BY:LARM ELLER OFF:LARM?

Tekst og bilder: Rikke Karlsen

I anledning By:Larm 2019 tok jeg turen til Vulkanen i Oslo for å sjekke ut By:Larm Black sin siste dag: Stedet hvor metal og rock segregeres fra andre sjangere i et tettpakket sirkus av mosh pits, circle pits og gitarsurfing. Men! Det er mye utenfor By:Larm distriktet å oppleve, der både Karisma og Dark Essence Records kjørte på med Off:Larm showcase på Uhørt-scenen i Strøget. Dette måtte prioriteres! Spesielt med tanke på at jeg til syndens brask og bram gikk glipp av Apollon Records sin kveld på Uhørt tidligere i helgen, der Deathcrush, som nylig slapp plata Megazone, leverte et knusende liveshow! For ikke å snakke om at jeg også bommet på kveldene Golden Core og Attan spilte noen forrykende livesett på Vulkan Arena. Jaja, neste gang!

SUPERLYNX

Lørdagen startet med Superlynx på Off:Larm. Et kjent navn for meg, da jeg sporenstreks forelsket meg i LVX albumet tilbake i 2017. Den 15. mars i år slapp de plata New Moon på Dark Essence Records, et nydelig stykke album som anbefales sterkt! Der har du sjansen til selv å bevitne de live under digge Høstsabbat 2019, der de deler scene med tonnevis av andre herligheter.

Superlynx startet konsertkvelden tidlig, men det var ikke fint lite folk av den grunn! Der det var tettpakket i front som i bar hos Uhørt. Og idet de starter, er det null tvil om hva publikumet vil få servert. Det ulmer godt og svulstig i deilig basslyd fra Pia i Superlynx, som ellers er psykedeliske i sounden innpakket med doomens nedpåhet og dysterhet iblandet en vokal som kan minne om Kylesa sine rolige dager. Jeg elsket blandingen fra dag en, og det gjorde jeg så sannelig i kveld også. Superlynx som også har god lyd, spesielt med tanke på at det ikke var lydprøver ved denne anledningen. Noe å takke lydmann Amund Tømmerbakke for? Godt stykke arbeid! Ellers satt riffene til Daniel som solide spark i balla med en herlig basslyd som fylte rommet i låtene og rundt pålene på en behagelig måte. Hvor synet av Ole bak trommene var det som satte størst inntrykk, med en fri og dansende trommestil i en sjanger som ellers holder seg innenfor tradisjonelle beats. Nei, Superlynx kjører heldigvis sin greie!

WOBBLER

Wobbler har jeg en spesiell kjærlighet til, etter jeg fikk høre albumet Rites At Dawn tilbake i 2011. Musikken de lager er det så høyt nivå på at man kan ikke annet enn å sikle hver gang man ser de live. Før de ga ut From Silence To Somewhere på Karisma Records i 2017 og alt toppet seg! En legendarisk 10/10 plate oppfulgt av en episk konsert på Oslo Konserthus, noe av det beste jeg har sett noensinne! I selskap med mannskap fra Tusmørke, Black Magic og Jordsjö. For et band, som jeg til tider har ansett meg selv som gift med. Denne konserten endret neppe det – bortsett fra at de var uheldige med publikumet denne kvelden.

En formidabel musikalsk innsats stod det absolutt ikke på, der et orkester av et band måtte slenge seg rundt med et lyd-lotteri uten prøve. Men selv klarte jeg ikke å nyte alt av de nedpå altoppslukende oppbygningene de har – da det var kvinnfolk til stede, som helst ville snakke om planene for kvelden! Så utrolig irriterende. Slik det fort kan bli under gratis arrangementer, der de som ikke nødvendigvis kom for musikken, gjør alt annet enn å lytte til det. Som jo er forståelig, men det jeg ikke forstår er, hvorfor kan ikke folk (flest?) ta inn over seg det faktum at det er frekt? Snakke høyt når det spilles lavt, det er en kjedelig gjenganger!

