Turdagbok - Que Lindo i Japan

Det er ikkje ofte at Evig Lyttar tek turen til Japan, men no folkens! No skjedde det. Que Lindo tok oss med når dei var på tur! Litt av ein reise der, altså!

Que Lindo er et hardcoreband fra Kristiansand via Oslo som springer ut fra en veldig aktiv scene med andre band som Teppebombe, Asinin, Draümar, Molbo, Anemisk, Shament, Problems, Invisible Hand osv osv. I Mars 2025 gjorde vi 6 konserter i 5 byer i Japan, alt booket på egenhånd.

Que Lindo slapp i 2023 en demoteip som kom ut på Australske Urge Records.

https://quelindo666.bandcamp.com/album/demo-3

Første album kommer i Juni 2025.

Tokyo Dag 1

Etter å ha bodd i Tokyo i rundt 7 måneder begynner jeg å bli ganske vant med livet her. Den veganske dietten forsvant dag 1 da jeg endte opp med å slurpe i meg fiskekraft, og på dag 2 spiste jeg rått egg. Helt siden jeg kom hit har jeg tenkt på å få til en turne, enten med eget band eller hjelpe noen andre. Que Lindo startet med en demo der jeg spilte alt etter å ha fått kicket på hardcore etter mange år med indierock. Lineup er nå Håkon (Blodkvalt, Drongo), Nikolai (Spelling Club), Eirik (Daudødt, Blodkvalt, Asinin), Tibor (Blodkvalt, Asinin) og meg, Erik.

Første kvelden starter på en ramensjappe der vi blir tatt bilde av fordi de tror vi er kjente. Etterpå drar vi på det som viser seg å være whiskeybar og betaler 75 kr for 0,33 Heineken. For å spare penger sover alle fem på mine 24 kvadrat.

Nagoya Dag 2 - Huck Finn

Et raskt googlesøk etablerer Nagoya som verdens kjedeligste by. Vi rusler rundt i sentrum og får veldig kick av en liten stripe med park som mest av alt minner om spikersuppa i Oslo. Før lydsjekk rekker vi å titte på Nagoya Castle, som også er helt topp.

Scenen på Huck Finn er dritbra, og på alle venues er både utstyr og lydteknikere helt topp, selv om stedene er innrøykte punkebuler. Første bandet ut er en duo bestående av to godt voksne karer som spiller en slags crust/metal greie. Etter dem er det en trio der bassisten har på seg sykepleierdrakt og gitaristen en hvit tvangstrøye. Begge er dekker med lekeblod. Etter giggen kommer de litt knisende bort og sier at alle tekstene deres bare handler om porno. Oppmøtet i Nagoya er litt labert, men hvem i huleste skulle sett et norsk hardcoreband her? Etter vi er ferdige blir vi med en av de få betalende til platesjappa hans. Kazuki viser seg også å være trommisen til japanske Skizophrenia, som dere alle bør sjekke ut. Platesjappa/leiligheten er stappfull av syvtommere og gamle american spirit pakker, som kjæresten hans bruker til kunst. Vi drar videre på en Izakaya. Etter nettverking med Nagoyas lille musikkscene, sier Kazuki at han godt kan kjøre oss til Kyoto morgenen etter. Dette sparer oss for masse styr, og istedenfor å ta toget får vi kjøre bil med vår nye venn som uoppfordret setter på Assistert Sjølvmord.

Kyoto Dag 3 - Pop Pizza

Vel fremme i Kyoto spør Kazuki om vi ikke har lyst til å dra på sighseeing med ham. Det har vi jo selvfølgeligheter lyst til og vi får luksustur rett til gulltempelet Kinkaku-Ji.

I Kyoto spiller vi på Pop Pizza, og etter lydsjekk blir vi møtt av noen punkere som er veldig gira på Svart Framtid og Kafka Prosess. Jeg skjønner fort at man kan bli ganske lei av å se 4 andre hardcoreband hver kveld på turné. Vi ser alle bandene og blir ganske lei, med unntak av første band - the Antidote fra Osaka, som er veldig friskt. Før konserten mottar jeg noen mystiske meldinger fra Jin som har booket oss. Det viser seg å være en veldig fin typpe som er ekstra glad i hardcore, ACDC og å være skjorteløs. Når vi drar fra Kyoto har vi en håndfull nye venner og gratis soveplasser i både Kyoto og Nagoya til neste gang.

Osaka Dag 5 - Hokage

Osaka er for meg byen der folk røyker mens de går, går på feil side av gata, og spiser ekstra søplete mat. På hotellet vårt har vi et sento eller badehus på norsk. For de som aldri har prøvd det, vil jeg anbefale det på det aller sterkeste. Det er få ting i livet som er bedre enn å sitte på en bøtte mens man vasker seg, før man dupper i veldig varmt badevann sammen med andre. For de av dere som er så dumme å ha tatovert seg, er det litt begrenset på hvor man kan gå, men de fleste sentoer i større byer tillater tatovering. Tidligere var tatoveringer assosiert med Yakuzaen, og utenfor byene ønsket man forståelig nok ikke organisert kriminalitet, derav regelen som fortsatt er utbredt i rurale strøk.

