bare stryke hele det overnevnte resonnement da fra teksten? Jo, mest sannsynlig. Eller vent. Helvetta heller! Nå begynte det å demre. For det var jo dét som fikk oss til å begynne å skrive bandnavnet med X! DIE X LEGEND! På grunn av de jævla skjortene. Førsteopplaget. $chwing. Men så var det noen som påpekte at det var teit. Med X-en altså. Noe det jo også faktisk var (vi var jo ikke straight edge). Så vi gikk tilbake til A-en før andreskiva. DIE A LEGEND. Hmmmm.... Kanskje det var DERFOR vi hadde så få plays på Spotify? Ja fordi folk ikke skjønte hvordan de skulle stave navnet!? By all means, tallene bekreftet jo hypotesen min. Top 5 Played Songs: 6855. <1000. <1000. <1000. <1000. Helvetta heller!! Hmm. Kanskje man skulle vurdert å laste opp den selvtitulerte debutskiva på nytt på Spotify, og endra bandnavnet fra X til A. Kanskje ting ville bli annerledes da. Eller faen, da måtte vi jo begynt på nytt med plays-tellinga (’Haters Gonna Hate’, a.k.a. ‘Hit-en’ var jo fra den skiva.. 6855 plays moooootherfuuuucker...!!). Nei, kanskje best å la skiva ligge som den lå, låta hadde tross alt ligget der standhaftig i åtte lange år og sakte men sikkert sanka plays. Og det er viktig å være tro mot kjernepublikummet. Fansen. De som fikk oss hit! (Skulle faen ikke ha på meg at jeg har solgt ut!) Men hmmm... Nå som Ivar var blitt med i Kvelertak var kanskje tida faktisk inne for å om ikke satse (med bandet) så i alle fall vurdere å få trykket noen nye skjorter. Iallfall hvis jeg gjorde som jeg hadde lovd og sendte han ei skjorte og han faktisk brukte den på en gig... Men faen, var ikke Ivar stort sett skjorteløs på scenen? I alle fall så det sånn ut utfra de bildene jeg hadde sett på Instagram fra Kvelertak-gigsa med han bak micen til nå. Hmmm. En tanke: Mon tro om det hadde passa seg å legge inn en slags klausul i forsendelsen til Ivar, ja, at han på et eller annet vis forplikta seg til å vente med å vrenge av seg skjorta til litt uti settet? Tre-fire låter kanskje? For hvis ikke så hadde det vel ikke så mye for seg å sende den, hvis ingen så han i den liksom? Hvis man skulle tenke promo iallfall (og det må man tydeligvis?). For hvis ingen så Ivar i t-skjorta så var det vel ikke så mye poeng å trykke opp flere skjorter heller. Spesielt hvis bandet selv (altså: OSS, bandet bak navnet på t-skjortene) ikke ble å spille konserter igjen? Ja bortsett fra den gigen på Blå Rock hvor det var solgt fem billetter da. Men den ble kanskje avlyst nå? Mest sannsynlig (hvis vi ikke begikk harakiri og filma den selfien han ba om og la den ut på Instagram da? #GLEMDET.). Og man burde sikkert trykke minst 40 skjorter før det lønna seg. Startkostnader og sånt var det vel noe som het. Hørtes slitsomt ut. Og ulønnsomt. Nei, kanskje like greit å bare innse først som sist at slaget var tapt. Jeg prøvde i allfall, jeg gjorde virkelig det. Huh. Nei, fuck det her. Sjekk heller ut Ivars tekst. Den er helt sjukt vakker (eh, legger ved den Topp 10 Skiver Som Har Inspirert Meg-lista, ja siden jeg allikevel hadde skrevet den ned liksom...)
At The Drive-In – Relationship of Command //
Breach – It’s Me God //
Vanskapt – Dyrebart Liv //
Fugazi – Repeater //
Quicksand – Manic Compression //
NAS – Illmatic //
Beastie Boys – Paul’s Boutique //
Ink & Dagger – Drive This Seven Inch Wooden Stake Through My Philadelphia Heart //
Descendents – Everything Sucks
BANE – Give Blood
DIE A LEGEND spiller på overnevnte Blå Rock Café (med Barren Womb og Kryp) 21. September og Kvarteret i Bergen (med Sectarian Love) 22. September. T-skjorter er visst i trykken og bandets seks år utsatte ’comeback’ 10-tommer (av en eller annen grunn kallt) ’WINNING’ (angivelig med en Ung Zugly på coveret) kommer ut på Yngve Andersens Loyal Blood Records senere i år. Don’t believe the ’hype’!
Carl Christian Lein Størmer