Redaksjonens favorittar frå april 2024

Pernille

**Split Wide Open – Into the Void**

*Into the Void* er debutplata til Bodø-bandet **Split Wide Open**, og for en debut det er!
Første låta du får susende mot deg er «Paralyzed», en ekstremt bra introduksjon for resten av plata som river og røsker godt.
Man hører ganske kjapt at dette er folk som har vokst opp på en tid hvor både black metal, punk og heavy metal blomstret, for her er det ikke mangel på fete riff og passende tromming i alle fall.
Jeg er fan av når band bruker de feteste elementene fra ulike sjangre for så å skape en ny lyd med dette, og det mener jeg **Split Wide Open** har klart bra her. Man er ikke helt på bærtur sånn sjangermessig selv om man blander litt liksom, og innafor en så metta sjanger som det metal på generell basis er, mener jeg at man nå må tenke nytt for å klare å skille seg ut, og her har man et godt eksempel på hvordan man kan gjøre akkurat det! Her smaker jeg mye heavy metal (særlig mtp. vokalen), men også en god dose thrash, black metal, punk og til og med litt death innimellom.
Et skikkelig godt gjennomført debutalbum, og et band man må følge med videre på!

Sondre

**Haust – Negative Music**

Comeback-alarm! Over åtte år etter sitt forrige album, *Bodies*, er **Haust** endelig tilbake fra dvalen, og denne gangen med sin originale line-up. Allerede da bandet slapp den første singelen, *Dead Ringer*, på Halloween i fjor, ble det krystallklart at vi sto ovenfor det som ville bli ett av de musikalske høydepunktene for den norske undergrunnen i 2024. *Negative Music* har en vanvittig driv, og er trolig det mørkeste og mest fengende albumet deres til dags dato. Produksjonen er også pur perfeksjon, og nøyaktig så stygg og skitten som noise rock/hardcore punk skal være – på samme tid som den oppleves detaljert, fuzzy og fyldig. Jeg kommer heller ikke unna å nevne vokalprestasjonen til Vebjørn Guttomsgaard Møllberg, som alltid leverer varene. Her vræler og freser han så det skummer fra munnvikene. Ja takk til mer negativ musikk fra disse karene!

Andre favoritter:

Maruja – Connla’s Well (EP), Vampire Weekend – Only God Was Above Us, High on Fire – Cometh the Storm, Replicant – Infinite Mortality, Couch Slut – You Could Do It Tonight, NAG – Boys of Europe, Seigmen – Resonans, Khruangbin – A La Sala og Enok Monk – føkt mose.

Åsmund

**Bala – Besta**

Det er ikke ofte spansk bråkemusikk når norske ører. Like sjeldent er det også at spansk bråkemusikk gjør inntrykk på meg. Det lille jeg har hørt av spansk metall har ikke imponert meg tidligere. **Bala** er unntaket. Skiva *Besta* har alt jeg liker med tungrock.
Tydelig inspirert av 90-talls grunge og stoner og med tydelige innslag av hardcore, dundres det på i en halvtimes tid. Det er simpelt, det bråker og det har en intens driv og energi, som følger skiva fra start til slutt.
**Bala** består av to grove damer fra Galicia i Spania. Atlanterhavs-Spania er vel den delen av landet som ligner mest på Norge. Sånn sett gir det vel mening at det feteste av spansk bråkemusikk kommer derfra. Deres forrige skive, *Maleza*, toppa lista mi over utenlandske band i 2021, så det er kanskje ikke så rart at jeg nok en gang lar meg imponere av den hissige lyden disse damene produserer.
Til tross for at de er galiciske, synger de på spansk. Det gjør at selv jeg, med min usle skolespansk klarer å plukke opp et og annet. Det kan hende at tekstene deres er like banale som den jevne norske pop-artist og det kan hende at de skriver stor poesi. Det veit jeg ikke, men det er uansett ikke grunnen til at du burde sjekke ut denne skamfete duoen.
Grunnen til at bu bør sjekke dem ut er at de nok en gang beviser at man ikke trenger å være mange musikere for å lage stor lyd, du trenger bare tilstrekkelig med amper. På *Besta* får de til akkurat dette. Der forrige plate kanskje var enda enklere og hakket mer forbanna, har de fått til noe på *Besta*, som de ikke klarte forrige gang: De har putta mer varme inn i lyden uten å ofre ett eneste gram råskap.
Det sterkeste med **Bala** er den ekstremt fete lyden de lager når de gauler inn i mikrofonen. Det er så raspete og herja at det høres ut som at de bruker en filtereffekt, men det gjør de ikke. Det er bare rein og skjær faneskap. Denne har de også klart å putte enda flere variasjoner av denne lyden inn i låtene sine. Dette i kombinasjon med harde og fyldige riff, gjør plata til en fryd for øret. Det er ikke for skarpt og ikke for tungt, men akkurat passe.
Denne spanske kula har i anledning ny plate blitt signert på det belgiske plateselskapet PIAS. Et interessant valg for et label som huser artister som **Röyksopp**, **Sigur Rós** og **Soulwax**.
Skal du bare høre tre låter fra skiva, noe du absolutt ikke anbefales, så blir det “Inmutable,” “Jugar” og “Oevo”. Dette er tre låter, som til sammen viser hva denne skiva handler om. Det er rått, herja og enkelt. Verre er det ikke.

Andre favoritter:

Inter Arma – New Heaven, Oberst – Toil, Haust – Negative Music, NAG – Boys of Europe, Bob Vylan – Humble As The Sun, Tempel – Sagn, Pallbearer – Endless Place (EP)

Live

**Göttemia – Eternal Sunshine of a Rotten Mind**

Legendene i **Göttemia** skjenket oss dødelige noen steintavler av ei plate denne måneden. Med suverene titler som “Fuck Unity, Let’s Fuck”, “Dickpic/Picnic”, og “Humanetisk Forbund er Tette i Pappen” blir alle provosert på lik linje, og ingenting kan gå galt.
Revitaliseringen av Four Tops’ udødelige “Reach Out I’ll be There” i midten av plata er en uventet og positiv overraskelse, makan til cover er det lenge siden jeg har hørt!
Mange sier at rocken er død, så da må kanskje punken være som en kakkerlakk som finner små sprekker i berget mens helvete bryter løs, for den lever utvilsomt i beste velgående i dette bandet, og i dette albumet.

Jarand

**I LIKE TO SLEEP – Bedmonster’s Groove**

Eg har endå til gode å bli skuffa av **I LIKE TO SLEEP**, ein trio som igjen leverer med kreativt overskot så det held.
Singelen «Our Neighbourhood» var eit ypperleg agn å få servert før plata. Ein grom, breidbeint og pulserande låt som har meg rundt lillefingeren frå start. Den ligg heilt i toppsjiktet for min del, dette er noko av det råaste dei har levert så langt.
Samanlikna med «Sleeping Beauty» frå 2022 er bandet denne gong hakket meir levande og pustande, mykje takka vere ein framifrå produksjon. Det let fokusert samstundes som om eg får nyte kvart instrument til det fulle. Forfriskande er det også å få mellotron på banen som eit ekstra krydder på fleire av spora.
Det er mange gullkorn å velje mellom, men noko av det feitaste er når bandet berre let det gå over stokk og stein. Som på mørke «Pillowscreamers» eller den forvrengte slutten på «Oldschool». Meir av dette!

Patrick

Traumhaus, The IV og Darkthrone