Åsmund sine favorittar frå 2025
Once more around the sun we go, sang nå avdøde Brent Hinds. Vi som fortsatt henger med fikk med oss litt av et musikkår. For min del var 2025 det første året der jeg syntes det var utfordrende å følge med på ny musikk som kom ut. Sånn er det vel når mer og mer av tida du tidligere brukte på å lytte til, lese og prate om musikk med venner, går med til å trykke på et tastatur i bytte mot en månedlig godtgjørelse fra en sjef.
Stress og ubehag gjør deg trygghetssøkende og det er lett å falle tilbake på det kjente og kjære, fremfor å rake i undergrunnen og utsette seg for det nye og ukjente. For min del førte det til at jeg brukte mye tid på gammel hiphop, og oppdagelser av album jeg burde ha hørt på da de kom ut i løpet av de siste årene.
Likevel var dette et år der ny musikk gjorde stort inntrykk på meg, kanskje først og fremst på to måter: Fantastiske konserter og lange reiser med musikk på ørene, der det bare var meg og lyden. Lista mi er hardere og smalere i sjangerbredde enn den har vært på mange år. Det var i det beinharde jeg stort sett holdt meg gjennom året, men det gjør ikke musikken mindre imponerende. Gjør deg sjøl en tjeneste og sjekk ut noen av skivene du ikke har hørt på fra før. Jeg vet du vil finne noe som setter spor.
Norske favoritter
1. Honningbarna – Soft Spot
Her er det bare å konstatere fakta. Honningbarna ga ut landets feteste skive i 2025. Soft Spot er en maktdemonstrasjon, en ildkule og en eneste lang flex på musikknorge. Da du trodde de hadde peaka med Animorphs, så kom de tilbake tre år senere med enda høyere intensitet, enda mer bråk, enda mer galskap og enda bedre tekster. De hadde allerede alle verktøyene, men produsent Erlend Mokkelbost ga dem pushet de trengte for å gjøre det stort.
Dette er utvilsomt bandet jeg har sett flest ganger live i mitt liv. Det begynner å nærme seg 30 ganger nå og det er det en grunn til. Helt fra Granittrock og Sub Scene til fullstappede konserter på Rockefeller og Samfundet, har de aldri spart på noe. Det varmer godt å vite at bandet bare har blitt mer populære av å spille hardere og mer ekstremt.
Jeg har fortsatt trua på at end game her er regelrett postmetall.
Honningbarna er i fyr og flammer om dagen og jeg brenner både for og med dem.
– Her bor vilje, gleder, nyrer, vold. Dette er festen som aldri stopper.
2. Cult Member – Gore
Årets dose hardcore kommer fra nord med D-beat og chugg. Etter debuten Infinite Death ble jeg umiddelbart sulten på mer, og her fikk jeg alt jeg hadde ønsket meg. Men det var ingen overraskelse at Gore kom til å gjalle i hodeskallen min i utallige 19-minutters intervaller gjennom høsten, for alt Tromme-Truls tar på er ting jeg fucker med. Denne gangen er mixen sylskarp, spiss og mye mer chrisp enn den var på debuten. Jeg føler meg utrolig kul når jeg hører på dette og jeg drømmer meg fort tilbake til Krypten under en viss kirke uten menighet.
– Rip and tear, guts galore. Nothing less, nothing more. Oh, I want more gore.
3. Agabas – Hard Anger
Jeg er dønn inhabil når jeg skriver dette, men metallnorge er mindre og mer innavla enn den jevne norske bygd, så det får bare stå til. Dette står i sterk kontrast til bandet selv, som bare mangler en danske for å kunne kalle seg panskandinavisk. Uansett, Hard Anger er lyden av glede i bevegelse, levert av en like gledelig gjeng, som mener alvor. Skiva er kompromissløst, brutal, teknisk imponerende og fullstendig tullete. Jeg klapper meg sjøl på skuldra her, men jeg tror jeg er en av bandets aller første fans. Kontrasten var derfor stor fra å se dem spille for åtte mennesker på en bule i Trondheim i 2018, med klarinettist istedenfor saksofonist, til å se dem halshugge Deller live på John Dee, foran et henrykt publikum. For ei plate, for en gjeng.
– Når æ dør. Kast mæ te hundanj. Riv mæ sund. Spytt på min bleike kropp. Ingen sorg. Ingen nåde. Bare blod. Bare hat. Ditt jævla menneske.
4. Sundrowned – Higanbana
Atmosfærisk, drømmende, voldelig og dundrende. Slik skal ordentlig post-metall lages, og akkurat slik har Sundrowned gjort det med Higanbana. Bandet poppa opp under korona med en herlig debut det påfølgende året og forsvant tilsynelatende like fort som de oppstod i min bevissthet. Derfor var dette et herlig gjenhør av godlyd i et ellers post-fattig 2025. Det er noe med kombinasjonen skarp og svømmende gitarlyd, en vokal som harker og en trommis som sparker i skjønn harmoni. Bærre lækkert.
– Quiet and dreamless. Still and empty. O silence, o soil.
5. Hedvig Mollestad trio – Bees In The Bonnet
Årets “heavy rifs to relax and study to”-album. Du trenger et avbrekk og du veit hva som gir deg “fixet” du trenger. Det er selvfølgelig noe "Jazz Sabbath” fra Romsdalen. Bandet som passer like bra inn på Deserfest, som de gjør på Moldejazz, har nok en gang laget herlig eksperimentell, psykedelisk og groovy stoner-rock av øverste skuffe. Å høre på Bees In The Bonnet gir meg det samme fokuset og den samme indre roen, som jeg får av å høre på danskene i Papir, som du finner lenger nede i lista. Og så er det så kult. Du har solbrillene på uten å ha dem på, når du hører Hedvig og gjengen.
