Høstsabbat 10-årsjubileum 2023 del 2
I en serie på tre artikler vil jeg gå litt mer i dybden på norske band som skal spille på Høstsabbat, som du som skuelysten, semi-interessert eller hardbarka fan burde ha øynene oppe for!
Dette er del 2, del 1 finner du her.
Oktober har meldt sin ankomst og det lakker og lir mot Høstsabbat.
Oktober er jul og 17. mai for oss som ikke er overbegeistret for tradisjonelle høytider.
Og det som er så deilig med oktober, er at man kan velge og vrake mellom tilbud. Det er konserter en masse, folk som trekker inn i varmen på puber og utestedet i ly for omverdenen. Og byen er atter levende igjen.
Borte er varmen, sola og utepilsen.
Men tradisjonen tro har oktober brakt med seg yrende liv under tak, med musikk, øl og festival.
Nei, Oktoberfesten på Youngstorget kan du ha i fred, jeg snakker selvfølgelig om Høstsabbat.
La oss igjen dykke ned i den norske materien på Høstsabbat, og starte med en legendarisk duo!
Aiming For Enrike
Er det fortsatt noe uskrevet om Aiming for Enrike etter de utallige imponerende live-opptredene?
Jeg lener meg på Kjetil Vikene sin beskrivelse av dem i Ballade:
‘…de to musikerne er halvt-om-halvt rock gods og mad scientists’
Segway Nation fra 2016 satt dem for alvor på kartet og har låter som burde ha mange, mange flere lyttere på Spotify.
En av mine favoritter, Billion Year Contract, akkompagnerer det trauste høst-bildet perfekt. På med headsettet, steng ute omverdenen, og la Aiming være kosten som maler farger på gråe Oslo.
Noen kaller dem for space-math-house, andre for superintens progressiv fuzzpop, men samma får det være! Dette. Er. Fyrverkeri.
På plakaten blant etablerte og oppadkommende stoner/doom og psykedeliske band skiller de seg ut med sin sound, men de hører så absolutt hjemme på Høstsabbat som vil kle dem som hånd i hanske.
Det blir deilig intimt i Krypten med en massiv lydvegg som vil gi varige inntrykk av både lyd og lys.
PS! Om du har epilepsi bør du ha medisinen klar!
Låttips: Billion Year Contract, Don’t Hassle The Hoff, Newspeak
Bong Voyage
Her nærmer vi oss stoner perfeksjon.
Der band som Grim Reefer, Cannabis Corpse, Donggripper og mange mange flere legger størst innsats i bandnavn fremfor musikken har Bong Voyage kvalitet i alle ledd, ikke bare i humoren!
Orkesteret bestående av Elton Bong, Bong Jovi, Bong Juan, Bong Iver og nyervervelsen Kim Bong Chill har stonermusikk helt ut i fingertuppene. Det er lekende riff, det er godt oppbygde låter, og ikke minst det er melodier som fester seg i hjernebarken, cirka midt mellom pannelappene hvor Lowrider, Psychlona og Red Fang befinner seg.
Og det er egentlig ikke så overraskende da dette er som en supergruppe i undergrunnen å betrakte med medlemmer fra JAGGU, Suncraft og Håndgemeng (eller Honglebong som Slugboys vil ha de til å hete).
Min spådom er at Bong Voyage kan nå så langt de bare vil, og det er bare bandene de ellers spiller i som kan holde dem tilbake fra å bli en ny liten stjerne blant all Space Cocainen som flyter der ute.
Låttips: Space Cocaine, Feverlung, Buzzed Aldrin.
Beaten To Death
Grindcore og dødsmetall er to sjangere som jeg elsker. Det er så mye å ta av, det er så mye bra om man først er blitt hektet, og Beaten To Death har levert over så lang tid og fortsetter å levere.
Også i denne sjangeren er humor ofte i førersetet. Tekstene skal være brutale, kvalmende og man skal pirke borti saker og ting som ikke snakkes om, med glimt i øyet.
