Et Ozzy-evangelium — Evig Lyttar

En gjesteskribent vender tilbake! Denne gangen har Ane ditcha julebord med jobb for å heller være på Ozlofest, og vil dele det glade budskap.

Og det skjedde i de dager, en regntung fredag i desember, at et bud gikk ut blant Oslos tungrockere om å samles på Goldie. Og de kom, mange i tallet, fra alle kanter av byen. Etter Goldie ga bort catwalk og strippestang mot henting i sommer, har de virkelig uppa gamet med bookinger og etablert seg som en fullgod konsertarena. Jesus hadde tolv disipler, men fredag den tolvte i den tolvte måned, rommet Goldie hele 400 disipler til Ozlofest, som var klare til å hylle sin Prince of Darkness, og vise at tungrock handler om langt mer enn bare høy lyd og mørke riff.

Fra Villa Park til Badstugata: Ozlofest var en hyllest til hele Ozzy-universet, fra de tidlige, banebrytende årene i Black Sabbath til den ikoniske solokarrieren som har inspirert generasjoner av metalheads, også i lille Norge. Gjennom kvelden tok flere av Oslos egne tungrock-band publikum med på en musikalsk reise gjennom Ozzys katalog, i det arrangørene selv beskrev som en «glorifisert karaokekveld» – og et realt rocke-julebord. Ozlofest ble arrangert av og for miljøet selv, og bød på en kveld med åtte band fra Oslos tungrockmiljø: Bong Voyage, Suncraft, Taiga Woods, Astralplane, The Pink Eye And Grave Danger, Mother Trudy, Saint Karloff, og Dunbarrow. Det var en dirrende stemning backstage, og det var nesten vanskelig å se hvem som var hvem, blant alt det lange håret, bartene og Gibson-gitarene.

Kveldens arrangører spiller alle i Bong Voyage, og smalt i gang showet med klassikeren "War Pigs". Det var rått, kompromissløst, og akkurat slik Sabbath skal låte på en fredag med fullt lokale. Publikum bidro med allsang til både tekst og riff fra første tone, og personlig ble jeg litt nervøs for om publikum ville klare å holde denne intensiteten i fire timer til.

Suncraft tar stafettpinnen videre, med drivende og nesten millitært masjerende riff i "Children of the grave,", "Sabbath Bloddy Sabbath" , og "Bark at the Moon", som igjen inviterer til allsang. Her var det ikke snakk om forsiktige tolkninger, men direkte versjoner som traff bredt og effektivt. Lydmannen ble nok også litt svett av tanken på seks change overs på fire timer, men i kveld gikk alt på skinner og publikum var umettelige. Når Mother Trudy følger med flere favoritter, og avslutter settet sitt med et fyrverkeri av en tolkning av "Crazy Train", var vi all aboard.

Midtveis i kvelden leverer Taiga Woods et mer nyansert uttrykk, men låter fra en roligere og seigere periode. Med et par vikarierene medlemmer i anledning hektisk desember, har de likevel en presisjon som fanger publikum, og spiller blandt annet obligatoriske "Killing yourself to live". I Astralplanes intime fremføring av "Planet Caravan", og The Pink Eye And Grave Danger, mer såre "Gets Me Through" med dype, seige riff der det ikke handlet om fart, men om tyngde og stemning, er også den mer drømmende Ozzy representert.

Avslutningsvis oppsummerer Dunbarrow og Saint Karloff materiale fra Nr. 4 og Masters of Reality. Mindre drømmende, og mer direkte og kompromissløst. De presise, monotone riffene gir en nesten hypnotisk avslutning på kvelden.

Det var aldri tvil og at dette ble gjort av folk som har levd med disse platene, riffene og tekstene i årevis. Variasjonen fra doom, stoner, prog, til klassisk heavy metal og allsang, hele spennet i Ozzys karriere ble representert. Samtidig føltes det aldri oppstykket, men heller som en uunngåelig framdrift.

Resultatet? En kveld full av allsang, elgitarer, luftgitar, gode klemmer, og flaggermus-papperkaker. Arrangementet var ikke bare en markering av en musikalsk bauta, men også en veldedig suksess. Inntektene kom fra billettsalg, og det ble totalt samlet inn 50.000 kr til Dyrebeskyttelsen. Ikke verst fra en gjeng som ellers kan bli beskyldt for å være både skumle og høyrøsta. Dyrebeskyttelsen var også tilstede med egen stand for anledningen - med Dyrebeskyttelsen-plektere og midlertidige tattoveringer, og en bildesamling av alle hunder og katter med navn Ozzy fra systemet sitt. Ikke tok de seg nær av flaggermus-pepperkakene heller, som gang på gang ble spist med hodet først.

Men høyrøsta er vi, og en Secret Santa hvor alle gavene er Ozzy-låter, vil vi gjerne ha. Derfor kan vi avsløre at planleggingen av Ozlofest 2026 er igangsatt, og at tribute-rocke-julebordet skal få vokse seg enda større til neste år.

Kort oppsummert: Ozzy ble hyllet, allsang ble sunget, dyrene fikk hjelp - og Ozlo-tungrocken viste igjen at vi både kan bråke og bry oss.

Og ja, det var akkurat så gøy som det hørtes ut.

Ane Tenge