Men alt i alt var dette på ingen måte bandets feil og jeg lovpriser dem like mye nå som den gang da. Og det som kanskje var det gøyeste med å se Wobbler denne gangen, en sjanger jeg personlig tolker som progrock, men som for noen også kan trekke i jazzrock-tråder, var den yngre skaren av tilhengere. Digg å se unge folk bære fram bandet, (som har holdt på siden 90 tallet) mot nye horisonter, uten at det alltid må være en gjenforening for de eldre! Velkommen i Wobbler-klubben skal dere være.

XENOBLIGHT

By:Larm Black startet for meg med de til nå ukjente Xenoblight, kveldens definitive overraskelse! – Ekstrem-metall bandet fra Danmark, som ga ut plata Procreation på Out Of Line Music i februar i år. Og der jeg satt på toalettet jeg absolutt måtte på (i det dummeste tidspunktet noensinne!), fikk de også formidlet det mest intense høyfrekvente Death-skriket gjennom veggen. Skrekkblanda growls, som fikk hår til å reise seg. Før det kaves ut av båsen, mot fronten og ser en kvinneskikkelse som vet å kreve sin plass i låtene, som i mellom dem! Og der man ofte ser aggresjonen i låtas fremtoning dø ut innimellom slagene for enkelte band i denne sjangeren, var dette absolutt ikke tilfelle her, selv om crowden var ekstremt mer slitsomt opptatt av å filme enn å delta i det herlige musikalske kaoset av en ekstremmetall- fest! Vokalisten tok det som motivasjon. – “So, Do you like this Oslo? I can´t hear you! Don´t you want more? Okay. This one is called: Kill yourself!” - Med en nydelig peking mot dusten bak mobiltelefonen. Herre! Kvelden kan bare fortsette hvis dette er standarden.

HEAVE BLOOD & DIE

Heave Blood & Die: Bandet som lenge har vært en snakkis. De som gjorde doom-sjangeren fancy, prangende og krauta rosa! Selv døde jeg litt innvendig da jeg for første gang hørte Vol II plata gitt ut på Blues For The Red Sun tilbake i 2018. En plate som fikk stor oppmerksomhet i Norge. Bandet som klarte å gjøre tung musikk populært og kult igjen blant kidza. En umiddelbar forelskelse som ikke akkurat vil dø ut med det første. Et band som umiddelbart hørtes ut som doom, var og ble noe helt annet!

Denne kveldens liveprestasjon makset det jeg har sett av dem tidligere, et maskineri av gymnastikk-øvelser iblandet tunge beats og digge tunes, før både gitarist og gitar forsvinner over hodene på en crowd som absolutt burde vært mer tettpakket for en slik utfordring. Det verken stanser eller sinker dem i live-prestasjonens guitar-surfing, der det seiles bort og igjennom i aller hoders høyder, før gitaristen viser sitt åsyn fra scenen, og forsvinner i publikumskaoset atter en gang. Alt ender i en eneste stor moshpit, fytti så digg det er med noen som kjører løs alt krutt de har og kunne funnet! Og der det kanskje er en bransjefest, der det å gjøre det lille ekstra støtet settes pris på, er det vel også litt gøy å se hvor langt det faktisk kan gå? Ikke at det er noe negativt i øynene til en sørlending som ellers har sett på doom sjangeren som en avslappende sfære. Nå lærte jeg, det er ganske så opprørsk også! For doom har noe å lære i å være fremstormende og sirkusvennlige. - Hail Heave Blood & Die!

SÂVER

Sâver er det nye sludge-tilskuddet i Oslo-scenen, som også slapp en helt formidabel plate i mars; They Came With Sunlight på Pelagic Records!

Med bakgrunner fra band som Hymn og Tombstones har de allerede en god tilhengerskare der de spilte opp til dans på Pokalen scene, som de virkelig hadde i sin hule hånd uavhengig av at det var noen tekniske vansker omkring bass i monitor. Og for å si det sånn, dette var uten tvil bandet med høyest decibel! Jeg var så uheldig å bestille øl da første låta kicket i gang. Bartenderen skvatt til med store øyne, før hun plugget noen svamper i ørene og kunne fokusere på ølla mi. Undrer meg i det hele tatt over om hun fikk med seg hva jeg sa, satt ut av hva som faktisk kan komme ut av et 3 manns band! Men en rynke i panna som undret seg over hva By:Larm Black egentlig driver med fylte hun likevel opp glasset. Og ja, godt er det de driver med, der jeg er sikker på at opptil flere i salen lot seg bli ihjelsolgte av Sâver sine saftige sludge-oppbygninger av låter, chugging, herlig grums og stødige rytmers intense og uendelige klimakser du alltid bør være igjen for  å bevitne!

