Tilbakeblikk på Rockfest 2024 @ Blårock Café

Ja. Ting tar tid, men jeg har omsider landet mentalt etter en av de heftigste konsertkveldene på lang, lang tid. Noen vil kanskje påstå at to uker er lang restitusjonstid etter en konsert, men jeg lar meg ikke affisere av sånt. Mot alle odds overlevde jeg dag 1 av todagersfestivalen Rockfest på Blårock Café i Tromsø, og jeg skal dele opplevelsen med dere, enten dere liker det eller ikke. Hva med dag 2, tenker dere kanskje? Jeg er over 30 år og småbarnsfar. La meg være.

Først ut var Norges mest dynamiske noise rock-duo, Barren Womb. Å si at disse karene sparker fra seg er en underdrivelse. Jeg kan med trygghet bekrefte at Timo & Tony holder koken – om noen skulle være i tvil om det. Det er uklart hvor mange trommestikker som forsvant i løpet av halvtimen de spilte, men det er ikke noe tvil om at Timo fikk seg en kombinert kardio og styrkeøkt denne torsdagskvelden. Det er alltid en vanvittig driv i konsertene til BW, og det nye materialet gjorde seg jævlig godt live (særlig «Squat Walker). Jeg trenger vel ikke å nevne at de selvfølgelig inkluderte låten «D-Beatles» akkurat denne aftenen. For øvrig; fy fader for en låt «Hairy Palms» er live. Ekstremt dansbar. Den er bra i studioversjon også, for all del, men live er den et helt annet beist. Og encoren «Kill Hicks» er og forblir en av de beste sangene den norske undergrunnen har produsert. Det eneste negative jeg kan si om denne konserten er at jeg skulle ønske den var dobbelt så lang.

PS! Om du ikke har sjekket ut Chemical Tardigrade innen nå, er det på tide å få ut fingeren. Utvilsomt ett av årets beste norske album så langt.

Next up hadde vi de lokale heltene i JABBA. Ah, så deilig det var å se disse to på scenen igjen. Jeg ble nesten nostalgisk der jeg sto og tenkte tilbake på (det jeg kan huske av) x antall konserter med duoen opp gjennom årene, og nå var det alt for lenge siden sist. Det er en dårlig bevart hemmelighet at Rolf Ole er en av mine norske favorittvokalister (helt der oppe med Frederik fra Kollwitz og Vebjørn fra Haust), og jeg får alltid gåsehud når jeg hører den stemmen live, enten det vræles eller synges mykt i falsett. Settet åpnet med bandets anthem «JABBA Forever», før de gikk over til å spille en haug med uutgitte låter. Her er det mye å glede seg til for alle der ute som har ventet på et nytt JABBA-album. Bandet har holdt på sin distinkte sound, men leker seg med mange nye ideer. Ikke minst var det skikkelig solide låter som fikk det til å rykke i både dansefoten og munnviken. Mot slutten av settet kom kjente og kjære «I’m Too Slow» og bangeren «Mathlete» fra debutskiva (beste låten deres). Jeg må likevel si at det er direkte ugreit at de droppet «Rats» fra settet. Fy, skamme seg!

Kveldens headlinere er blant de få bandene der ute som faktisk kan omtales som legender. Britene i Discharge har tross alt en så distinkt sound og stil at de har gitt navn til en undersjanger. I tillegg har de vært aktive som band i en eller annen form i snart 50(!) år. Enten du er fan eller ikke, har du helt sikkert vært borti D-Beat på et eller annet tidspunkt. Personlig har jeg alltid likt debuten fra 1982 og noen av de tidlige EPene/singlene deres, men Discharges stil av hardcore punk har liksom aldri vært den store favoritten her i gården. Det ble fort tydelig at flesteparten av gjestene på Blårock var langt her ihuga fans av meg, og det regelrett eksploderte foran scenen da gamlegutta spilte opp til dans. Moshing fra første sekund. Vokalist Jeff "J.J." Janiak så ut som et vilt dyr i et bur, og sammen med resten av bandet holdt han oppe et vanvittig intensitetsnivå gjennom hele konserten. Det var riktig nok merkbart at J.J. (som pusher 50 år) var den klart yngste og mest energiske på scenen, men det funket bra slik. Resten av bandet så ut som en gjeng med pensjonerte bikere, men de spilte ræva av seg. Selv om jeg synes det ble i overkant ensformig rent musikalsk, kan jeg ikke annet enn å erkjenne at Discharge er et rått liveband som absolutt alle som liker hard musikk bør oppleve. Publikum var i fyr og flamme, og det ble en opplevelse jeg sent vil glemme.

Dag 1 av Rockfest 2024 ble en kveld for historiebøkene. Utsolgt var det og. Det skadet heller ikke at selveste DJ Truls «Tromsø Hardcore» Norbye disket opp alt fra Meshuggah til The Spectacle på anlegget etterpå. Neste gang satser jeg på å få med meg dag 2 også.

- Sondre Leiros