Hokage ser ut som det ultimate stedet for hardcore, og vi kan endelig spille på gulvet. Lydteknikerne er raske som bare det og fikser ting før vi selv vet at vi trenger dem. Osakas hovedrett er Okonomiyaki. Det er en slags pannekake med kål, kjøtt, majones og en saus som minner veldig om kebabdressing. Her endte vi med særdeles ulike meninger, men Okonomiyaki er verdt å teste ut for dem som ønsker å prøve japans minst sunne rett.

Kanskje er dette en forenkling, men når det kommer til punk og hardcore er ting ganske likt som hjemme. Stedene minner om hverandre, folk er gira på konsert, og selv om et band er populært innenfor denne lille verdenen, finnes det uansett ikke mer enn 100 personer som kommer.

Til alles sjokk dukker Jin fra Kyoto opp på konserten vår i Osaka, og det blir stor glede. Jeg prøver meg på japansk med alle som gidder, og forsøker å selge nok merch så vi får råd til Shinkansen tilbake til Tokyo.

Tokyo Dag 6 - Moonstep

På en eller annen måte har vi dårlig tid og rusher for å rekke toget til Tokyo. I Tokyo splitter vi opp og jeg drar hjem for å gjøre meg litt mer presentabel før den store kvelden i Tokyo. De andre drar til den gratis leiligheten vi har fått gjennom venue og oppdager at crustpunk bandet Languid som bodde der kvelden før enda ikke har dratt. Etter noen netter på hotell har samtlige blitt bortskjemte og det klages stort.

Jeg har booket turneen selv, men gjennom Naoki som booker for Moonstep i Tokyo har jeg fått hjelp til å nå ut til alle de lokale bookerne som ordner band i de andre byene. På høsten i fjor så jeg Life, Scumraid og Physique på Moonstep og siden det har jeg hatt stedet i bakhodet. Mest av alt minner det om en litt ryddigere versjon av Blitz, om det kun hadde vært venue. Lydteknikerne er blide og dritraske.

Moonstep var kanskje kvelden som var aller best for vår del, og i tillegg til at det var best support. Mea Culpa spiller tung (men kjapp) hardcore med litt innslag av grindcore og metal. Rushing Age fra Tokyo spiller helt streit hardcore fra 80-tallet, men på en måte som gjør at man godt kan høre dem i en endeløs repeat. Jeg prøver å ta opp konserten vår med telefonen, men 22:00 blank vet iphonen at jeg skal legge meg og vi får bare noen sekunder av settet vårt.

Tokyo Dag 8 - The Wall

The Wall er søsterstedet til Moonstep, og også denne kvelden spiller vi som et av fem band. Før vi kommer hit nevner alle at stedet er bra, men lukter skikkelig dritt. Etter en uke med innerøyking kan vi ikke si at det lukter særlig verre enn de andre stendene.

ピーポーズ fra Tokyo spiller først, og gjør en slags spastisk hardcore greia alla Siege og er virkelig å anbefale. De ser ut til å være rundt 15-16 år og er kanskje kveldens beste band. Jeg får endelig gjort et opptak av vårt sett, og jobber nå med en kassettutgivelse av denne. Resten av gjengen drar på en Pachinko, mens jeg rasker meg hjem med siste tog.

Yokohama Dag 9 - el Puente

Kona mi sier Yokohama er Japans Porsgrunn. Hotellet vårt har lysekroner i lobbyen, og et sento i femte etasje. Etter tre netter på gulvet er vi tilbake i luksus. Chinatown i Yokohama er den største i Japan, og har vært der siden slutten av 1800-tallet. Vi spiser lønsj på et Taiwanesisk sted, og de andre lar seg skremme av de veldig grafiske matbildene på veggen. Restauranten drives av en liten gammel mann som skravler i vei, og henger rundt mens vi spiser. Litt motvillig gir han oss soyasaus til dumplingene, men påpeker at det ikke er sånn de spises. Estetikken til stedet treffer kanskje ikke den norske smaken helt, men mapo tofuen er dritgod. Etterpå kjøper resten fritert kylling fra en av de 200+ gatebodene som finnes.

el Puente ligger som mange punkesteder veldig øde til, og er bare en liten kjeller med bar og plass til kanskje 60 mennesker. Endelig får vi lov til å spille først, og følges av True Fight fra Ibaraki og Planet on a Chain fra USA. Begge bandene gjør en veldig clean cut straight edge greie, men trommisen til Planet on a Chain er så gøy å se på at vi alle blir gira. Den siste konserten vår på turnéen blir veldig bra, og også her får jeg til et opptak.

Etter konserten kjaser vi med amerikanere og japanere, og ender etterhvert opp på et særdeles søplete sted med utrolig billig øl. Når de andre bestiller Smirnoff Ice forstår jeg det er på tide å legge seg, og turneen er over for denne gang.

Jeg hadde ikke forventet at det skulle være så lett å booke 6 konserter her, og hadde vi hatt mer tid i tillegg til et litt høyere budsjett kunne vi fint ha gjort flere konserter her. Det får vi heller spare til 2026. Å spille her har virkelig vist hvor langt man kommer med frivillighet og glede for musikk man ikke tjener penger på. Fremover håper jeg å kunne hjelpe flere japanske band til Skandinavia, og å få flere norske band til Japan. Hardcore handler om å være vennlig og å bli venner.

Erik Lindøe Asplund

Alle bilder tatt av meg unntatt Que Lindo som er tatt av Gabe Tiburcio