Sin egen lykkes smed

Bjørnar Kristiansen
Foto: Endre Lohne

Det er få mennesker i Norge som brenner like sterkt for musikk som musikkjournalist, DJ og generelt ildsjel, Helle Stenkløv. Etter flere år i både NRK og kommersiell radio, gikk hun over fra Radio Rock til podkastformatet med sitt program, Jernverket. Sånne folk må prates med, så vi møtte henne på Vaterland i Oslo for en hyggelig samtale om akustikk, veivalg og selvfølgelig musikk.

Helle Stenkløv, hvorfor musikk?

Jeg har hørt på musikk helt siden jeg ble født, siden farsan er gammel rockemusiker og spilte rundt i landet helt fra 1960-tallet frem til 2000-tallet. Han var mer i Elvis-, Shadows- og dansebandland, men dét kombinert med hans enorme platesamling gjorde meg tidlig fascinert av musikken.

Hvordan fant du hard rock og metal?

Akkurat det der startet litt rart. Jeg fikk en minidisc av en kompis på videregående, og på den var det en låt av et band som heter Stratovarius.

Hæ?! Var det starten?

Jeg kan jo huske at jeg hørte Europe og TNT som treåring, da! VHS-en med The Final Countdown-videoen ble nærmest slitt ut etter hvert. Men hardrock og metal var litt dødt da jeg vokste opp, eller vanskelig å finne i hvert fall. Spesielt hvis en ikke kjente noen med peiling. I dag har vi jo internett som gjør alt så mye enklere.

Så det gikk i mye av det “alle” hørte på, før MTV kom inn i hjemmet og mer gitarbaserte band ble interessant, som for eksempel Blink-182, Nirvana og Green Day, og i helgene kunne det dukke opp tungrock og lignende. Men da var det fortsatt mye fra 1980-tallet, noe som bare forsterket tanken om at tiden for slik musikk var forbi. Det er da vi kommer tilbake til den sangen med Stratovarius! Jeg tenkte først at dette må jo være en gammel sang, siden det minnet sånn om 80-talls heavy.

Jeg fyrte opp modemet og fant ut, til min store overraskelse, at dette var et nytt band. Og de igjen, på sin hjemmeside, hadde lenket til andre band som Symphony X og Sonata Arctica. Så fant jeg DarkDate (en tidlig versjon av Facebook, for folk som likte mørk musikk) der folk alltid hadde lange lister med band de likte på profilen sin. Jeg lagde en hjemmeside med lenker til band jeg likte, noe som gjorde at band kontaktet meg fordi de hadde funnet siden min, og det var veldig gøy. Forumet til Scream Magazine ble også ekstremt viktig etter hvert. Både for nye band og nye kontakter. Alt dette skapte en enorm interesse hos meg. Musikksmaken utvikler seg jo (heldigvis) med tiden, men de første årene som fan er meget viktige.

Det med at band kontaktet deg og takket deg for at du promoterte dem, skapte det et lite frø av den personen du er i dag?

Det har jeg ikke tenkt på før! Men det kan godt stemme at spiren ble sådd der.

Hvordan startet du med journalistikk?

Jeg ville ha en stemme innenfor hardrocken, selv om jeg var usikker på hvorfor, og fant ut at jeg kunne bruke det at jeg kan skrive. Jeg begynte å skrive for Metal-Norge og Eternal Terror. Så ble jeg med i Radio Revolt, studentradioen i Trondheim, og startet mitt eget metalprogram der, Hammartid. Et program som fylte et tomrom jeg syntes var nødvendig å fylle. Det er nok av folk som spiller i band, men jeg ville også ha min plass i “miljøet”, selv om det er et ord jeg synes er litt forferdelig.

Jeg spilte klassisk piano fra jeg var liten, men da jeg ble atten måtte jeg slutte på musikkskolen og fokuset gikk over på å spille i band. Jeg spilte synth i progmetalbandet Fuzzy Logic en stund. Vi skrev låter, spilte et par konserter og hadde det veldig gøy på øving. Men det å være bundet av klassiske noter var ingen fordel i bandlivet, så da Fuzzy Logic ble lagt på is, ble det ikke flere band. Jeg prøvde, men klarte ikke å rive meg løs fra notearkene. Jeg mistet lysten og sluttet etter hvert å spille piano. Jeg kunne nok gjort mer ut av pianospillingen, men der da føltes det befriende å la pianoet stå. Det var ganske ensomt å spille piano, og jeg ville ikke ta med meg den den følelsen inn i voksenlivet.

