Gjesten: Ivar Nikolaisen - Under En Stein

La Ivar Nikolaisen (The Good The Bad & The Zugly, Kvelertak og Silver) ta deg med på ei reise til då han budde under ein stein!

I ti år har jeg bodd under en stein. I de ytterst få tilfellene jeg har krabbet ut, har jeg stort sett beveget meg i skyggene blant østeuropeiske byggearbeidere, eller sittet i baksetet i Ollis gamle IVECO, kraftig medisinert av statlig regulert flytende selvtillit. Jeg skal ikke stikke under en stol at det var bitterheten som gjorde at jeg valgte livet i mørket, mørbanket som jeg var, både fysisk og psykisk etter ti år som fattig og mislykket musiker. Jeg hadde gjort alt jeg kunne for å innynde meg blant dem som hadde makt og innflytelse i de kulturelle kretser. Jeg aner virkelig ikke hvor mange kulturjournalister jeg har sleika oppetter ryggen, uten hell, riktignok. De gjennomskua meg vel, alle som en, der jeg halvfull og lutrygga pusha de umastra råmiksene mine på dem.

Jeg var bare en liten pjokk da jeg først solgte min sjel til djevelen. Jeg ble introdusert til AC/DC på seksårsdagen til Jahn Even. Det var en skjellsettende opplevelse. Jeg dro hjem til mamma og gråt. HIGH VOLTAGE er altså et av mine aller første minner. Dette var i en tid da livet stod åpent foran meg... I en trygg og god familie... Jeg var intetanende om at jeg femogtjue år senere skulle befinne meg dypt forbitret under en stein.

Min opprinnelige plan var at jeg bare skulle bli noen dager, kanskje uker, der nede, men ettersom tiden gikk, fant jeg til slutt et slags velbehag der under steinen. Og da mine gamle bandkolleger fant nye veier, stiftet nye kontakter, ble jeg stadig mer bitter og full av forakt. Det tok ikke mange åra før jeg hadde opprettet en mengde falske facebookprofiler. Hatske og ondskapsfulle setninger flommet over tastaturet under alskens oppfinnsomme psaudonym. Ikke en venn ble spart. Hi!Hi! Ingen mistenkte at det skulle være meg... De trodde jo at jeg var fullstendig inkompetent når det kom til denslags... de tenkte vel at jeg ikke var kobla til nettet i det hele tatt.. Han Ivar ja, han er av den gamle skolen... Så gammeldags og reaksjonær... Han er jo motstander av internett... Så søtt! hihihi! Hadde de bare visst.... Skulle jeg ved en tilfeldighet møte dem på gata, var jeg høflig og hyggelig, full av ros og lovord, men der under steinen fikk bitterheten blomstre i full prakt.

Da jeg som åtteåring, nærmere bestemt i 1986, var besatt av satan og AC/DC, begynte naturligvis mine foreldre å bekymre seg. De klarte av en eller annen uransakelig grunn å skaffe et eksemplar av STRYPERs klassiker TO HELL WITH THE DEVIL. Eller... om grunnen er så fryktelig uransakelig, kan vel diskuteres... Det var jo en litt eldre kar fra pinsemenigheten, Daniel tror jeg han het, som hadde fått kloa i denne herligheten av ei plate. Jeg hørte forresten stemmen hans på radioen her om dagen... Han var blitt rik!!!... Sjef for Obs, Obos eller noe sånt... Jeg og broder`n kopierte mange av hans kassetter... Vi hadde aldri no oppspart kapital, jeg og Emil... Sjøl om vi brukte hele helga på å samle flasker... Aner ikke hvor Daniel fikk penga fra... Mulig han lånte litt av kollekta i kjerka...vanskelig å si... men ja... hvor var jeg? Hvor var det jeg slapp?.... Jo, Brødrene Michael og Robert Sweet hadde starta det sekulære bandet ROXX REGIME i 82`... men en dag de satt og så på fjernsyn, fikk de høre en preken av TV-predikanten Jimmy Swaggart... De så øyeblikkelig lyset og skiftet navn til STRYPER. Gudene må vite hva som er så mye mer religiøst over dette navnet... Ryktene sa de skulle turnere med Slayer under parolen HEAVEN AND HELL, men dette avkrefta Kerry King med en gang; VÅRE FANS VILLE DREPT DEM! Men det var en avsporing... Hjemme var det et salig kaos... foreldra mine slutta aldri å få unger.... var en smårolling i hvert hjørne av huset... aldri fred å få!!... Jeg fikk jo ikke mulighet til å lytte til musikk!... Så etterhvert gav jeg opp og tilbrakte stort sett hele resten av barndommen min i skauen, på heia og huler i fjellet. Det var kanskje i denne tiden jeg ubevisst forberedte meg på livet under steinen.

