Gjesten: Timo Silvola (Barren Womb): Om kvinnekamp og verdens undergang

Mitt navn er Timo Silvola og jeg utgjør halve besetningen av støyrock bandet Barren Womb.

Når jeg ble spurt om å ha et gjesteinnlegg her på Evig Lyttar var hodet langt inn i likestillingsgryta. Kona planlegger lokal 8. mars-markering og den aller første pride i Namdalen, mens jeg skriver sanger inspirert av saken og hører på podkast om verdens undergang.

I fjor skrev Carina Elisabeth Carlsen veldig bra om gratulasjoner under kvinnedagen:

"Gratulasjonene kan komme den dagen vi er likestilte, på ordentlig, den dagen kvinner slipper å være redde for å gå hjem på kveldstid, den dagen vi ikke blir spurt om hva vi hadde på oss da vi ble voldtatt, den dagen det er slutt på kjønnslemlestelse og barneekteskap, og den dagen en kvinnes kjønn ikke blir brukt mot henne i en diskusjon."

Jeg er i grunn helt enig og fram til den dagen er kvinnedagen en kampdag. Alle dager er en kampdag. Og kvinnekampen er menneskets kamp. Det er på tide, først og fremst for menn, men også for kvinner å innse det. Det handler om likestilling, det å kunne stå sammen som ett menneske, ikke en splittet og redd skapning som ikke greier å samarbeide nok til å løse problemer som truer hele menneskeheten.

Jeg ser på likestilling som en høyning av vår kollektive intelligens, et springbrett til å løse disse problemene. Skal vi hylle oss som den smarteste skapningen på jorda må vi kunne se forbi kjønn, farge, legning, religion, nasjonalitet, livssyn, kropp og kosthold. Vi må stå sammen. Og den kampen starter med kvinnen. Halvparten av jordas befolkning.

Vi må unngå å utslette oss selv i den største eksistensielle krisen noensinne. Vi må nå begynne å innse at miljøkrisa ikke blir løst med dagens politikk. Kvinnens frigjøring kunne være det første steget av mange på den vanskelige veien mot et felles mål.

Når vi bryter et så sterk konstrukt som kjønnsroller kan vi kanskje også innse at de usynlige landegrensene som splitter oss også er menneskeskapte. Har vi skapt de kan vi endre på de om vi vil eller må. Akkurat som all verdens gjeld kunne bli slettet om mennesket stod forent og bestemte det.

For å kunne håndtere eksistensielle trusler må vi fokusere på faktiske resurser, ikke imaginære tall på en datamaskin. Kostnad kan ikke være et hinder. Stoltheten av en nasjon eller egoismen av et enkelt individ kan ikke stoppe oss.

Vi mennesker er fantastiske skapninger. Vi er problemløsere og svært tilpasningsdyktige. Jeg er temmelig sikker på at vi kan finne løsninger på det meste om vi vil. Men da må vi legge vekk utdatert tankegang som undertrykker kjønn og klasse. Og spesielt må vi revurdere hele konsumøkonomien.

Mange vil tenke at jeg er i overkant radikal med tanken om å fjerne grenser eller drastisk endre på den globale økonomien. Men er ikke det akkurat kapitalismen som har ført oss til klimaendringer? Shell visste om konsekvensen av forbrenning av fossilt brennstoff allerede på 80 tallet(!), men fortsatte med business as usual. Så de ikke Mad Max eller?

Jeg derimot er oppfostra på sci-fi og apokalypse, og om vi leser om tidene vi lever i, er alt blitt ganske sci-fi-apokalyptisk. Det diskuteres om ikke CERN kan komme til skade for å lage et mikroskopisk svart hull som sluker opp hele planeten til slutt. Vi venter på kunstig intelligens med ladd hagle, leker med genteknologi og prøver å skape post-biologisk liv.

Alt rundt oss har blitt futuristisk bortsett fra synet. Vi dveler ved gamle mønstre. Jeg skjønner at det tar tid å slutte med oljevirksomhet. Men er det så jævlig vanskelig å oppføre seg som folk i 2019? At mennesket ennå ikke har innsett at vi alle er forskjellige. Det finnes ikke en normal, men dersom det gjør det er normalen minoriteten og den minoriteten undertrykker resten på bekostning av planeten. De fornybare ressursene på kloden er brukt opp halvveis ut i året og de aller rikeste i Norge har tjent en årslønn før januar er omme.

Skal vi akseptere et slikt verdensbilde? Eller skal vi ta et selvbestemt evolusjonær steg? Stå opp mot hatet, segregeringen og elitens sløsing av felles goder? Da kan vi begynne med å støtte kvinnekampen. Hver dag av året.

Til slutt vil jeg sitere teksten på åpningssporet til Lp'n Eureka av Jim O'Rourke:

"Women of the world take over. Cause if you don't the world will come to an end. It won't take long"

Legger også ved podkasten jeg nevner og en knippe artister jeg og Tony synes du bør sjekke ut:

Timo Silvola