For du valgte kanskje ikke det instrumentet selv, i så ung alder?

Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg ble også lei av at all øvingen kun resulterte i kjedelige felleskonserter på musikkskolen og familieselskaper der ingen egentlig brydde seg om hva jeg spilte. Hvorfor skulle jeg måtte bruke masse tid på å gjøre andre glade når det ikke gledet meg? Denne tanken har dukket opp igjen de siste årene, også med Jernverket. Det har blitt mange år med arbeid for at andre skal nyte noe, mens jeg har fått lite igjen for det selv. Og det er kjempevanskelig, for det er jo egentlig morsomt  å glede andre, bare ikke når det går på bekostning av ens egen energi. Det er et dilemma, det der.

Der er vi inne på noe interessant, for vi bruker vår kunnskap om musikk til å fylle et behov, gjennom journalistikk og engasjement. Det er utrolig hvor lite positiv tilbakemelding som skal til for at man holder ut, i fravær av andre tilbakebetalinger?

Helt klart. Og det er en lang prosess å slutte med med noe en elsker, men også hater. Det sitter langt inne å skulle gi seg med Jernverket, for eksempel. Men nå er jeg mer bevisst min egen posisjon og vil ha resultater som tilfredsstiller meg, ikke bare andre. Enn så lenge fortsetter jeg med Jernverket.

Men har det vært rom for privatpersonen Helle oppe i alt dette?

Jeg har en tanke om at hvis privatpersonen Helles følelser og tanker skulle sluppet ut, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Særlig når en møter så mange folk etter hvert. Så det har nok vært altfor lite plass til private Helle og det hun liker, til fordel for den offentlige og arbeidende Helle.

Hvordan etablerte du deg i Oslo?

Jeg dro på konserter og festivaler og ble kjent med masse mennesker gjennom Scream-forumet. Da jeg fikk jobb som akustiker i Oslo var nettverket allerede på plass. I tiden mellom Hammartid og Jernverket hadde jeg jobbet på Rockheim og frilanset for NRK P3 ved siden av, blant annet i Lydverket og Pyro. Men etter hvert kom lysten til å lage radio tilbake, noe jeg ikke fikk muligheten til som skrivende journalist og museumsansatt, så da jeg flyttet til Oslo lagde jeg en pilotepisode av Jernverket hos Radio Rox. Der ble jeg i fem år før jeg flyttet programmet til Radio Rock. Det var tungt å kombinere det med “vanlig jobb”, men jeg bare måtte.

Om ikke annet så kan det være der at du skjønte at det var mulig å engasjere deg som mer enn bare fan? Det er jo også dessverre sjelden at kvinner blir tatt på alvor i metalmiljøet, hvis de ikke allerede er i en maktposisjon.

Ja, jeg ble sett og hørt gjennom arbeidet. Jeg har derimot aldri følt at kjønnet mitt har stått i veien da jeg har en sterk personlighet og fremtreden. Jeg gir faen og er streng. Det er heller damene som synes at jeg gjør for lite for damer i Jernverket. At jeg skulle hatt 50 prosent kvinnelige intervjuobjekter, for eksempel. Det holder liksom ikke at jeg er kvinne selv. Men det finnes ikke så mange kvinner som spiller i bra nok band til at det er mulig. Jeg vil ikke kvotere for kvoteringens skyld. Og ikke kom med argumentet om at det finnes masse flinke kvinnelige musikere, for det gjør det. Men ikke innenfor hardrocken, der er promillen dessverre altfor liten. Det der er jeg dritlei av å få kritikk for, så få det med.
Verdien min som påvirker ligger i at jeg fremmer det jeg synes er bra. Punktum.

Ja, vi som liker tyngre musikk blir jo utskilt nok som det er. Et godt eksempel på det er at Spellemannprisen for beste hardrock ikke er en del av TV-sendingen en gang.

Vi må bry oss om hverandre. Det er det som er viktig. I stedet for å fokusere på at prosentandelen kvinner er lav og at metal ikke sendes på fjernsyn.

