OSLO BOWLING KLUBB

Bjørnar Kristiansen
Foto: Vincent Engebretsen

I anledning at Deathcrush slapp albumet Megazone (Apollon Records) den 8 mars, tenkte vi at det var på tide at vi tok en prat med trioen. Deathcrush består av Linn Nystadnes, Vidar Evensen og Pelle Bamle. Det ble en jæskla hyggelig samtale om popkultur, okkultur og ukultur.

Først må jeg si at Megazone har blitt et jævlig ubehagelig album!

Vidar: Det er kanskje det?

Linn: Takk! Det tar vi som et kompliment.

Men for å utbrodere påstanden min en anelse, så oppfatter jeg Megazone som et album der alle låtene har sitt konsept, sitt unike lydbilde. Er jeg helt dust, eller har jeg tryna inn på noe?

Linn: Min teori er at så lenge det er oss tre som spiller og arrangerer sammen, så blir det Deathcrush uansett. Ta singelen (EGO) som eksempel. Til tross for at den kan føles som en ny retning for oss, så inneholder den alle de tradisjonelle Deathcrush-elementene, og kommer fra samme sted som den første låta jeg lagde. Den greia med at man skal lage rene album, med en ren idè, fungerer ikke helt for oss.

Vidar: Alt av materialet til Megazone er inspirert av vidt forskjellige ting, men at soundet blir skrudd inn i samme retning likevel.  

Hvordan fungerer den kreative prosessen for dere?

Linn: Tradisjonelt sett har det startet med jamming, som jeg så jobber med alene, for så å ta tilbake til resten av bandet. Men denne plata er annerledes, da vi kom med nesten komplette låter på øving, og arbeidet sammen lå i arrangering og få fullbyrdet ideen, eller eventuelt å knuse ideen og vri det til noe nytt.

Forklarer det ventetiden etter forrige utgivelse og dette albumet?

Pelle: Selve innspillingen tok ikke så lang tid, mens finpussen og eksperimenteringen i etterkant har vi brukt lengre tid på. Nå har vi lekt oss ferdig.

Vidar: På et punkt så hadde det tatt så lang tid uansett, at vi kunne overse det og heller konsentrere oss om å eksperimentere og gi ei jævlig bra plate.  

Linn: Men noen burde helt klart slått meg over fingrene etterhvert som jeg jobbet med miksen, og bedt meg avslutte.

Dere har alle sideprosjekter, både sammen og med andre. Hva slags innvirkning har det på Deathcrush og samarbeidet mellom dere tre?

Vidar: Nå kan jeg bare snakke for Oilskin (Linn og Vidar) og Dross The Drone (Vidar) og i de prosjektene er det såpass frie tøyler at mye av utforskningen blir definitivt med i arbeidet til Deathcrush. Absolutt en bra måte å få testet ut ting på.

Linn: For min del, så blir jeg ikke så hyggelig hvis jeg ikke får spilt live. Så da Deathcrush hadde en live-pause, var Oilskin en åpning for å få spilt live, der premisset var at verktøyene skal være helt annerledes enn de vi bruker i Deathcrush. Mye mer lavterskeltilbud til oss selv, som folk plutselig begynte å booke. Scenen er jo alltid optimalt sett et fristed fra å tenke, men med Oilskin har vi til og med gitt ut ting jeg ikke har hørt på på forhånd, noe som egentlig er helt vilt for meg.

Vidar: Jeg lager jo en del effektbokser og circuit bender selv, så jeg får testet ut de i Oilskin. Blant annet er det et jævlig kult Hannah Montana-keyboard på plata, som overlevde Oilskin.

Pelle: Det jeg gjør i Deathcrush blør litt over i de andre bandene jeg spiller i, på samme måte som jeg tar med meg ting derfra til Deathcrush. Jeg spiller i flere band (Cvnt Fistula og Skalla), så for min del flyter alt det kreative litt sammen. Det å spille bass i Deathcrush minner nesten mer om å spille gitar, da mye av melodiene ligger i bassen og ikke i gitaren som hos mange andre band. Mens å spille gitar i Skalla har tidvis følt mer som å spille bass. Sikkert fordi jeg ikke kan spille gitar.  Så det ene påvirker helt klart det andre.

