Favorittar frå Februar

Jørn

Motorpsycho - The Crucible

Tenk å spille i band i 30 år og aldri gi ut det samme albumet to ganger. Aldri repetere seg selv, aldri fire på sin egen musikalske integritet og aldri gi inn til trender eller press, og at ingen av de 25+ albumene (i tillegg til lassevis av EP-er, 7”-skiver, splitskiver, alternative samarbeid, livealbum osv.) du gir ut er kjedelige, dårlige, intetsigende, umusikalske eller repeterende. Der har du en av Norges definitivt beste band Motorpsycho, som nylig slapp det fabelaktige albumet The Crucible. Ved første gjennomlytt kan det høres ut som et alternativt univers der Tony Iommi er morfet sammen med Robert Fripp og ender som et slags King Crimson / Black Sabbath-bastard som tar seg en Grateful Dead-trip i ny og ne, men det er aldri noen som helst tvil om at dette er Motorpsycho ned til beinet. Dette kan nesten regnes som en slags spirituell oppfølger til forrige album The Tower, men The Crucible står stødig på egne bein. For den uinnvidde Motorpsycho-lytter kan kanskje The Crucible bli litt for svevende (og i vår tid kan 20 min med psykedelisk progrock være noget utfordrende), men etter at du har pløyet deg gjennom Demon Box, Timothy’s Monster, Black Hole / Blank Canvas og Angels And Daemons At Play er tiden duket for å pakke syresekken og bli med Motorpsycho på tur. Men om The Crucible er første skive du hører fra trøndertrioen og digger det så er det jo bare å fyre opp Little Lucid Moments, Heavy Metal Fruit og Still Life With Eggplant i samme slengen. Skitt fiske!

Også veldig kult i februar:

Spielbergs - This Is Not The End, Karpe - SAS PLUS / SAS PUSSY, Chain Wallet - No Ritual, Highasakite - Uranium Heart, Deafheaven - Black Brick, American Football - Every Wave To Ever Rise, The Jins - She Said og Larsiveli - Tvilling

Jarand

Julia Jacklin – Crushing

Av ny musikk eg har oppdaga den siste månaden er Crushing noko av det finaste eg har høyrt, og fryktar allereie at denne vil gjere det svært godt på lista mi over årets beste utgivingar. Det er moglegvis berre ei naturleg forgreining av min eigen musikksmak, men eg set meir og meir pris på dei enkle, nedbrotne og vakre låtane. Det er nettopp det som gjer Crushing så fenomenal.

Jacklin er ein vanvitig låtskrivar. Det er ingen pompøs instrumentering eller overkompenserande produksjon å skjule seg bak, mesteparten av låtane er kokt ned til dei essensielle bærebjelkane. Jacklin, gitaren og enkel komp. Ektefølt, det treff midt i hjarterota. Utan å kunne setje fingeren tydeleg på det, ligg det noko tryggande og gjenkjennbart i måten Jacklin syng på. Det er kontrollert men audmjukt, som om ho med sikkerheit veit at dette er solid, dette kjem til å treffe lyttaren. Og det gjer det. Vokalen er tidvis skjør men smigrande og gjev låtane eit kjensleladd preg. Denne draumande visepopen står støtt sjølv etter mange saumfarande gjennomlyttingar, både tekst, melodi, i det heile tatt låtskrivinga er etter mitt syn skotsikker. Denne bør du høyre, og aller helst nyte ute i den etterlengta vårsola.

Andre godbitar frå februar: «Birthday» - Pom Poko, «Punk Fucking Metal» - Zig Zags (singel), «Spring» - Magic Mirror (singel), «The Best Trip» - Gold Celeste (singel), «Pursuit of Momentary Happiness» - Yak, «No Ritual» - Chain Wallet

Sondre

Pom Poko – Birthday

Det er over to år siden Pom Poko slapp sin første single, It’s a Trap. Allerede på dette punktet var jeg hektet og veldig klar for å få servert mer. Singlene som ble sluppet i ettertid levde opp til hypen, og særlig Jazz Baby sto som en favoritt i lang tid. Men det skulle altså ta over to år fra første single til bandet slapp sitt debutalbum, Birthday, som ble utgitt via Bella Union, 22. februar i år.