Hvordan skjønte du at alt arbeidet hadde båret frukter?

Jeg har som regel fått ja når jeg har spurt band om intervju. Spesielt når jeg legger til at Jernverket er “Norges største program for metal og hardrock”. Arbeidet har gått av seg selv, selv om jeg noen ganger har følt at “ingen” hører på, og at det ikke er noe poeng i å stå sånn på. Men i 2017, som egentlig er ganske sent, gjorde jeg et intervju med Ivar Bjørnson fra Enslaved. Han fortalte at han hadde hørt på Jernverket i mange år og fulgt med på alt det andre jeg har gjort. Og med tanke på alt han har gjort for norsk metal, skjønte jeg at arbeidet mitt faktisk ble lagt merke til og satt pris på. Det betydde mye, spesielt siden det kom uoppfordret fra noen som har en såpass stor rolle. Det har ikke vært forgjeves.

Hvilke personer, hvis noen, inspirerte deg til å ville ha en slik posisjon som du har i dag?

Jeg så opp til Petter Selliseth som drev Rockin’, en platebutikk i Trondheim. Han kjøpte jeg masse plater av, og jeg fikk mange gode tips av ham. Så var det Haavard Holm på Aftermath Music og Rune Grande i Eternal Terror. Pluss at jeg tidlig ble kjent med de som drev Zone Booking, nærmere bestemt Jan Roger Pettersen. De booket konserter, og jeg ble en slags maskot for dem som bidro med skriverier og DJ-ing med mer. Jeg ble også kjent med folka bak Metal-Norge. Der skrev jeg min første festivalrapport. Alt dette sammen, gjorde at jeg ville gjøre mer og bli kjent med andre folk som elsket hard rock og metal, noe jeg var alene om tidligere.

En av grunnene til at jeg ville intervjue deg, er at du skiller deg ut i det norske metalmiljøet.. Nemlig at du er dypt engasjert og brenner for det du liker, uten at du tjener noe på det rent personlig, utenom kjærligheten til musikken. Hvorfor i helvete gidder du?

Det er nok kjærligheten til musikken som driver meg, ja. Men etter femten år som ubetalt frilansjournalist, DJ-jobbing med seks pils som honorar og ekstremt mye frivillig arbeid, har jeg blitt sliten og lei. Jeg har innsett at jeg ikke kan jobbe dobbelt og at jeg må ta betalt. Men jeg måtte møte den berømte veggen og få et lass med skjenneprekener fra mine nærmeste før jeg skjønte det. Uansett hvor gøy det er, så har jeg investert nok og bygd meg opp såpass at jeg må kunne få litt igjen for det jeg gjør. Jeg har latt meg utnytte i mange år, og strengt tatt vært fullt klar over det, men nå er det nok. Jeg sier nei til det jeg ikke har lyst til og lar heller være dersom jeg ikke får noe igjen for det. Det er sent, men nødvendig. Jeg har ikke lyst til å brenne meg ut igjen.

Er det den pliktoppfyllende pianoeleven som har holdt deg oppe?

På mange måter, ja. Jeg er en gjennomfører. Samme hva andre sier, så skal jeg fikse det. Det er en god egenskap for overlevelse, men kanskje ikke alltid like bra for det sosiale og mentale, haha!

Hvordan da?

Mange ser nok på meg som brå og ugjennomtrengelig. Lite personlig. Jeg engasjerer meg lettere i andres liv, enn at jeg inkluderer dem i mitt. Ikke at det er nødvendigvis relevant i arbeidet mitt, men i det daglige så burde jeg vært flinkere til det.

Har journalisten Helle dominert privatpersonen Helle litt for mye?

Ja, det har alltid vært noe på utsiden av meg. En metaforisk snøplog som skreller av alt det negative. Så spør jeg meg selv om aksepten fra andre er nok til at jeg fortsetter. Men jeg kommer ikke til å få noe svar på det. Det kan godt hende at det er en slags hevn mot ensomheten i barndommen, at jeg ville bli en person med påvirkningskraft. “Jeg skal vise dem!”

Jeg har en tanke om at nystarta band i dag må nedjustere oppfattelsen sin av hva suksess er. At man ikke er en flopp hvis man ikke umiddelbart har tusener av følgere i sosiale medier. Og at kjærligheten til det man driver med, burde være nok. At oppmerksomheten kommer.

