Selvforakt – s/t — Evig Lyttar

Det forholdsvis ferske Tromsøbandet Selvforakt er ute med sitt selvtitulerte debutalbum gjennom det lokale labelet IGH. Bandet består av Gard Sæbbe, Isak Osland Oskal, Mads Ystmark og Sveinung Mellom Engvik. Med seg har de producer extraordinaire, Carl Christian Lein Størmer (aka. CRTCL).

Sjangermessig ligger Selvforakt en plass mellom sludgy black metal og crust punk, med betydelige innslag av dark ambient og en ørliten dose post-/doom metal. Tenk deg et samarbeidsprosjekt mellom Darkthrone og Deathprod, så begynner vi å nærme oss noe. Det er et kaldt, mørkt, skittent og støyende lydbilde som de aller fleste metalheads vil nikke anerkjennende til.

Albumet består av fire låter jeg vil kategorisere som ambient av den ominøse typen. «Frykt I» åpner festen, mens de tre neste installasjonene i serien fungerer som mellomspill utover albumet. Også låtene «Desperat», «Nerstranda Warrior», «Eg Spyr» og «Siste Natt» har forholdsvis lange outroer med lignende innslag. La det ikke være tvil om at bruken av ambient- og noise-elementer er noe som skiller Selvforakt fra resten av røkla i positiv forstand, men det er dessverre også dette albumets akilleshæl. Når resten av musikken på albumet er såpass rett på sak og holder gjennomgående høy intensitet, oppleves de rolige og atmosfæriske partiene mer som lange pauseinnslag enn noe annet. På fremtidige utgivelser håper jeg disse elementene inkorporeres på en bedre måte. Albumet svinger liksom fra null til hundre med en viss hyppighet, noe som gir en usammenhengende lytteopplevelse. Uten å ha kontrollert dette, gjetter jeg at ca. 10 minutter av albumet (på 25 minutter) vies til Frykt-serien og lange outroer.

Med det sagt så skorter ikke Selvforakt på solide låter, og albumet er utvilsomt verdt å sjekke ut. Fra herlig Darkthrone-worship på «Blodspor» til crusty moshpit-anthem på «Dystopi» og videre til Taake-vibber på «Evig Vinter». Det er mye å like her. Singelen «Nerstranda Warrior» er et høydepunkt, og særlig trommespillet må trekkes frem. «La De Dø» er en personlig favoritt, med sitt seige og melodiøse riff, tunge trommer og fengende refreng. Jeg vil ikke bli overrasket om bandet kan leve lenge på disse låtene i en livesetting, og jeg gleder meg stort til å få oppleve det selv.

Årets kanskje mest spennende debutalbum fås kjøpt i begrenset antall på kassett via bandets Bandcamp-side. Her har dere altså en gylden anledning til å børste støvet av pappas gamle walkman før neste intervalltrening.

7/10

- Sondre Leiros