Redaksjonens favorittar frå september

Pernille

Blomst – STIL

Før jeg setter i gang tenker jeg å ta en liten historie om mitt første møte med Blomst, for nå ble jeg nemlig litt nostalgisk her.

Blomst så jeg live for første gang på Ladehammerfestivalen for rundt 10 år siden, jeg mener det var samme år som Pappasaft spilte der, eller var det tidligere kanskje? 2015, eller var det 2014? Gudameg, kan det virkelig ha vært tidligere? Jeg husker sannelig ikke.

For de som ikke veit, Ladehammerfestivalen er en gratisfestival i Trondheim som foregår hvert år med helt fantastiske musikere og band, et flott arrangement der man kan oppleve mye bra ny, og gammel musikk.

Uansett! Mens jeg sitter her og roter meg lengre og lengre vekk i gamle minner om en svunnen tid, varme sommernetter med gode venner i stigende rus, spinner STIL av gårde som en deilig og varm punkrock-bølge i bakgrunnen. Blomst gjør meg altså nostalgisk, og det er da det slår meg hvor sabla godt Blomst holder seg, blir jo litt rørt faktisk.

Det går liksom ikke an å ikke like Blomst, og mens Ida driver og synger «DU ER SCHTØGG» i bakgrunn mens jeg skriver her, så tenker jeg bare «DU ER FIN», for det er jaggu meg en sabla flott låt som får smilebåndet til å rykke og nappe i hytt og pine. Rockefoten går den også, er helt ute av kontroll her.

Det her er så lett og lekent, rått og fett, kult og gøy, jeg digger det, helt ekte musikk av ekte, flinke folk!

Nå måtte jeg faktisk ta en liten tidsmaskin tilbake, for mitt første møte med Blomst var jo deres 2012 EP-debut «Hold Kjeft Og Smil». Og til de som leser, har du ikke hørt den EP-en så har du gått glipp av en ekte bænger. Debutens andre låt, «Slå Meg Opp, Slå Meg Ned» treffer fortsatt like hardt som den gjorde i 2012! Anyways, surrehue her, STIL er en sånn plate som bare sender meg hit og dit i gamle minner, roter meg helt bort i ungdomstida vettu.

Og med det vil jeg si at Blomst hører hjem i norsk rockehistorie, de er helt der oppe liksom, skyhøy kvalitet og god stemning over hele linja. Nok en bænger produsert, denne plata skal nok holde meg varm igjennom vinteren.

Takk for at dere får meg til å tenke på yngre netter, Blomst!

Love you

Åsmund

Slomosa – Tundra Rock

At Slomosa skulle bli så store som de har blitt, på så kort tid, hadde jeg ikke trodd. Men så hadde jeg heller ikke trodd at Honningbarna skulle begynne å spille post-metall.

Det beviser jo bare min manglende evne til å spå framtida, for begge disse hendelsene beriker den norske musikk-scena. Mer av dette takk!

Etter den bunnsolide debuten fra 2020 har gjengen på fire finpussa stilen sin og gått helt og holdent inn for det treige, avslappa og herlig suggererende. Jeg kan nesten smake sandkorna fra den vestnorske ørken når jeg hører på skiva, eller skal jeg heller si lavet fra tundraen.

Bandet har forlatt det erke-bergenske Appollon Records til fordel for Stickman og befinner seg nå i samme selskap som fuzzlegender som Elder, Weedpecker og King Buffalo. Her lukter jeg potensiale lang vei. Drømmen hadde vært en split-gig med Lowrider når de får ut fingeren og dropper den nye skiva si.

Det er imponerende hvor fett de får det enkle lydbildet sitt til å fungere. Det er nok også den store styrken i skiva. De tør å slappe skikkelig av og legge tempoet og intensiteten helt bakpå. Det er en selvtillit i det, og det funker som faen. Kombinerer du dette med lav tuning, høyt volum og nok amper til å velte en stasjonsvogn, så har du en vinner.

Slomosa går rett på sak i Tundra Rock. Umiddelbart blir det etablert at du har å gjøre med en gjeng som både liker lyden sin og tjallen sin seig. Plata er full av trykkere, men enkelte låter peker seg ut. “Rice” og “Dune” er begge eksempler på hva som gjør Slomosa fett, men personlig er det “Battling Guns” som virkelig får det til å krible i ryggmargen. Den har en enorm driv, men har ikke noe hastverk med å komme i mål. Trommis Jard styrer batteriet med stødig hånd, og de tar seg til og med tid til en god gammal bassolo, som Marie leverer med bravur. 

