Redaksjonen hyller Ozzy

Kjære folk. Ein bauta har gått bort. Det er ikkje til å stikka under ein stol at samtlege av redaksjonen vår har hatt eit forhold til Ozzy Osbourne. Live kom med ideen om at me burde skriva nokre ord. Det har me gjort!

Live

Mitt første møte med Ozzy var en kassett fra mamma og pappas samling, funnet langt bak i stuens kommode i solid furu. Jeg tror kanskje jeg måtte ha gått i syvende klasse, og var i det perfekte alderssjiktet til å eie både en Walkman og en Discman.

Kassetten pirret interessen på grunn av coveret: En sort bakgrunn bak en glorete oransje figur med utstrakte armer, eller, det som først så ut som vinger for en liten syvendeklassing. Rundt den, en tittel i hvitt: Black Sabbath, Vol. 4.

Albumet fra 1972 inkluderer store låter som “Wheels of confusion”, “Changes” og “Supernaut”, men har også noen eksperimentelle låter, eksempelvis den instrumentale “FX”. Noe av grunnen til denne utforskende tilnærmingen kan være at dette fjerde studioalbumet var det første bandet produserte selv, ledet av gitarist Tony Iommi.

Etter dette første møtet med bandet og den nasale, intense og ikoniske vokalisten og frontfiguren Ozzy Osbourne var, har han fulgt både meg og mine likesinnede i årene som fulgte. Jeg skal synge med på den kanskje vakreste låta Black Sabbath noen gang ga ut, “Changes”, og kanskje felle en aldri så liten tåre, for mørkets prins har virkelig satt dype spor i både musikkhistorien, og utallige mørke hjerter.

Sondre

Jeg er 92-modell og ble aldri eksponert for hverken Ozzy eller Sabbath av mine foreldre. Omsorgssvikt av verste sort. Mitt første møte med mørkets prins ble musikkvideoen til «Gets Me Through» på MTV i 2001. For de som kjenner låten så er den både Ozzys kjærlighetserklæring til fansen, men også et oppgjør med hans offentlige figur. Kort sagt: Jeg er mer enn den mørke og alkoholiserte galningen som biter hodet av nattdyr. Dette budskapet gikk meg hus forbi. Jeg hørte ord og uttrykk som «the antichrist» og «sold my soul», og var pissredd for den skumle gamle mannen med stokk, lang skinnfrakk og sortlakkede negler. De blodige og gotiske bildene på skjermen gjorde varig inntrykk, og spilte trolig en sentral rolle i min senere vandring inn i metallens verden. Denne vandringen førte meg naturligvis innom sjangerens gudfedre, Black Sabbath. For meg vil debuten deres, Master of Reality og Paranoid alltid stå som noen av de beste utgivelsene sjangeren har å by på. Sabbath post-Ozzy har derimot aldri truffet meg på samme måte. Mannen hadde rett og slett en tilstedeværelse ingen kunne matche, og han står derfor som en av historiens mest ikoniske frontmenn. Takk for musikken!

Through all the happiness and sorrow

I guess I'd do it all again

Live for today and not tomorrow

It's still the road that never ends

- Ozzy Osbourne – “Road to Nowhere”

Marius

Black Sabbath, Copenhell, 2016

Djevelens versjon av juleevangeliet startar slik: 

Det skjedde den dagen (25.06.2016)  at det gikk ut befaling fra Mørkets Fyrste om at hele Copenhell skulle innskrives i allsang.

Ja, laurdagen i eit regntungt København for ni år sidan var ei høgtidsstund utan sidestykke, for meg og dei 20 000 andre foran hovudscenen.  Orda frå Daniel Pilgaard i Devolution gir ei god oppsummering:

For Satan, hvor var det stort at stå forenet i generationer, samlet for at sige farvel til tre fjerdedele af den kvartet, der åbnede porten til musikhistoriens mørkeste afkrog.