Utad har jeg hele tiden hatt et friskfyraktig image. Jeg har skrytt av å være selvforsynt, levd miljøvennlig og enkelt, men sannheten har vært at tomatene mine aldri har blitt modne før frosten har kommet, potetene har råtnet på rot og drivhuset ble aldri ferdig. Jeg har aldri klart å fyre opp et bål uten med hjelp av bensin... De frittgående hønene mine la aldri egg og stakk støtt og stadig over til naboen og spiste opp lupinene hennes... Jeg sa at det gjorde vel ingenting.. De lupinene er uansett svartelista... Men naboen ville ha lupiner, hun likte lupinene...

Så var det katta mi da, Miss Makrell, som en dag havna i uløkka... Fikk et kull med unger... sju-åtte stykker.. Jeg ga faen i dem, orka ikke åle meg ut fra steinen i tide og utide.. Året etter fikk disse kattene unger igjen... Det ble en atten, tjue katter som fløy rundt på tunet mitt... Åt småfulger, dreit på lupinene... Nabogutten fikk blod på tann... Skjøt etter dem med luftgeværet sitt... Jeg fikk aldri fillerista drittungen, han var slu som en ål, kom seg alltid unna!...

Det sier seg selv at livet under en stein ikke koster skjorta, så i årenes løp hadde jeg skrapt sammen store summer gjennom min søknadsmanager Mona. Enorme beløp rullet inn fra blant annet FFUK, MFO, FFLB, MFO, MUO, MIFF og PLO, samt en del svarte penger fra byggebransjen, og så klart en minimumstønad fra NAV. Det var derfor ikke noe stort innhugg i privatøkonomien å gå til anskaffelse av en hagle, men jeg turte selvsagt ikke kverke kattungene selv, har alltid vært av den pysete typen, så jeg måtte ringe til min gamle venn Anton. Han tok med seg alle kattene i pickup`n sin, og fikk hønene som takk...

Vegetartilværelsen gav jeg opp allerede etter et par uker... Kona kom innom etter jobb, sendte et par baconpølser inn gjennom en sprekk i fjellet... Hun orka ikke se meg i øya sa hun, for de var visst køl svarte... ÅÅÅÅÅÅÅ FOR EN FASADE JEG HAR HOLDT OPPE ALLE DISSE ÅRENE!!! Jeg skrøt av at jeg aldri tok fly for å redusere CO2-utslippene, men det var så klart utelukkende fordi jeg ikke kunne fordra å reise. Alle trodde jeg satt der i den koselige hytta mi og leste Thoreau og hørte på Tønes og Bjella, men det var HANS ROTMO som stod på full guffe der nede under steinen mens jeg manisk satt og trolla.... Æ MÅ RUSTE MÆ TE STRID ALEIN, ALEIN... Joda, bitterheten ville ingen ende ta.