Helt klart. Spesielt hvis man driver med en liten sjanger. Når det er sagt, så er jeg dritlei sosiale medier, selv om jeg bruker det aktivt selv i arbeidssammenheng. Samtidig blir jeg selvsagt glad for hver nye tusende “liker” Jernverket får. Selv om det genererer langt mindre interaksjon fra følgerne enn en skulle ønske. Så sosiale medier er både et gode og et onde. Jeg kan forstå frustrasjonen unge band føler i en sånn sammenheng.

Hvem er den generelle Jernverket-lytteren?

Det er en hovedsakelig menn mellom 35 og 55, men også en del kvinnfolk. Det er stort sett kun mennene som tør å komme bort til meg på spillejobber og festivaler, slår av en prat og takke for det jeg leverer, dog. Det er alltid hyggelig. Det er også flere lyttere som har vært med siden starten, gjerne fra mer grisgrendte strøk der det ikke skjer så mye rent musikkmessig. De er aktive musikkfans og interagerer i sosiale medier. De yngre lytterne er stillere, men følger nok med likevel. De bruker sosiale medier på en annen måte.

Hvordan har du holdt liv i musikkfanen Helle gjennom alt dette? Hører du mye på hard rock og metal privat?

Nei. Det har gått i bølger. I det siste har jeg hørt veldig lite på det. Jeg leter hele tiden, men bruker dessverre lite tid på hver skive. Jeg ga meg selv karantene i fjor, så nå skal jeg høre meg gjennom alt jeg har kjøpt, før jeg kjøper mer. Jeg har nok mistet fanen i meg litt, ja, så jeg jobber med akkurat det. Finne tilbake til gleden ved musikken. Men nå føler jeg ikke akkurat noe behov for å være ekspert på alt lenger heller, jeg har ikke noe å bevise. Jeg har allerede bevist at jeg kan.

Hva hører du på da? Når tungrocken ikke lenger frister?

Nei, jeg kan høre på 1950-60-tallsmusikk. Trekkspillmusikk som Roland Cedermark. Er ingen ekspert på elektronisk musikk, men hører gjerne på det for å slippe vokal. Er dritgod på 1990-talls dance, så jeg finner tilbake til barndommen der.

Hva driver du med utenom Jernverket?

Jeg jobber som akustiker, i alle former der slikt forekommer. Fra lydisolasjon og etterklangstid til støy fra industri og samferdsel. Et yrke som gjør meg litt skada. Folk blir nesten sure på meg når jeg påpeker akustiske mangler på konsertsteder og barer. Men det skal veldig ofte ikke så mye til før lyden og akustikken blir langt bedre! Så det brenner jeg for.

Var det musikkinteressen som dro deg til yrket?

Jeg studerte musikkteknologi på NTNU og tok en mastergrad i det. Først tenkte jeg at et yrke som lydmann virket bra og jeg var også veldig nysgjerrig på radio. Så innså jeg at et liv som omreisende lydmann ikke var noe for meg, så radioen vant frem der. Men for å gjøre en lang historie kort, er det svært vanskelig og få fast jobb innen radio. Jeg arbeidet blant annet som vikar i Nattønsket i to år, og jeg håpet virkelig at jobben skulle bli min da den ble utlyst. Men interne NRK-folk, nynorskbrukere og minoriteter kommer alle inn i køen før vikarene, så det ble det dessverre ingenting av. Det ble mange kulturelle strøjobber før jeg ble ble “reddet” av en  bekjent som jobbet i et firma som trengte en akustiker. Han tenkte på meg siden han visste at jeg hadde den utdannelsen jeg har. Jeg søkte og fikk jobben, som den første med musikkteknologiutdannelse, da det tradisjonelt er sivilingeniører med bygg- og elektrobakgrunn som blir akustikere. Det åpnet faktisk for at andre med samme utdannelse som meg nå kan jobbe som akustikere, og NTNU har sørget for flere muligheter på tvers av fagområdene, så nå finnes det flere veier til Rom!

Jeg synes historien din er interessant og inspirerende da mange unge ikke vet at det er andre måter man kan leve av musikk på, selv om den store rockestjernedrømmen aldri blir sann. Det er heller ikke sånn at alle kan bli lysteknikere, roadies eller managere.