Under konserten stod eg saman med bror min og ein nær venn. Foran oss stod ein far og dotter. Dottera var truleg 11-12 år gamal og ho ruva ikkje veldig høgt over havet. Eit klassisk tilfelle av konsertgjest som ser 10% konsert og 90% nakke og hår framfor seg. Etter elleve låtar med mørk magi var det klart for Paranoid, og me bestemte oss for å få konsertopplevinga til jenta framfor oss opp til nye høgder - bokstavleg talt.

Tommel opp frå far, Ozzy kauka at han finished with his woman og jenta fór opp på skuldrane til kameraten min og meg - jøss, ho var no ærleg talt litt meir korpulent enn me hadde rekna med - men skit samma, no var me commited to the cause.  

Heavy metal har aldri, korkje før eller sidan, vore så tungt som i dei knapt tre minutta Paranoid runga ut over oss. Far og dotter fekk sjå Black Sabbath opptre for siste gong på dansk jord, ho høgt heva over alle. Og då BLACK SABBATH - THE END til sist lyste over plassen og Ozzy, i sjokkerande god form, gjekk av scenen, så stod me att i høgstemt ro. Lykkelege smil og hjarteleg takk frå far og dotter. Nye kjerneminne etablert, med øm kjernemuskulatur og ømme skuldrer som einaste reelle kostnad. Det var ein stor, stor kveld. Takk Ozzy, takk Sabbath.

PS: Anbefaler denne til alle som vil lese ei hyllest til konserten i København.  

Pernille

Det er alltid så jævla vondt når legender går bort. En era er liksom over, en era det på ekte føltes ut som skulle vare evig. Jeg har flere ganger tulla med at Ozzy er en sånn type som skulle kunne outlived meg med mange år, men ja…here we are! Her sitter vi nå en hel gjeng og skriver nekrolog, sånn har det blitt, og flere kommer det nok til å bli.

Jeg var en av de heldige som vokste opp i rocke-familie, og ble tidlig kjent med Ozzy’s verker. Jeg husker mystikken rundt flaggermus-loren og at alle synes han var klin kokko, MEN DET VAR JO DET SOM VAR SÅ KULT!! Jeg skal dog ikke skryte på meg å ha vært tidenes største die-hard fan av hverken Sabbath eller Ozzy. Jeg var skikkelig fan, men jeg hadde andre oppheng, og til tross for det så er det musikk jeg alltid har hatt med meg oppigjennom fra tidlig barndom. Det har vært ganger der Ozzy’s sologreier har vært soundtracken i livet mitt, andre ganger har det vært Sabbath; og det kommer alltid til å være med meg som den tidløse og legendariske musikken det er. Hvem visste at man kunne bli så tilknyttet mennesker man aldri har møtt? Men som på magisk vis har vært der i dine mest sårbare, mest lykkelige, og mest frustrerte øyeblikk. Kanskje det er derfor vi knytter så tette bånd til sånne som Ozzy? Han var der rett og slett for meg når jeg trengte det. Jeg skal innrømme at jeg ble skikkelig trist når nyheten om hans bortgang ble kjent. Jeg hadde 15 minutter før sitti og snakka med en god venn om Ozzy, og at jeg hadde en gammel skjorte fra 2007-turneen hans som jeg var så glad for at jeg hadde. Sjokket var stort når jeg få minutter senere åpnet NRK og så headlineren.

Jeg er ikke noe overtroisk as, men passer vel seg uansett fint å si som Ozzy selv på Ozzmosis; «See you on the other side!»

Åsmund

Det var faren min som introduserte meg for Black Sabbath som var barn, men det var bare jeg som fikk sett dem live. De betydde nok mer for meg enn de gjorde for han, der jeg i min gryende musikkinteresse sugde til meg alt som var mørkt og hardt. Da sønnen til en kollega av han fikk nyss om at jeg var en liten metallspire, brant han hele diskografien til Black Sabbath til meg på CD. Jeg pløyde meg gjennom samtlige skiver. Til og med alt dritet de ga ut i løpet av 80- og 90-tallet. De åtte første skivene har brent seg inn i hjernebarken min. Det er få band som kan skryte på seg å mer eller mindre ha skapt en sjanger. Men det kan Sabbath. 