Jeg skal innrømme at forventningene mine var skyhøye, noe som (ofte) kan føre til store skuffelser. Det ble ikke tilfellet, og jeg mener oppriktig at Pom Poko har disket opp det beste norske albumet jeg har hørt på flere år. Fra den herlige energibomben «Theme #1» til den sukkersøte avslutningslåten «Peachy», klarer Pom Poko å levere et utrolig variert og konstant engasjerende album. Det finnes ikke et svakt sekund i løpet av de 42 minuttene med musikk på Birthday. Bandet sjonglerer elementer fra så mange ulike sjangre at halvparten kunne imponert i seg selv. Låten «Crazy Energy Night», som også ble sluppet som single, er det ultimate bildet på dette.

Energinivået på dette albumet er helt særegent, og jeg elsker kombinasjonen av alt fra noise rock og art pop til jazz og punk. Det er vanskelig å sammenligne Pom Poko med noe annet band der ute, men jeg kommer ikke unna sterke assosiasjoner til den fantastiske japanske noisetrioen Melt-Banana, særlig på låter som «Theme #1» og «If U Want Me 2 Stay». Jeg kommer heller ikke unna å poengtere at låtskrivingen er usedvanlig sterk, og en rekke tekstlinjer og refrenger går på rundgang i hodet mitt. Dette gjelder særlig «Follow the Lights», «If U Want Me 2 Stay», «Blue» og tittelsporet.

Birthday er årets hittil beste utgivelse, og jeg vil bli overrasket om det ikke fortsatt står som favoritten min rundt listesesongen i desember. Jeg gleder meg til mange runder med dette albumet i tiden som kommer, og krysser fingrene for at det ikke blir to år til neste album.

En soleklar 10/10 fra meg. Perfeksjon.

Jeg vil også anbefale: Motorpsycho – The Crucible, Yak – Pursuit of Momentary Happiness, Astronoid – s/t, Drottnar – Monolith, Ariana Grande – thank u, next og Bees Made Honey in the Vein Tree – Grandmother.

Patrick

Hajk - Drama

Det er viktig å anerkjenna eit meisterverk når det kjem. Hajk sin nyaste fullengdar Drama er såvisst eit meisterverk, eit av dei sjeldne. Eg blir rett og slett stolt av å vere frå same land som dette bandet! Fekk endeleg sett dei live for ei tid tilbake, og då fekk eg rett og slett ein skikkeleg pause frå mitt eige hovud. Eg gløymte alle bekymringar og negative kjensler. Kroppen min stod der og digga nesten heilt fremst, men hovudet mitt og tankane mine var på ein lenge etterlengta ferie langt, langt vekke i eit univers Hajk hadde laga berre for oss som var i lokalet den kvelden. Frysningar, folkens. Frysningar.

Men, no skal me snakka om plata. For det første må det seiast at eg elskar måten desse nydelege vokalane skiftar og deler på låtane. Eg har ingen favoritt-vokalist her, men det er vel heller ikkje meininga at eg skal ha. Knallfint samarbeid!

Det er ein nydeleg balanse mellom litt kjappare bangers og rolege, såre ballader her. I tillegg er lydbilete og alle instrumenta i toppklasse. Du finn aldri eit kjedeleg augeblink på Drama, det kan eg rett og slett lova deg her og no.

Den låta eg har høyrt mest må seiast å vere “Breathe”, men “Get It Right” og instrumentalen “Tokyo” gir meg også ein heilt sinnsvak gåsehud. “Snow Ball” trur eg er favoritten, den er så vakker og sår at eg ikkje heilt veit kva som er opp og ned her i livet. Korleis skal du ta inn over deg ei slik låt utan å kjenna på sterke kjensler? Ikkje veit eg. Det same gjeld vel “Desperately”. Dette er kraftfulle greier folkens, du bør ikkje gå glipp av det.

Ellers er sjølvsagt Chain Wallet - No Ritual eit knallbra album eg må anbefala. Skal sjå dei live i helga, gleder meg som ein liten unge!

Redaksjonen