Du må ha en plan B eller C. Jeg skulle gjerne levd av Jernverket og alt som følger med det, men det går ikke som det er nå, siden det kommersielle aspektet ikke er stort nok. Jeg har holdt foredrag for førsteårsstudenter på utøvende musikk- og musikkteknologistudiene på NTNU, og da la jeg stor vekt på at de må ha flere planer. Det er svært få som får en fulltidsjobb på en scene for eksempel. Men alle kan ha det som hobby – med stor suksess.

Hvorfor sluttet du med Jernverket på Radio Rock og gjorde det om til en podcast?

Det kom av at jeg innså at tiden ikke strakk til hvis ikke jeg fikk en fulltidsjobb på radio. Å arbeide som akustiker på fulltid og i tillegg tilbringe 20–30 timer på radio ble for mye. Jeg ble, som tidligere nevnt, fullstendig utslitt. Når fast radiojobb ikke var mulig, valgte jeg å gå over til podkast. Da holder jeg navnet i live, bevarer arven og tiden jeg har investert i Jernverket. Ikke minst er det fullt og helt mitt. Jeg bestemmer hva jeg sender ut og når, har full kontroll og kunstnerisk frihet. Det er også kjekt å gjenbruke gamle intervjuer. Nå slipper jeg å lage noe nytt hver eneste uke. Jeg kan styre arbeidstiden min selv.

Nå som du roer ned arbeidstempoet, hva skal du drive med utenom Jernverket?

Jeg har jo nesten ikke hatt tid til å gjøre noe annet, men jeg har tatt opp tegning igjen. Jobber med tresnitt og strikking, faktisk, noe som holder meg unna det digitale. Være utendørs og jobbe med planter. Trene! Gå turer! Forme ting utenfor PC-skjermen. Gjøre det kun for meg selv, lystbetont. Jeg håper at alt det vil gjøre meg mer positivt innstilt generelt. Jeg brenner jo fortsatt for hardrock, jeg bare orker ikke å stå på 24 timer i døgnet lenger.

Hva synes du at den norske undergrunnen kan gjøre bedre?

Å herlighet! Den må jeg smake på. Jeg synes undergrunnen står på, men jeg savner flere steder som booker band. Mer aktivitet og engasjement nord for Dovre. Ellers synes jeg det stort sett er positivt i undergrunnen. Folk støtter hverandre og drar på konserter. Men jeg skulle gjerne sett mer interaksjon mellom sjangre, spesielt mellom punken og metallen. De to har såpass mye til felles at det burde vært mer samarbeid.

Tre band du vil høre fra i 2019?

Håper at Flight får spilt live med sitt nye album. Det er litt partisk siden jeg er gift med han ene i bandet, hehe. Men oppmerksomhet har de fortjent. Jeg er veldig spent på om Black Viper kommer med noe nytt. Vil gjerne se dem live igjen. Gikk glipp av Wobbler i 2018, så håper på enten liveopptreden eller nytt materiale derfra snart.

Noe du vil si til folket?

Jeg vil at folk skal slutte å vente på at ting faller i fanget deres. Var for eksempel akkurat i en diskusjon angående Radio Rock, med folk som klager på musikken de spiller. “Blablabla, de spiller ikke nok av det bandet jeg liker”. Hvis du synes det er så forferdelig – dra ut og oppsøk ny musikk selv! Sjekk ut podkaster. Norsk Råkk og Kan du skru ned litt, for eksempel, en podkast der de intervjuer norske gitarhelter. Fenriz’ Soundcloud-profil. Hva som helst. Støtt den lokale platesjappa. La internett ligge og gå ut. Heng på rockepuber og møt andre som elsker musikk. Dra på konsert! Og hvis det ikke er noen konserter, sett dem opp selv. Gjør noe! Ikke sitt hjemme og rop til radioapparatet.

---

Og med den velbegrunnede brannfakkelen der takker vi for praten med Helle Stenkløv. Et godt bevis på at kjærlighet, arbeidsmoral og engasjement kan få deg steder du aldri kunne ha drømt om. Abonnér på Jernverket, støtt de som engasjerer seg og bli med selv. Det er faktisk sjukt gøy.

-Bjørnar Kristiansen-