Hvordan kom du (Pelle) egentlig med i Deathcrush? Du har jo vært med en stund allerede, men det virker fortsatt ferskt for oss på utsiden av bandet.

Pelle: Vidar ringte meg og lurte på om jeg ville være med til Vladivostok i Russland. Det er vel omtrent så langt vekk man kan dra, på grensen til Nord-Korea. Jeg kjente egentlig ingen i bandet på det tidspunktet, vi hadde bare møttes på nachspiel gjennom Raymond fra Beglomeg, men det førte til at de andre så Fistula på Blå. Det var en overraskende telefon å få, men jeg ville jo spille med Deathcrush i Vladivostok

Linn: Vi brukte lang tid på hvem som kunne passe, men det gikk jævlig fort da vi først fant den personen. Når Vidar fant Pelle, så var det sånn “Ja! Han kan funke!”. Turen til Russland ble aldri noe av, men Pelle forble.

Hvordan var det å spille inn i Athletic Sound Studio i Halden og hvordan kom dere fram til at dere ville bruke det studioet?

Linn: Da jeg først startet Deathcrush, gikk jeg gjennom det jeg mente var norske albumene med den beste lyden, og sjekket hvor de hadde blitt spilt inn, så det har vært en drøm siden alt dette startet.

Vidar: Det er ekstremt god romlyd der, spesielt for trommene. Også er det veldig bra at man kan være i en boble, for seg seg, der man kun konsentrerer seg om musikken.

Deathcrush har en meget særegen visuell profil, da det virker på meg som det er resultatet av en okkult og popkulturell søppelkvern som blander masse sammen, og ut kommer det vi ser. Er det noe dere kan utdype?

Vidar: Det er mange av de tingene vi liker, som har en okkulturisk retning, som inspirerer meg. Vi prøver på å aldri være for bastante. Være åpne for utvikling. Noe det okkulte i stor grad handler om.

Linn: Jeg mener alt jeg gjør, med hud og hår, men kan være selvironisk, noe jeg synes at mange andre kunstnere glemmer. Vi har alle et skråblikk på det som foregår rundt oss og setter sammen ting, både bevisst og ubevisst. Jeg har aldri drevet med noe som er rendyrket, verken i det kreative eller personlig. Opptråkkede stier kjeder meg.

Jeg har en oppfatning av Deathcrush, at dere er et band uten en “scene”. At dere ikke er en del av en bølge, eller miljø. Er det noe dere ønsker at dere hadde vært, eller trives dere på utsiden?

Linn: Ja og nei. Vi trives der vi er. Eller, det handler ikke om trivsel. Det er bare noe man må gjøre. Skulle jeg brukt tiden min på å passe inn i et miljø, så hadde jeg ikke likt det. Hva som er mest populært innen kultur, går uansett i bølgedaler. Og det at vi faller mellom to stoler på en måte, har egentlig bare gagnet oss. Vi har vært på turnè med både Dillinger Escape Plan og White Denim, to band som ikke kunne vært mer forskjellige.

Vidar: Vi er ikke et band som søker en scene for det sosiale. Det er et stort problem med samfunnet i dag, da det er masse folk som vil få til noe kreativt, men blir redd for det sosiale aspektet og det kreative lider.

Linn: Det blir tannløst. Man blir redd for at “folk” skal bli støtt eller si seg uenige.

Kan det være en bieffekt av bruken av ironi i sosiale medier? At ektheten har forsvunnet?

Vidar: Bare se på bruken av emojier i tekstmeldinger, messenger eller email. Med en gang man ikke bruker dem, så blir folk usikre og redde for at du er sur.

Linn: Det er det flere av låtene på plata som handler om. At vi i dag blir fortalt fra vi er nyfødte, at vi fortjener alt og skal være skånet for alle ærlige meninger, spesielt hvis det handler om oss selv. At man skal unnskylde seg så fort. Det kjenner jeg meg ikke igjen i. Du burde jo, som voksent menneske, ha oppsøkt nok kunnskap til å ikke bli så fort såret av hva du hører og ser.