Må også berømme vokalist Benjamin for den fine sangstemmen hans. Det er ikke ofte jeg biter meg merke i den kvaliteten ved et stonerband, men det gjør jeg her.

Enkel, ren og med en lett rasp. Det skal ikke mer til for å gi dette dunderbeistet av et band den lille ekstra dytten fra fett til skamfett.

Hold det ekte, hold det enkelt og hold det seigt. Hold det Slomosa.

Andre favoritter:

Daufødt – Glitter, Heriot – Devoured by the Mouth of Hell, The Black Dahlia Murder – Servitude, Mork – Syv, Rat Lord – Blazed In The Northern Sky, Keiser - Likfunn (EP)

Jarand

Motorpsycho – Neigh!!

Joda!! Det er heilt sant. Motorpsycho leverer varene atter ein gong.

Fjorårets Yay! blei ein sjangermessig detour for bandet. Vekk frå dei langdryge eposa, og tilbake mot kassegitaren. Ikkje utrådd terreng for desse veteranane, men i alle fall eit steg nærare røtene. Den traff meg ikkje slik eg håpa på men signaliserte om noko friskt og kreativt på gang. Neigh!! forlengar avstikkaren inn mot det «mjuke» Motorpsycho, denne gongen meir konkret og tydeleg enn på lenge.

Med eit behageleg lydbilete reiser bandet innom eit godt variert utval av låtar. Enkelte dreg meg tilbake til platene frå nittitalet men i mindre skranglete utgåve. «Elysium, Soon» greier å fange noko av den same stemninga som Blissard eller Angels and Daemons at Play.

På den andre sida finn me «Psycholab» og «All My Life (I Love You)». Det luktar straks meir av både seksti- og syttitalet. Men sjølv i denne drakta finner bandet rom for riffing og buldrebass, noko alle kan sette pris på.

Avslutninga dreg meg litt ut av plata men på ein roleg måte.

Som ein sakte oppvakning. Det var alt for denne gong.

Sondre

Floating Points – Cascades

Cascades fanger essensen av 90-tallets elektronika, med referanser til IDM, ambient techno og eksperimentell musikk. Sam Shepherd (Floating Points) balanserer på en mesterlig måte mellom det nostalgiske og det moderne, og lydbildet minner ofte om artister som Aphex Twin, Autechre og Boards of Canada.

Albumet er preget av langsomme, utviklende melodier og teksturer som trekker deg inn i et drømmeaktig landskap. Likevel er det ikke bare en rolig, meditativ reise – Cascades bygger seg også opp til noen ganske heftige klimaks. På spor som "Affleck’s Place" tar trommene virkelig av, og Shepherd slipper løs en rytmisk energi som eksploderer i et intenst crescendo. Det er denne dynamikken mellom de rolige, dype passasjene og de plutselige, kraftfulle utbruddene som gjør albumet så fengslende.

Lydbildet er dypt forankret i 90-tallet, men produksjonen er så gjennomført at det samtidig føles friskt og moderne. Dette er musikk som både hyller elektronikaens fortid og peker fremover mot dens fremtid, der subtile detaljer og kraftfulle øyeblikk skaper en emosjonell og sonisk reise du ikke glemmer.

Andre favoritter:

Motorpsycho – Neigh!!, Von Spar, 石橋英子, Joe Talia & 山本達久 – Album I, Daufødt – Glitter, Tour d’Ivore - s/t, Ginger Root – Shinbangumi og Møster! – Springs.

Patrick

Daufødt - Glitter

Daufødt, folkens. Dei har vore litt fram og tilbake for min del sidan 1000 Island, men no har dei jaggu søren meg fanga meg atter ein gong i sin beinharde favn. DETTE er bra greier, skal eg sei deg. Glitter er ein bauta frå start til slutt, og akkurat som glitter, så sitter det i som berre pokker. Det er vanskeleg å koma seg vekk frå denne plata! Hadde eg kunne svøpt meg inn i låtane så hadde eg gjort det. Hadde eg kunne kledd meg opp i coveret og spist riffa til frukost, lunsj og middag så hadde det også blitt ein greie. Dette glitteret er stygt, hardt og heilt nydeleg å få over heile seg. Daufødt er eit av dei sterkaste banda i Noreg om dagen, og dei har endå ein gong vist oss kvifor. Ein maktdemonstrasjon!

Favorittlåtar: Glitter, Jeg vil bare hjem, Verre & Toxic