6. Suncraft – Welcome to the Coven
7. Fanatisme – Tro, håp og kjærlighet
8. Arv – Curse & Courage
9. Håndgemeng – Satanic Panic Attack
10. Reaping Flesh – Death Creeps
11. Drittmaskin – Systempanikk
12. LÜT – LÜT
13. Pumpegris – Fritids
14. Murder Maids – Gloom
15. Valkyrien Allstars – venter på noen som venter på noen
16. Selvforakt – Ormstukken
17. Kal-El – Astral Voyager, Vol. 1
18. Dry Run – Veien Tilbake
19. Healthy Choices – This Is An Admission
20. Addiktio – Krafla
Utenlandske favoritter
1. Agriculture – The Spiritual Sound
Har du hørt at man enda bruker elektrosjokk mot hjernen, som behandling mot depresjon? Det er faktisk ikke kødd. Det som heller ikke er kødd er at The Spiritual Sound funker på akkurat samme måten. Jeg ble frelst da jeg så dem på Desertfest i år. Jeg ble en ildsjel da plata kom. Er det grindcore? Er det Black? Er det post? Jeg veit ikke. Kanskje alt på en gang. Uansett er det grensesprengende og helt uten regler. Plata forvirrer hodet mitt på en måte som gjør meg glad og varm.
USA og det spirituelle er to ting jeg har et ambivalent forhold til, men det de begge har til felles er at de har produsert utrolig mye bra musikk. Agriculture har gjort kunststykket å kombinere ting som ikke skal funke sammen, for så å få det til å funke likevel. Skal du bare høre en låt i år er det avslutningslåta “The Reply” fra dette mesterverket.
– Bodhidharma. My head is on fire. My head is on fire. Should I cut off my eyelids and stare at the stone wall? Could you pacify my mind for me?
2. Afsky – Faellesskab
Ingen i svartmetallen har en så fryktinngytende stemme som Ole Pedersen Luk. Han er lyden av pest på et sent stadium, og dine siste ynkelige gnell før mørket tar deg. Det er angstskrik han kommer med. Samtidig er ikke Feallesskab i nærheten av det mørkeste jeg har hørt av svartmetall. Det er ikke en gang det mørkeste Afsky har laget, men det er kombinasjonen av disse som gjør det. Oppstøtene av siste åndedrett og agg, på en seng av nesten rund og varm riffing. Det er dønn unikt. Å se han og gjengen live på Godie i høst var en sjuk opplevelse. Jeg har aldri sett så mange glade tryner på en svartmetallkonsert før. Melodiene er tvers gjennom vakre og lyden er skrekk og angst. Hvordan får danskene det til?
– Der skal være plads til alle, så husk at rette ind. Vi gav faklen videre, alt i gjorde var at slukke den.
3. Conjurer – Unself
Det er noe eget med å høre på musikk fra et land med en kraftig dalende forventet levealder. Men som en vis mann sa til Evig Lyttar for snart to år siden: “Med ryggen mot veggen kommer det ofte ekte kunst”. Conjurer har nok en gang bevist at England fortsatt lager steinbra metall. Unself beskriver likevel en historie om det indre liv, skrevet med store ord. Dette er sludge på sitt mest brutale og ektefølte.
– So I retreat in search of solid ground. In hope, a haven forms about me.
4. Cloakroom – Last Leg of the Human Table
Man sier vel at nostalgi går i sykluser på 20 år, men det føles som om 90-tallet har vært inn i snart ti år. Last Leg of the Human Table er vaskekte shoegaze med inspirasjoner fra emoens episenter i kjøpesentrenes og intensivjordbrukets hjemland; midvesten. Det er seigt og herlig treigt, med tydelige stikk til opphavet fra band, som alle i denne brede alternative sjangeren er inspirert av: Lilys, My Bloody Valentine, Cap’n Jazz, American Football, Fugazi, Sonic Youth osv. Men faen som det sitter. Stemninga er dønn nostalgisk til en tid jeg aldri har opplevd.
– No one here's at fault. The car is gonna stall if it's gonna stall. Anywhere we are, I can find a way to a nowhere bar.
5. Deafheaven – Lonely People With Power
Det er ti år siden Deafheaven fulgte opp kultklassikeren Sunbather med den absolutte ryggmargkløyveren, som var New Bermuda og det merkes. Den banebrytende gjengen fra San Fransiscos tåkete kyst er så jævlig tilbake. Miksen er renere enn på tidligere skiver og vokalen er nesten fremtredende. Det er mer synth involvert og lyden er siegere. Litt som hvis du hadde tatt Sunbather og tilsatt litt Cult of Luna og litt Zeal & Ardor. Lonely People With Power var våren 2025 for meg: Full av håp og ensomhet.
– Everything of you is me. Every step is toward the grave. Could it be flesh and blood were all we gave?
6. Eyes – Spinner
7. Papir – IX
8. Witch Fever – FEVEREATEN
9. Chat Pile, Hayden Pedigo – In Earth Again
10. Viagra Boys – viagr aboys
11. 16 – Guides For The Misguided
12. HÖG – BLACKHOLE
13. Maruja – Pain to Power
14. Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs – Death Hilarious
15. clipping. – Dead Channel Sky
16. Stray from the Path – Clockworked
17. Psychonaut – World Maker
18. Raging Speedhorn – Night Wolf
19. Soulfly – Chama
20. Mogwai – The Bad Fire
EP-er
1. Hans Kvist – Bad Dream
2. Lâche – HELL
3. Spaced – No Escape
4. Fights – Shocker
5. Leonov – Shape of Ash
6. Drongo – Rotta
7. Weedpecker – Fading Whispers
Åsmund Swensen Høeg