Cult Member - Gore

Da jeg anmeldte Infinite Death i 2022 skrev jeg at Cult Member hadde levert en debut på høyde med de beste innen moderne crossover-thrash, som Iron Reagan, Power Trip og Enforced. Jeg døpte den til Årets Beste Norske Album, og slo fast at “Cave Rave” var årets råeste låt. Med andre ord: forventningene mine til oppfølgeren var nok urimelig høye. Heldigvis svarer GORE med et smell – bokstavelig talt. Fra første sekund er vi inne i et kompromissløst og metallisk univers, og når Julian avslutter førstelåten med et langt, brutalt skrik, er all tvil og bekymring fra min side hvisket vekk.

Plata starter rett og slett knallsterkt. Med «This is Where You Die» har kultistene sikret seg et perfekt åpningsspor for enhver fremtidig konsert. Overgangen til singelen «Skull Smasher Psychic» – skivas kanskje mest fengende spor – er sømløs. Midtseksjonen preges litt av at «The Rotten Man’s Game» – som er albumets lengste låt – blir noe ensidig i lengden. Det positive er at den umiddelbart følges opp av de korte og eksplosive låtene «The Void» og «SUCK», som blir en solid vitamininnsprøytning. Mot slutten får vi et høydepunkt i form av «Threat of Violence», med et nesten black metal-aktig driv, før «ObScene» setter et punktum som gjør at jeg umiddelbart får lyst til å spille plata på nytt.

Det er umulig å ikke trekke fram hvor mye tydeligere sporene av tidlig Slayer og Power Trip er denne gangen. Riffene er sylskarpe, tempoet er heseblesende, og trommene driver låtene frem med en kompromissløs D-beat som gjør dette til et rent mosh-soundtrack. Gjengvokalen er selvfølgelig også til stede i aller høyeste grad. 

Produksjonen er perfekt for sjangeren: rå, massiv og kompromissløs, men likevel så balansert at ingenting forsvinner i støyen. Sammenlignet med debuten er GORE i desto større grad et frontalangrep i albumformat. Infinite Death hadde kanskje større variasjon i tempo og stemning (se for eksempel åpningssporet «The Dragon»). På GORE er fokuset hovedsakelig ren intensitet og metallisk raseri. Det gjør at plata føles tightere og mer målrettet, men samtidig litt mindre dynamisk. Når det funker, så funker det utrolig godt.

Min eneste kritikk mot GORE er at jeg sitter igjen med en følelse av at jeg gjerne skulle hatt enda litt mer å tygge på. Og det igjen handler til syvende og sist om at det vi faktisk får servert er jævlig bra. Cult Member tør å dra musikken i en mer old school thrash-retning uten å miste hardcore-roten, og det er fortsatt ingen tvil om at tromsøbandet er i toppsjiktet i norsk hardcore/metal.

8/10

Sondre Leiros