Jeg hadde jo endelig innsett at 90 % av all musikken jeg hadde laget var noe elendig ræl; pubertal, patetisk og full av klisjeer. Det eneste jeg hadde skrevet som var sånn nogen lunde, hadde jeg regelrett stjålet fra andre. Jeg var dessuten svært så forvirret angående min musikalske identitet. Da jeg krøp ned i mørket, rundt 2008, var scandirocken sakte, men sikkert blitt en foraktet sjanger... Joda, det var kanskje en og annen avdanka rocker som slentra rundt på en brun pub oppi Tromsø med en utslitt Hellacopters-patch på jakka, men det var ingen som ville snakke med oss mer. Vi var en utstøtt rase, vi scandirockere, halvnarkomane ironikere med skabb og fett hår klistra ned langs øra under capsen. HELLIGE HELLSIKKES DRITT!

Dessuten hadde jeg allerede merka at jeg kom til kort. Da jeg en gang var innafor den indre sirkel, på begynnelsen av 00-tallet, så jeg farer true i horisonten... en ny frontfigur ved navn David Dajani var mye vassere enn meg... Å som jeg misunnet denne unge araberen... Det gjør jeg for såvidt den dag idag... Jeg glemmer heller ikke da jeg bestemte meg for å gå i dvale... Det var på en tur med Gerilja, det må ha vært på slutten av 00-tallet... De spilte ræva av oss hver kveld... Ei vakker dame fra det halvtomme lokalet skrek; DERE VAR MYE BEDRE FØR!!!!!! ... jeg stod der tom for ord, oppe på denne scena i Grimstad... Tommy sin amp hadde ryki... Jeg klødde meg i skrittet og sa nølende at hun var MYE PENERE FØR.... Nei, jeg sa ikke det... jeg var altfor feig...

Jeg bestemte meg der og da for å vie livet mitt til bitterheten.

Og det plaget meg dette her... at alle musikere i Norge var blitt så ekte... tekstene... riffene... Det fantes ikke noe i meg som var ekte... Var vel en grunn til at jeg store deler av livet mitt hadde trøkka trynet mitt fullt av eyeliner... Stått mer foran speilet enn jeg hadde vært i øvingslokalet...

Jeg hører dem si at man skal være seg selv.... Noen av oss burde styre unna dette.... Det kunne jo fått fatale konsekvenser... Herregud, for noen hvitkalkende graver som vandrer rundt her nede!... Gud skapte oss med en hodeskalle, så ingen skulle kunne se hva som foregår der inne...

......Men er det ikke Bjørn Müller der nede i dalsøkket....???? Vent litt... BJØRN!!!!!!!!! ER DET DEG??!!!!!??????? det regner ... HALLO???? Oi faen, det er ikke Bjørn... eller.. shit... !!!! der kommer det en til... Det er Stiv Bators!!!!!! Kan du klø meg på hjernen???? litt lengre mot venstre.... i sone 3... Hva gjør han? må holde meg i ro nå... hen leter etter noe der nede i myra.... Var det ikke der jeg gjemte pengene fra MIFF....???? HANDS UP!!! IKKE SE!!!!! jeg må vanne tomatene... fort.... tok du pilsen? jeg hadde den her nå...

fy faen det er varmt her

Det var i vinter, altså på det tiende året under steinen, jeg begynte å tvile på om det hadde noe særlig for seg, det folkschtøgge huleboerlivet jeg selv hadde forårsaket... Jeg merka først at det sto dårlig til da stearinlyset slukket av seg selv...Uheldigvis har jeg partyblære og hadde derfor ikke lata vannet på to-tre dager... Snøen lavet ned... jeg hadde selvsagt ikke måket. Det var umulig å komme seg ut... Jeg tissa i gjæringsdunken mens tårene trillet nedover kinnet....

Jeg stilte meg selv en rekke spørsmål;

Er jeg fornøyd med hvem jeg er?

Er jeg fornøyd med menneskene rundt meg?

Er jeg fornøyd med det jeg gjør?

Er jeg fornøyd med hvordan livet mitt går?

Har jeg et liv eller lever jeg bare?

Da hørte jeg en røst dypt inne fra finnskogen;

Kom deg over... Kom deg over..

Ivar Nikolaisen