Det var derfor stort da bandet etter mange år kom sammen igjen for å lage skiva 13. Et slags “return to the roots”, med en påfølgende turné. Selv om jeg og venna mine, som fortsatt kaller meg Åssi, var sjeleglade for å se våre barndomshelter i levende live, og til og med i Oslo, var det kanskje enda større for meg, da faren til bestekompisen min tok oss med til den siste Quartfestivalen i 2009 for å se “Slash and friends”. Det gjorde stort inntrykk å se Ozzy live sammen med Slash, Ronnie Wood og andre rockeguder. På en eller annen måte var han mer skrøpelig da enn sammen med Sabbath fire år seinere. Han spilte totalt fem låter og avsluttet det hele med å dusje publikum med skum fra en diger slange, før de praktisk talt måtte bære han av scena. Helsa hans vaklet allerede da, men det lyste i øya hans mens han sang. 

Folk snakka allerede da om at det nærmet seg slutten for gamle Ozzy, men karen var alltid en seig jævel. I løpet av livet sitt har han putta i seg nok drogas til å bedøve hele Villa Park. Hjernen hans var grøt, men han kom alltid tilbake. Året etter droppa han Scream, så kom reunionplata med Sabbath og jaggu slapp han ikke to soloskiver etter det. Musikken var vel noe som bare ga mening i huet på den mannen. Jeg kasta meg over alt han rørte. Har alltid gjort det. Det er noe uforklarlig tiltrekkende med hans versjon av det mørke og farlige, men også drømmende og vakre.

Da han til slutt døde tenkte jeg over hvorfor Ozzy og gjengen hans har betydd så mye for meg. De var over 50 år da jeg ble født, men dersom du har evnen til å sette pris hard musikk, så skjønner du hvorfor det Ozzy, Tony, Geezer og Bill gjorde på starten av 70-tallet ga gjenklang i evigheten.

Han var en arbeidergutt fra Birmingham, som pressa grenser i et konservativt Storbritannia og endte opp som et ikon. Han avslutta festen med en siste konsert ti minutter unna Lodge Road, der han selv vokste opp. Jeg trudde han aldri skulle dø, og han endte opp som udødelig. Takk Ozzy.

Preben

Mørkets Prins, Gudfaren av Heavy Metal, brakte den sataniske panikken til Grimstad og viste at det fantes en annen verden der ute. En som ikke var Big Chief Jazzband, Odd Børretzen og Jahn Teigen.
For en helt vanlig, litt kortvokst gutt på 90- og 00-tallet med jugendblond bollesveis, var verdenen i bibelbeltet veldig konform. Ensformig. Kalkulert og trygg.

Men med Ozzy og Sabbath kom det et mørke som åpnet en port til noe hardere og skumlere.

For meg var det sammen med Iron Maiden og Dimmu Borgir, at Ozzy og Black Sabbath  utfordret musikken som hadde vært gjeldende som barn.

Mens CDene som var mulig å tjuvlåne i huset varierte mellom McMusic, Spice Girls og Levi’s 501 Hits, var Blizzard of Ozz, Master of Reality og Black Sabbath noe som måtte brennes hos en nabo.
Det førte med seg mer mystikk. Rett og slett et rituale som forsterket det “ulovlige” preget heavy metal hadde på Sørlandet rundt årtusenskiftet (alt kommer senere til Sørlandet).

Om jeg kjøpte CDer selv, måtte sangtekstene gjennomleses av de voksne, for så å bli forklart hva de egentlig betyr.

Hva vet vel et barn om hva Sweet Leaf betyr? Betydningen i Children of the Grave?

Fint lite, men det var lyden, uttrykket og mystikken som fenget.

Så når teknologien gjorde at man kunne brenne det man ville på CDer, åpnet en ny verden seg.
Gleden av å printe Bark at the Moon albumcoveret i svart/hvitt for så å klippe ut og sette inn i en brent CD med en samling låter fra flere band, som var kvalitetssikret av naboen, var så stor!
Å spille det av etter leggetid med volumet på 1 så man kjapt kunne skru den helt av om noen kom for å sjekke at man sov, føltes så ulovlig.

