Bangers med bodskap: Tirades
Mange band tek opp brennheite og viktige ting i låtane sine. Ting som tvingar deg til å tenkje, reflektere og å faktisk stilla spørsmål. “Er tilstanden i verda eigentleg like god som eg trur?” Tirades er eit slikt band. Dei legg ingenting mellom linjene i det lyriske landskapet sitt. Når eg spurte vokalist/bassist Remi Arefjord om han ville bidra med eit innlegg i denne nye artikkelserien slo han så hardt nedpå tastaturet at tastane flaug, og skreiv noko som traff meg rett i mellomgolvet. Eg skal ikkje sei meir.
Tekstlinjene er utdrag frå låta “Death Taxes” på EPen Songs of Disheartenment. Den kan du høyra nederst i artikkelen.
”They say that when one sense die, the others will improve. How come you have no vision, and still can’t smell the stench”.
Stolt av å være norsk? Jeg er ikke stolt av å være norsk. Å være stolt krever at man til en viss grad har vært med å bidra til å oppnå noe. Jeg vil si at jeg er heldig som er norsk. Jeg har vunnet i lotto, og jeg har gjort like lite for å fortjene å vinne som lottomillionæren. Tilfeldighetene ville det slik at jeg ble født i verdens rikeste land, med verdens beste velferdssystem, foran millioner av andre mennesker som hadde fortjent det like mye, eller kanskje mer enn meg. Tenk å vokse opp i et land hvor man går i fakkeltog for å demonstrere mot bompenger, mens det på samme tid andre steder i verden kjempes kamper mot undertrykkelse, dødsstraff for homofile og ytringsfrihet.
”You tell them to go back to where they came from, while voting for governments funding the bombs raining over their homes”.
Nasjonalister og stolte nordmenn snakker ofte om bragdene til tidligere generasjoner. De mener av en eller annen grunn at det er rimelig å påberope seg retten til å være stolt over seg selv og sin egen identitet, på bakgrunn av det arbeidet tidligere generasjoner har lagt ned i livene sine. Mange av disse stolte nordmennene finner man i forumer og kommentarfelt som selvutnevnte debattanter og politikere, som ikke sjeldent hever høygaffelen sin -trygt gjemt bak tastaturet sitt- mot såkalte lykkejegere. Da er ikke historien lenger like aktuell, om tidligere generasjoners bragder, og det faktum at 1/3 av Norges befolkning emigrerte til det lovede land på jakt etter bedre levekår. Og dette skjer mens det teoretisk sett fortsatt kan finnes mennesker i live som emigrerte til Amerika på 1920-tallet. Så lang tid tok det oss å glemme. Eller kanskje det ikke var en del av historiepensumet på ”livet’s harde skole”.
”Government funded wars, wars that are not ours to fight. We just close our eyes when the truth gets depressing, we close our borders and apportion blame”.
Misforstå meg rett her; jeg skjønner at alle land trenger et forsvar, og jeg sier ikke at jeg ikke har respekt for gutta på skauen og Shetlandsgjengen som risikerte livet sitt for friheten til sine medborgere. Men å oppsøke krig for å kjempe andres kamper, hvor fredsnasjonen Norge sin eneste motivasjon for å bidra er å opprettholde sin del av avtalen i en allianse som ble inngått utelukkende på grunn av kapital og makt, og fortsatt fortelle deg selv at det er gjevt å kjempe, -og i ytterste konsekvens dø for moderlandet ditt? Og til hvilken pris? Et liv i psykiatrien hvor piller og alkohol er det eneste som holder deg gående, og lovnader fra staten om erstatning og kompensasjon som du aldri får utbetalt? Eller i verste fall 6 fot under, og en æresmedalje som tildeles en sørgende familie med store ord om en modig soldat som ofret livet sitt for Norge, i en krig som ikke angår Norge på noe som helst vis annet enn allierte nasjoners økonomiske og politiske interesser?
”You’re wrong and will probably never know, but your right to be forgotten we’ll make sure, but not forgiven”.
Nei, jeg er ikke stolt over å være norsk. Jeg er stolt over at jeg kan være med å føre krig med penn som våpen, at jeg kan bruke et så positivt og verdifullt verktøy som musikk er i en håpløs verden, og i et Europa hvor man ikke lenger kan si at ny-nazister er rævva folk uten å måtte forsvare det. Jeg er stolt av å kanskje bety en forskjell for en eller to stykker i en smal sjanger, som kan bli inspirert av den musikken vi lager. Og jeg er takknemlig, og ikke minst heldig, som har vunnet i lotto og blitt født på et geografisk punkt på jordkloden som gjør at jeg ikke trenger å bekymre meg for om jeg har mat på bordet i morgen, og kan uttrykke meg fritt uten at jeg risikerer å bli straffet eller drept for det.
- Remi, Tirades-