Pelle: Det gjelder jo musikk også. Det er så mange regler i forskjellige miljøer. Selv der det har startet som noe innovativt og unikt, så blir det ødelagt av regler og konformitet. Da er det bedre med utvikling, i retninger som gjerne føles usikre.

Linn: Der er også forskjellen på kunstner og håndverker, og vi trenger begge. Ta for eksempel Frank Sinatra. Han bringer fram følelser i folk, og han var en håndverker. Han la stolthet i det, noe mange band og artister i dag, ikke gjør. Vær heller stolt av at bandet ditt ser og høres ut som et sekstitalls-band om det er det du jobber for, enn å nekte på det og påstå at dere gjør noe noe nytt og unikt. Jeg har den fulleste respekt for de som er stolte av hva de faktisk er.

Så heller vær stolt av at dere ser og høres ut som et åttitallsband med tynn komfbart, basketballsko og patronbelte, enn å påstå at dere gjør noe nytt?

Linn: Absolutt! Man undergraver musikken sin med å nekte på slike ting. Men når det er sagt, så er det alltid banda selv, som sliter med å beskrive og sjangerbestemme hvilken musikk de spiller. Hva er vi liksom?

Vidar: Man føler alltid at man gir alt, uansett hva man driver med kreativt. Men man er kanskje ikke så bevisst på å pushe seg selv. Utvikle.

Pelle: Igjen, så synes jeg at Ego er et godt eksempel på alt det der. Med en basslinje inspirert av eurodance, popvokal og støyete gitarer, så låter det likevel Deathcrush.

Jeg vil påstå at Deathcrush har den feteste merchen i Norge. Hvor mye tid og energi bruker dere på det?

Vidar: Det går bra i forhold til merchsalg altså. Jeg har inntrykket av at folk heller bruker penger på noe som ser bra ut og støtter bandet de liker, enn i en hvilken som helst anonym butikk. Vi prøver også å holde prisene respektable, da det er mange som driver de oppover om dagen.

Dere har også en unik og spennende profil i sosiale medier, da dere gir et innblikk i livene deres som føles, i mangel på bedre ord, personlig - men ikke privat.

Linn: Takk! Det er så mange som sier at vi gjør det der dårlig. Det som er positivt med sosiale medier for band som oss, er at vi bestemmer fullt og helt hva vi legger ut. Vi kan presentere oss som vi vil.

Vidar: Mange band legger ut et image og en illusjon. Så kan man sette spørsmålstegn på om det er en illusjon? Er det på ekte?

Linn: Vi har heller ikke fokus på at vi legger ut bare de fineste bildene av oss selv. Det tenker vi ikke på. Da er det gøyere med mindre pynt og staffasje, og så se på reaksjonene til de som ser det. Vår instagram ser ikke “polished” ut. Den ser mer ut som den søppelkverna som du nevnte istad.

Pelle: Det hjalp heller ikke at Vidar kjøpte rocketelefon fra Marshall med kamera uten blitz, så alle bildene ble helt mørke, hehe.

Vidar: “The loudest phone in the world!” Det kan du sitere meg på! Verdens beste digitalkamera fra 70-tallet.

Linn: Etter at jeg kjøpte meg ny telefon, så sa Raymond (Beglomeg) til meg at vi hadde blitt så pene på Instagram,  men det er jo i så fall på grunn av telefonen og egentlig helt tilfeldig, haha .

Pelle: Er det egentlig tilfeldig? Det kan jo hende vi har blitt penere også! Hvem vet?

Akkurat det er jo det jeg er nysgjerrig på, når det kommer til dere. Dere viser fram en verden og en hverdag, som består av kunst og kreativitet som virker intens og privat, men likevel åpen for alle og kikke inn i. Hva stammer dette i?

