Redaksjonens favorittar frå mars

in ,

Sondre

Maruja – Knocknarea (EP)

Jeg kan helt ærlig ikke huske å ha valgt en EP som månedens favoritt før, og det er et under for meg at det skulle bli tilfellet i mars 2023, med slipp av album som False Lankum og SCARING THE HOES. Selv om jeg ikke har noe imot EP-formatet, mistenker jeg at de fleste band sparer sitt beste materiale til fullengderne. Sånn sett er det heller ikke rart at det er langt mellom hver virkelig gode EP. Det forholdsvis ferske Manchester-bandet Maruja har likevel prestert å levere en tilnærmet perfekt EP på første forsøk. Bandet spiller en slags post-/art-rock med innslag av jazz og post-punk. Det er ganske mørke, komplekse og storslåtte greier til tider, men mest av alt vil jeg trekke fram den trykkede, kalde og kaotiske atmosfæren. Selv om den er kort – med sine fire spor over ca. 20 minutter – opplever jeg at den er helhetlig gjennomført, og at den får «formidlet det den skal» på denne korte tiden. Litt som GY!BE klarte med Slow Riot-EPen i sin tid. Det burde ikke komme som en overraskelse for noen at Marjua er en del av scenen rundt The Windmill i Brixton, kjent for å huse band som Black Midi, Black Country, New Road og Squid med jevne mellomrom. De har åpenbart hentet noen triks fra sine forgjengere på Knocknarea, og jeg kan knapt vente med å høre en fullengder fra disse guttene. 

Andre favoritter:

JPEGMAFIA & Danny Brown – SCARING THE HOES, Lankum – False Lankum, Altın Gün – Aşk, Liturgy – 93696, Black Country, New Road – Live at Bush Hall, Kruelty – Utopia, Aara – Triade III: Nyx, Wednesday – Rat Saw God, Enslaved – Heimdal, Tim Hecker – No Highs, Skrying Mirror – Omnimalevolence, Mammal Hands – Gift From the Trees, Deerhoof – Miracle-Level, ARV – Varmint (EP), Tøyen Holding – Tøyen Holding 3, Juno – Myriad Path, Sieluhaaska – Kun aurinkoni kuoli (EP) og Fluisteraars – De Kronieken van het Verdwenen Kasteel I: Harslo (EP). 

Åsmund

Goat the Head – Et Lokalsamfunn i Sorg

Som Norges og kanskje verdens eneste huleboer-metallband er Goat the Head bokstavelig talt i en kategori for seg sjøl. Denne trønderske kvartetten med Motorpsychos egne Kenneth Kapstad på bøttene, lager musikk som ikke ligner på noe annet du har hørt fra før. Med sine altoppslukende riff på en seng av orgeltoner, tordnende lydbilde og selvsagt sin unike vokalstil strekker denne gjengen metallsjangeren til sitt ytterpunkt. Engelsken er bytta ut med kav trøndersk og tekstene handler nå, ikke overraskende, om sorg, men dette er fortsatt kvalitetsmusikk for oss som liker det utradisjonelle.

Et Lokalsamfunn i Sorg er bandets fjerde utgivelse siden oppstarten for over 20 år siden.

Dette, etter at bandet gjorde et forrykende comeback i 2021 med plata Strictly Physical etter en pause på 11 lange år fra deres forrige utgivelse Doppelgangers. I forfjor var temaet det primitive menneske og alle vanskelighetene som følger med huleboerlivet, samt hedensk religion og ritualer. Da plata kom ut fikk jeg nok en gang et anfall av det nå velkjente “eksploderende-hode-syndromet” som inntreffer med jevne mellomrom i forbindelse med å ha blitt eksponert for banebrytende musikk. Ja, hvem kan glemme de livsfarlige låtene “The Call of Ixodes”, “Exhaler” og “Blästed”. Nå har gutta fra Nidelvas gjørmete bredder, hjelpe meg gjenskapt magien fra comebacket i en ganske ny drakt.

Varemerket til Goat the Head er en metallstil så fandenivoldsk og dyrisk at den får selv Davy Jones til å be om autografen. Det er tungt og seigt som juling, men kan lett fyre opp blastbeats hvis Kenneth er i humør. Gjennomgangsfiguren er treig og hard, men orgelet i bakgrunnen gir lyden det ekstra alvoret du trenger for å virkelig komme i ugga bugga-stemning. Dette brukes til full effekt på denne plata, for det skorter ikke på vakre melodier her. Det oser av sorg her på en måte som bare den røde armés kor klarer når de synger en gammel russisk klagesang. Hvis man skal putte musikken deres i en sjanger er det første jeg kommer på Death ‘n’ Roll, hvis det gir mening. Det er likevel rom for både det myke og det harde på denne skiva, for sammensetningen av låter på plata gjør det tunge tyngre og det triste sartere. Men det er vokalen til vokalist Per Spjøtvold som er selve hodet på geita. 

