Håndgemeng - Satanic Panic Attack
Norsk rock.
Hvor skal man starte, og hvor kommer det til å ende?
Gjennom tidene har vi hatt band som har satt så tydelige spor at det finnes et før og etter i musikken her på berget.
Før og etter Turbonegro.
Før og etter Kvelertak.
Håndgemeng lever i tiden etter Kvelertak, og, som så mange band før og etter dem, er det helt åpenbart hentet mye inspirasjon fra Norges sterkeste rocke-eksport i moderne tid.
Og jeg kan snakke om hvor i låtene disse helt åpenbare kjennetegnene og inspirasjonene ligger.
Det gjelder ikke bare for Kvelertak, men med Turbonegro. Og Hellacopters. Og Kyuss.
Men om man begynner slik, leder uansett alle spor lengre tilbake. Til Black Sabbath. Til Coven.
Og når man går så langt tilbake, blir den musikalske arkeologien ofte kjedelig.
Men i dette tilfellet må man pause der.
Man må pause i 1969.
Og da er det ikke Woodstock, månelandingen, Vietnamkrigen, Flower Power, Nixon, Beatles sin siste konsert eller Jim Morrison som blotter seg for 10 000 mennesker vi må pause på.
Men mørkere saker. Dystre saker.
Ta en sort gryte, og bland: Rosemary’s Baby, The Exorcist, Church of Satan, Coven sin Witchcraft Destroys Minds and Reaps Souls plate, Black Sabbat sin debut plate, og LSD proppa Charles Manson.
Da får du Satanic Panic!
Og med det er vi fremme i 11. april 2025, med plata Satanic Panic Attack.
Håndgemeng er endelig ute med sin oppfølger til Ultraritual, et konseptalbum hvor referansene til popkultur kriger mot stoner-humoren om størst plass.
Men mest av alt, hvor bandet virkelig har funnet lyden og plassen sin, og tør å ta steget fram og stikke seg ut!
La oss starte med albumcoveret, som allerede blir slått ned på av Meta for nakenhet(!).
En åpenbar hyllest til både Jackass og Turbonegro! Et passende blikkfang, med både humor og taktfullhet som får deg til å dra på smilebåndet før du i det hele tatt har hørt noe av plata!
Aldri har de gutta sett mer ut som supermodeller!
Og som om ikke coveret er nok til å få deg nysgjerrig, så starter plata pompøst og stormfullt, med The Horned King sin tale fra The Black Cauldron før den udødelige hæren reiser seg.
Og plata er i gang! Det er godt driv fra første strofe, og her både kjenner man igjen Håndgemeng fra før av, men merker også at de har utviklet seg tydelig.
The Cauldron Born er en hardere, raskere og raffere låt enn hva de tidligere har kokt i hop.
Oppbyggingen av låta er nok gjenkjennbar for fans av norsk rock og skandirock post 2000. Det er energisk driv hele låta gjennom, okkult riffasje og en sound som kommer til å treffe enda bredere enn hva Ultraritual gjorde.
Neste låt ut er en låt de har spilt lenge live, men som endelig nå er på skive. Medievel Knievel har et bluesete element i bakhånd med den konstante pianoklimpringen, som blir akkompagnert av den beste basslinja Håndgemeng til nå har lagd.
Det blir og åpenbart hvorfor de har brukt denne låta lenge live, det er en ekstremt god låt å få i gang publikum med.
For på samme måte som Dopelord har gjort med sin Hail Satan låt i 2020, har også Håndgemeng her koring muligheter for enhver fortapt sjel i publikum!
Albumets tittelspor, Satanic Panic Attack, er neste ut, og viser helt klart hvordan Håndgemeng klarer å sy sammen stonermetal med skandirock. Låta er også et testament til hvorfor det beste for et band er å øve, øve og øve. Gitarene samspiller så godt at jeg flere ganger hørte låta på nytt bare for å høre gitarene.
Denne satt seg rett i hjernebarken, og har vært der siden jeg hørte låta.
Perfekt oppbygd låt, perfekt bridge, perfekte gitarer hele låta gjennom!
Go faster! Strike harder!
Neste spor på skiva er det jeg anser som Håndgemengs ballade A Path Less Traveled. For et band som livnærer seg på humor, uhøytidelighet og er larger than life-karakterer hver for seg, så er dette en voksen låt! Spesielt gledelig er det å høre en såpass nedpå og klar vokal. Det merkes at vokalist Martin har tatt steg med stemmen. Bedre utholdenhet, mer luft og en fyldigere stemme har han her enn noen gang før.
Dette er nok låta som høres mest ut som Ultraritual for meg, og på et konseptalbum som dette med så mange høydepunkter, forsvinner den litt bak i katalogen.
Da er det godt at klampen går i bånn igjen på neste låt Earthwoman. Om ikke ørene bedrar så er Charlie mer med på vokalbiten her enn de foregående låtene.
And now I’m falling for you too.
Og gitarlyden får meg til å tenke på Truckfighters sin Gravity X sound. Her er vi smækk midt i deres eget hegemoni på Doom ‘n’ Roll og det svinger fra dansende gitarduetter, til teatralsk okkult koring.
Låta er albumets korteste, på 04:07, og tar oss elegant over i platas siste singel.
The Sundrinker. Her får du alt du ønsker deg fra stoner, doom, skandirock og publikumsfrieri.
Humoren sitter. Teksten sitter. Gitarene sitter. Denne låta fungerer rett og slett som heksebrygg på meg. Dette kan fort bli årets sommerlåt. Med denne låta viser Håndgemeng at de ikke er noe dårligere enn de svenske gullalder bandene i Truckfighters, Dozer, Greenleaf, Asteroid og Lowrider.
Etter den høydaren kommer en knallsterk låt som bringer historien på plata ned i dypet, figurativt.
Down Below er også en mer voksen låt enn noe du finner på Ultraritual. Og igjen vil jeg trekke frem at Martin vokser mer og mer inn i en interessant vokalstil du ikke finner igjen i andre band. Variasjonen fra hardcore, ned i dypere stemmeleier og helt over i en klar vokal uten å gå over bord er imponerende.
Down Below er også låta med helt klart den beste retningen og driven i historien.
Tilfeldig, men tematisk og plasseringsmessig veldig lik Kryptografs From Below fra deres nye skive Kryptomonicon.
Så avsluttes Satanic Panic Attack i et slagkraftig heksebrygg som summerer reisen og stilvariasjonene i hele plata.
Her brukes alle triksene i Håndgemeng sin svarte bok. Supermoon er alt du vil ha, fra stonerrock til psych-inspirerte hvileskjær og dronete basslinjer, til messende vokal.
Låta bygger opp og drar deg inn i dette deilige universet hvor vi kan drømme om sataniske ritualer, øldrikking og syretrippende kaleidoskopiske ferder.
Og om du som har lest og hørt plata ikke har beveget litt på rockefoten gjennom disse 8 låtene, så er det på tide med en tur til fastlegen!
Etter å ha hørt denne plata er det noen ting du kommer til å sitte igjen med:
Ny motorsykkel
Hulk Hogan bart
Matt Pike ølmage
3 slengbukser og cowboyboots i handlekurven
Håndgemeng er tilbake: røffere, større, mer bråkete og sterkere enn noen gang!
Norsk rock lever i beste velgående, post-Kvelertak. Og kanskje står Håndgemeng for en ny æra i norsk rock?
Håndgemeng viser veien i en ny bølge med Satanic Panic!
PS! Trommis Ola burde skaffe seg noe spons på trommesett asap, for med det trøkket må det ryke noen trommesett i måneden på Nesodden.
Preben Astrup