Som inngangsport til Heavy Metal har interessen vedvart, funnet grobunn og vokst. Uten metallen i barndommen som Ozzy var med å åpne mine øyne for, hadde jeg ikke hatt de samme interessene, vært involvert i miljøet eller hatt den samme kjærligheten til musikk som jeg nå har.

Det finnes selvfølgelig mange andre inspirasjoner for meg også, men få er større enn Ozzy. 

Det er fint lite i denne verden som slår et vindherjet høstlandskap lydsatt av Solitude låta.

Ingen andre gjør det bedre.

Ingen andre kommer til å gjøre det samme.

Takk for alt Ozzy.

Patrick

No er det dags for å være litt ærleg, folkens. Eg blei arrestert så grusomt på dette for mange år sidan, når eg køyrte podkast-intervju med Simen frå Sovereign og tidlegare Stormbeist. I intervjuet snakka han skikkeleg godt om Black Sabbath og korleis det hadde inspirert han og gitarspelinga hans. Ozzy Osbourne var eit navn eg kjente til, sjølvsagt. Men det var gjennom solokarrieren hans og reality-serien The Osbournes. Men; Simen sa eit navn: Tony Iommi. Han hadde eg heilt ærleg ikkje høyrt om! Kan du tenkja deg noko meir flaut? Black Sabbath hadde ikkje vore ein del av min musikalske reise - før då. Etter å ha fått som hatten passa i opptak av Simen var det dags for å sjekka dette beistet ut. For 6 år sidan traff eg kjæresten min. Ho har ei mor som eg med hånda på hjartet kan seie at er den største Sabbath-fan eg nokon sinne har møtt. Ho kan alle tekstar, har sett både dei og solo-Ozzy fleire gonger enn eg tør å telja, og ho hadde ei platesamling som me fekk låna, full av Sabbath. Frå klokka ringer på tittellåta til første plata sit eg der med frysningar gjennom heile greia. Når eg høyrer Changes blir eg forferdeleg følsom. Når Sabbra Cadabra kjem på får eg lyst til å dansa beinhardt. Men den låta som sit sterkast er jo solo-Ozzys Crazy Train;

“Maybe it's not too late

To learn how to love

And forget how to hate”

-Fy faen.

Ein meir klassisk “betre seint enn aldri” skal du leita lenge etter, og ein finare fyr enn Ozzy finn du nok ikkje med det første. Etter å ha satt meg litt meir inn i musikken og fyren så sit eg att med eit enormt hjartesukk. For ein audmjuk, varm fyr me har mista! Jau, han gjorde mykje vilt, men jaggu pokker har han eigd alt - ærleg som han var. Om du ikkje har lest biografien I AM OZZY, anbefalar eg deg å gjere det. Kjæresten min las den først - ho har eit tettare forhold til Sabbath og Ozzy enn meg - og det var ein fryd å både sjå og høyra når ho las. Latteren og tårene sat laust, og ho sa at “det var som å høyra han snakka”. Det er eg heilt einig i.

Eg har sett utallige intervju og på Youtube - liveklipp og masse greier. Det som traff meg hardt var når Ozzy som soloartist blei innlemma (er det rett ord?!) i Rock and Roll Hall of Fame i 2024 (Sabbath blei innlemma i 2006). Når Jack Black annonserer alle dei som skal være med på å hylle fyren. Det som følger er eit enormt bra sett med Ozzy som sjølv skrik “ALL ABOARD” før gjengen smeller i gang med Crazy Train, Mama, Im Coming Home og No More Tears. Knallbra opplegg frå start til slutt, men det mest rørande er jo når kameraet går over på Ozzy. Han klarar omlag ikkje sitte stille, og syng med på kvar einaste linje. Eg kan ikkje gå inn på Back To The Beginning, under 3 veker før Ozzy gjekk bort. Det blir for sterkt. Men fy satan, snakk om ein fyr som gjekk på eigne premiss!

Ozzy var og er i ein heilt eigen liga, og der vil han bli.