Det Per Spjøtvold gjør er det ingen andre som gjør. Du skal leite lenge i kolsbefengte og forfyllede sibirske gruvesamfunn før du finner noen med en stemme som i det hele tatt minner om den Per maner fram på Goat the Heads låter. Men selv da blir det bare billige kopier. Jeg aner ikke hvordan han gjør det, og sist jeg prata med han var han litt usikker sjøl, for han har, tro det eller ei, en helt normal stemme når han snakker. Det er så gutturalt og antediluvialt at det får deg til å ville gripe fatt i noe tungt og stumpt å slå takten med. Stemmebåndet til Per er to tømmerstokker som slamrer mot hverandre når han “synger”. Rett og slett unikt.

Oppsummert gir Et lokalsamfunn i sorg gir deg en trøndersk sorgprosess fra det dyriske dypet av hula. Låtene “Kustus”, “Sluk”, “Tornado og Oljesøl” og “Faansmakt” stikker seg ut som favoritter. Dette er et unikt stykke med musikk, der også platecoveret er tegnet av nevnte vokalist.

Andre favoritter:

Korrupt – secret sorrows, PeroPero – Massive Tales of Doom, REZN – Solace, Håndgemeng – Ultraritual, Murder Maids – Dance or Die, Mork – Dypet, KØBER – Alle hater Johan, Altin Gün – Aşk, Ohms – Rot, Utflod / Shaving the Warewolf – Split EP, ARV – Varmint EP. 

Jarand

slowthai – UGLY

For dei som ikkje er kjende med slowthai frå før, kan denne plata fort opplevast som ei brutal oppvakning. Men det betyr berre at du absolutt burde gi den ein sjanse. UGLY er den tredje plata i rekka, og etter mi meining utvilsamt den beste så langt. 

Denne gongen er møtet med slowthai (aka Tyron Frampton) nokså urovekkande til å begynne med. Ein frenetisk type dreg oss inn i eit skittent pumpande maskineri, der me vitnar nokon som går i fullstendig oppløysing. Det er nesten svimlande når linjer om rus og mentale utfordingar vert spytta mot meg om ein annan, men det er samstundes heilt rått. «YUM» er ufatteleg fett musikalsk og knusande tekstleg på same tid, eg kjenner på ein slags skadefryd ved å tre inn i slowthais verd. 

Det nakne og industrielle bakteppe vert i nest andedrag bytta ut med post/alternativ rock. I løpet av plata er ei heile rekke sjangrar representert, men kvar og ein på ein smakfull og heilhetleg måte. Det er historieforteljinga som knyt alt saman, ein eigenskap som verkeleg kjem til syne på dystre «Never Again». Sjølv om det overordna humøret er mørkt finst det endå lysglimt og humor å spore, «Wotz Funny» og «Feel Good» er gode motvekter i den samanhengen. 

Det er ingen garanti for at dette skulle verte bra, tvert imot. Det er høgst risikabelt å brette ut livet sitt slik, men tross det kjem slowthai ut i andre enden sigrande, enn om noko blodig og forslått.  

Andre favorittar:

Maruja – Knocknarea, Rick Grove – Reasons, JUNO – Myriad Path, Tillintetgjort – In Death I Shall Arise, Lille Venn – Whatever, Together, Forcefed Horsehead – Monoceros.

Marius 

Enslaved – Heimdal 

Det store internettet skortar korkje på hyllingar eller musikkfaglege analysar av Heimdal, det siste tilskotet til Enslaveds imponerande katalog, og eg vil tilrå å søkje opp platemeldingane om du treng noko meir enn di eiga meining om plata. 

For meg står Enslaved i ei særstilling. For sjølv om dei har bore metall-fakkelen langt vekk frå det opphavlege musikalske bålet, så skin den same råskapen, kreativiteten og kompromisslause nyskapinga fram i Heimdal som den gjorde på dei tidlegaste platene. Utan at utviklinga framstår kunstig eller påtatt. Sagt med høgast mogleg klisjéfaktor: Svartmetallånda lev framleis i Heimdal. 

Elles er jo Enslaved eit herleg band, og det gjer godt å lytta til eit progressivt epos skapt av folk som syner glede over nedlasting av sau, nattlege sportsfisketurar og legendariske reisebrev til den no avlidne pyro-bloggen hjå NRK p3. Og eg lev fint med å ikkje heilt forstå kvifor plata moglegvis er oppkalla etter ein bydel i Trondheim. 

Bere fakkelen lengst vekk, samstundes med størst autoritet? Bandet som ikkje køyrer på repeat eller søkjer autensitet i gamle dogmer.

Patrick

BARNEVÆNNLIG - SPETAKKEL (EP)

Gud betre meg, for eit feitt band dette er. BARNEVÆNNLIG gønnar deg rett tilbake til tida då punken var rå, hard og kjapp. Tidleg Turbo og NOFX i ei vakkert stygg smørje. Steintøff bass, primitive riff og ein vokal som er akkurat slik den skal være - tøff, usminka og rett i trynet ditt. Jaggu søren dreg dei i gang litt doom inni miksen også. Elskar når det blir seigt! Dette gir meg håp, folkens! Viktig band å få med seg, enten du likar punk eller ikkje. Eg har verkeleg trua på dette fandenivoldske orkesteret! Har også høyrt rykter om at dei er heilt rågode live, så om du ser dette bandet i nærleiken bør du søren meg ta turen, ellers så kjem eg og tek deg.

Redaksjonen