Kryptoyaaaas
Jeg hater krypto. Det er en scam laget for å hvitvaske og overføre pengesummer uten sporing, samt for å rebrande gode gamle “pump and dumps” på befolkningens bekostning.
Jeg hater også grafer. Hva sier en graf egentlig liksom. Noe om noen verdier og tall som kun gjelder hvis forholdene er akkurat slik eller sånn, i en rapport som er kjøpt og betalt av folk med en agenda.
Kryptograf, derimot! Liker jeg veldig, veldig godt. Minus og minus blir faktisk pluss.
Tungrockerne i Kryptograf besøkte min hjemby Sandnes (for faen) 15. mars, og jeg var så heldig å få kranglet meg på gjestelista.
Foto: Live Rasch
Idet jeg går av toget på ruten, slår lukten av potetbakeren mot meg, og byen jeg kjente som min kommer til syne. Gatene er pløyet opp for vedlikehold, det står store byggjerder av stål over alt, og en stor pøl med spy ligger rett utenfor inngangen til Sandnes Rockeklubbs egen venue, Tribute.
Jeg får akkurat tid til å kjøpe meg en øl og slå av en prat med bartenderen før første slag av det lokale oppvarmingsbandet Zebulon setter i gang, og jeg finner vegen opp trappen og inn til hovedscenen. Dessverre er publikumsoppmøtet heller glissent, men gutta gir alt på scenen med hårkast, innlevelse og stødighet.
“Me bare hørte fet musikk og ramla inn” sier en publikummer jeg havnet ved siden av. Han spør hvem det er som spiller etter oppvarmingen, og virker ikke å kjenne til bandet når jeg forteller at det er det bergensbaserte bandet Kryptograf, som nettopp har sluppet ny plate. “Dokk har noge å gleda dokk te” sier jeg, mens jeg stapper propper i ørene idet bandet kommer på scenen og pausemusikken sakte fades ut.
Etter at Odd Erlend Mikkelsen har lødd introriffet til Beyond The Horizon ser jeg bort på tidligere nevnte mann, og vi deler et anerkjennende nikk. Det er bare å senke skuldrene, her blir vi tatt godt vare på.
Låt etter låt fra det nye albumet Kryptonomicon skytes ut fra scenen, gjennom intet mindre enn tre (3!) Gibson sg-er, som er det jeg vil kalle et VALG. Gjengen legger ifra seg absolutt solid kvalitet der oppe blant virrende moving heads i ulike farger og blinkemønstre. Etter hvert kommer det også flere publikummere, som gjør det lettere å komme med utrop etter fete soloer, skåle med dem rundt seg, og generelt sett bli litt varmere i trøya. Til slutt står vi flere og vagger med stinkfjeset tydelig aktivert.
Det er herlig forfriskende å se et retrorockeband med to like gode vokalister som deler rollene som lead og kor likt mellom seg. Det gjør at flerstemtheten blir dønn på, og er en fornøyelse å høre på. I tillegg spiller de tilsynelatende (jeg er ingen gitarist, og uttaler meg deretter) like bra på gitar, både rytme og solo. Det er ikke annet å gjøre enn å bli imponert over allsidigheten og stødigheten de utviser.
Lyden er så som så, det er vel nesten bare å regne med når en spiller på ultralokale steder uten egen tekniker. Uansett er det en kveld med overlegen og presis rock i et univers hvor Dio ikke er død og Ozzy litt mindre rusa. Takk for besøket, og lykke til videre på reisen, som jeg ble fortalt at fortsetter på Goldie i Oslo 22. mars.
Live Rasch