Der hodet ikke kan annet enn å prøve og følge slagene i slagmarken til Markus Støle sitt beinsolide trommehi i selskapet til Ole Helstad sitt øredøvende bass-bol, før Ole Ulvik Rokseth tar det hele til nye høyder med en gitar, synth og vokal som blir kirsebæret på den ellers så råtne sludge-salaten. Lys vokal over tunghet, kontraster og solid fyldighet! Ja, her er det bare å passe seg, aner du behagelighet, blir det fort ukomfortabelt.

Og sånn skal det så sannelig værra! Sjekk ut plata.

SIBIIR

Så, nå vi kommet til veis ende. - Og for en verdig ende! Godeste Sibiir, som vet å lage publikumssirkus. De har siden de slapp debutskiva på Fysisk Format tilbake i 2016 spilt tonnevis av konserter i Europa med Kvelertak på plakaten, men også større festivaler, med Roskilde og Øyafestivalen som noen av dem.

De spiller innenfor sjangeren blackened hardcore, der riffene ikke er til å ta feil av. Blackmetallen som til tider skinner gjennom i riffene i det som egentlig tolkes som hardcore. Der de har en rytmikk som fort setter standarden for hva du vil få servert, men som aldri skuffer. Selv med lite verktøy til overs, da det dessverre var et litt glissent publikums oppmøte under denne kveldens siste By:Larm-konsert. Men! Dette har da aldri stoppet Sibiir i å lage leven? Med en publikumskontroll få band har på samvittigheten, ble dette en konsert av de sjeldne i mine øyne! Jeg har sett dem veldig mange ganger før, men nå var det noe veldig avslappende over konserten. Bandet koste seg, publikum badet i underholdning og rent musikalsk satt riffene og låtene som de alltid gjør. Et band som generelt vet å levere hver gang!

Men å sette i gang en circlepit såpass tidlig i settet? Frekt. Jeg må si jeg ble imponert over hva vokalist Jimmy får til! Og hva er det som gjør et band så komfortabel i en live setting? Jo, erfaring, da Sibiir virkelig har fått kjørt seg på turneringen i ulike typer formater og i alle mulige situasjoner de siste årene – der den kanskje mest utfordrende konserten i min erfaring var Måkeskrikfestivalen, lydproblemer og et sørlandspublikum jeg selv synes oppførte seg som forliste hvaler. Men det stanset da aldri Sibiir?

Slikt vokser det fram respekt av. Og etter å ha sett vokalist Jimmy sine bein flytende over publikumshoder to ganger i løpet av en kveld denne kvelden kan jeg ikke si annet enn, godt jobba! Respekten flyter nedover Akerselva.Nå er det bare å vente i spenning på ny skive som omsider kanskje vil være rundt neste sesong-hjørne?

Men! Der alle disse bandene (og de jeg ikke fikk sett) gjorde formidable innsatser, har derimot By:Larm selv noen forbedringer å gjøre i programmet sitt: Gi rock og metal sjangeren spillerom i resten av byen under festivalen! Jeg synes personlig det er kjipt at vi er kommet dit at vi må dele opp sjangere og klassifisere musikken for publikumet! Musikkmiljøet i Oslo er vel bedre enn som så? Dog, jeg forstår at dette er med tanke på å gjøre det lettere for de som kun er på jakt etter spesifikke sjangere i sin leting etter mørke bookinger. Men blir det gode opplevelser av det? Blir det gode live-erfaringer av å forby øl bak sceneteppet, der vokalister må gå å kjøpe sin egen øl i baren til 100 spenn, før de skal opp å spille sent på natta for et glissent publikum, når de attpåtil leverer som bare det? Gi band spilletid på scener inn mot sentrum utover nattestid! Sibiir hadde lett fylt opp John Dee denne lørdagskvelden, det hersker det lite tvil om. Er det et band som fortjener et større publikum så er det de!

Takk for meg.

Rikke Karlsen