Ta for eksempel nydelige ‘Jeg skal lage drakt av deg’ av Beaten To Death. Om man ikke drar på smilebåndet av dette vet jeg ikke hva som er humor lengre:
Men det kan være vanskelig å komme seg opp og frem i denne sjangeren. Det finnes selvfølgelig unntak, med opprinnelig norske Kraanium som et godt eksempel, men også større kommersielle suksesser med for eksempel svenske Nasum, Pig Destroyer som brukes til tortur i en MacGyver scene, eller den velkjente historien med Ace Ventura og Cannibal Corpse.
I denne møljen av pig squeals og grøtete brutal vokal bør absolutt Beaten To Death ha en større tilskuerskare. Det er brutalt, det er aggressivt, det er morsomt og ikke minst det er bra musikk!
Låttips: Bjørnstjerne Ibsen, Dere Er Herved Oppløst, Melankolske Oppstøt
Reaping Flesh
Hvordan høres det ut om man kaster noen gryter, en motorsag og Frederik Hillestad i en tørketrommel?
- Sannsynligvis som Reaping Flesh.
Tidvis beinhardt dødsmetall, tidvis black ‘n roll, men alltid en bunnsolid hardcore/punk vokal som de fleste vil kjenne igjen fra Kollwitz.
Om du liker Hellripper, NyreDolk og Raspberry Bulbs er dette helt i din gate. Det er eksplosivt, hardtslående og fengende. Gitarer som høres ut som de kommer fra de svenske skoger fra tidlig 2000-tallet med voldsom distortion (er det en HM-2 på pedalbrettet her?).
Om du er ny til Reaping Flesh så stålsett deg på å få fjeset revet av, og til alle gjestene på Cafe Sara vegg i vegg med Verkstedet jeg håper dere får en øl på huset og nyter det dere ser gjennom vinduet.
Verkstedet kommer til å både ha piperens, septiktømming og full nedskrubbing etter denne konserten for dette kommer til å gå så fort og brutalt av gårde at ølflekker fra 2011 vil endelig løsne fra gulvet.
Iron Bra
Iron Bra er et nytt tilskudd i doom sjangeren for meg, og en frisk miks av inspirasjoner sådan.
Du finner riff-linjer og trommer dratt rett ut fra en Darkthrone-lærebok, vokal som en hyllest til Jex Thoth, mørket til Candlemass, hyllester til Sleep og driven til Blue Cheer.
Med andre ord, en meget god miks av alt som er godt.
Bandet har per dags dato kun tre låter ute på Bandcamp/Spotify, men det betyr ikke at det er lite å glede seg over.
Misantropien i Burn For The Moon gir akkurat den ugne følelsen den skal gi, og oppbygningen av låten er knallsterk. Vokalen er med på å bygge opp låten til sin aggressive og høylytte avslutning hvor den distortion tunge bassen bringer akkurat den mørke motparten vokalen trenger.
Sleep-hyllest låta Matt Pike er også et godt stykke arbeid. Og igjen er inspirasjonen til Darkthrone veldig klar, og da spesielt til Doomthrone årene. Stilen til Iron Bra er gjennomgående, det er seigt, det er mørkt, men det er veldig godt driv i låtene som holder deg interessert hele veien.
Midtpartiet til Matt Pike slo meg som det sterkeste punktet. Tempoet dras ned før et nytt gitarriff bygger låta opp helt på nytt fra skritt til trav og i full gallopp, før tempoet igjen dras ned i den seigeste doom-gryta, helt opp mot hva Darkthrone holder på med. Rart hva man lærer seg av å henge på Kniven.
Iron Bra har klart å finne en meget interessant lyd, med en ordentlig breial og ond bass som brytes opp av gitarens klare, nesten surf-rockete motpart.
Her må det være lov å glede seg til fortsettelsen!
Låttips: Burn For The Moon, Matt Pike, Deep Red
Preben Astrup