Linn: Mine favorittband er gjerne elsk/hat-band. At de gjør akkurat som de vil. Uansett hva fansen måtte mene om det de skaper. Sånn vil jeg leve og, selv om det kan vippe over i det negative. Men sånn i forhold til sosiale medier, så tar vi egentlig bare bilder av det vi gjør.

Vidar: Jeg vil sitere Einar Rose. Han var en bauta på radio, men gjorde seg ikke så godt på TV da han ikke så ut. “Å herregud, hva er det for et liv jeg lever?”

Hva blir gjort feil i den norske undergrunnen?

Linn: Jeg synes det har blitt mye bedre siden vi først startet. Vi har blitt flinkere til å støtte hverandre, på tvers av sjangere og miljøer. Det må vi fortsette med. Ikke alltid stå bakerst i lokalet, eller i baren. Jeg husker jeg satt og hørte band sutre om at ingen ville booke dem, mens de bare satt på pub. De gjorde ikke noe selv. Skapte ingenting. Bare ventet og sutret. Da har man det for godt.

Pelle:  Begrepet “undergrunn” føles litt diffust og irrelevant. Det var nok klarere skiller før. Mitt inntrykk er at alle kan like alt i dag, og gjør det. Jeg synes det er en positiv utvikling, også med tanke på at det blir mindre konforme scener som vi snakket om i stad.

Vidar: Oslo har blitt bedre i det siste, da det kommer til å være takknemlige for at folk kommer og støtter. Men det kan man alltid bli bedre på. Si takk.

Linn: Eller sure band som blir fornærmet av at publikum ikke beveger på seg. Det er jo din jobb! Det er du som må bevege på deg. Skape en reaksjon.

Vidar: En undersøkelse jeg leste, viste at den generelle Oslo-borgeren er på konsert, gjennomsnittlig, en gang i året. Og da er det gjerne Oslo Spektrum, Telenor Arena og sånne type konserter det går i. Det viser jo også at de som faktisk møter opp på undergrunnskonserter, gjør det nærmest til en livsstil. Da må banda respektere engasjementet og prate med folk. Stille opp i merchboden og være takknemlige. Ikke sitt backstage og drikk øl.

Hva tiltrakk dere med Apollon Records? Man skulle tro at dere ville gitt ut på et label som er lokalisert her i Oslo, siden det er her dere bor selv?

Vidar: Engasjementet og kjærligheten til musikk av alle sjangre. Siden Apollon Records startet opp igjen, har de sammen med de nært beslekta selskapene Karisma og Dark Essence, bygd sten for sten,  de har et godt kontaktnettverk i utlandet og de selger bra.

Linn: Vi som ikke hører til en klar scene, trenger et plateselskap som Apollon. De har et godt rykte i utlandet og mange som følger intenst med på hva de gir ut. De er genuint opptatte av hva vi driver med, og ikke bare opptatte av streams og lignende.

Hva inspirerer dere utenfor musikk?

Linn: Ofte blir det ubevisst at ting dukker opp i musikken. Referanser til ting og emner jeg har satt meg inn i, små detaljer. At det sitter i kroppen min og at jeg kan gjøre det ordentlig.

Vidar: Horehus og containere. Jeg har veldig lyst til å starte en kult, da. Man kan se på hele planeten som et horehus og en container.

Linn: Inspirasjon er en konstant prosess med å innta inntrykk og ubevisst bruke det i kreativiteten. Verden er surrealistisk, og det er mer enn nok man kan bli inspirert av der ute.

Planene framover?

Linn: Vi har releasekonsert på Blå den 12 april. Der håper vi at folk kommer. Det blir dritfett.

(Etter at intervjuet ble gjort, ble NEXT LIFE satt opp som support, så dra! Det blir sjukt bra.)

Vidar: At vi skal på Fjellparkfestivalen (18-20 juli) er offisielt nå.

Ellers er disse offisielt ute nå:

30 mars tyven Trondheim

12 april Blå Oslo

26 april landmark bergen

18 juli fjellparkfestivalen

Tusen takk til Deathcrush for en hyggelig aften på Kniven i Oslo. Også takk til Vincent som stilte med kamera på jævlig kort varsel.

Bjørnar Kristiansen