Nordnorsk festivalidyll i Bukta

Buktafestivalen. Rock, øl og sjømat. Konseptet er så slitesterkt at jeg returnerer for sjette år på råd. Det hjelper kanskje også at jeg er i Tromsø hver sommer, men det er ved siden av poenget her. Før jeg går nærmere inn på de ulike artistene som gjestet Buktas tre scener i år, skal jeg først fortelle litt om festivalen generelt, og årets utgave spesielt.

Buktafestivalen har kanskje den fineste beliggenheten av noen norske festivaler (selv om mange sikkert vil krangle på det). Fra øyeblikket du kommer inn på festivalområdet ser du stort sett bare grønt gress, hav og majestetiske fjell. Du kan faktisk sitte i fjæresteinen og nyte musikken om du ikke er typen til å stå klemt inn blant tusenvis av fremmede. Det er nesten sedvane at utenlandske band kommenterer hvor unikt det er å stå på scenen og se solen ligge over havet, sent på kvelden, midt på sommeren. Nordnorsk magi.

Maten som serveres følger også stolte nordnorske tradisjoner. Som tidligere nevnt er sjømaten i fokus, og du får kjøpt alt fra tørrfisk og sashimi til rekesuppe og hvalburger. Men best av alt er kanskje fiskekakene, som du kan få rett i hånden. «Fesk og potedes» er en annen klassiker som neppe trenger en mer dyptgående beskrivelse (det er fish and chips liksom). Også ølet er av den lokale sorten, men sortimentet er stort. Du kan velge i utallige typer Mack-øl, i tillegg til det myteomspunne Buktaølet, som er annerledes hvert år. Skal du sikre deg Buktaølet må du riktig nok være tidlig ute, for de produserer for lite hvert år, og selger stort sett ut allerede på torsdag.

Det er relativt greit å komme seg til og fra festivalområdet. Buktafestivalen har ikke telt- og campingmuligheter, ei heller parkeringsplass for den saks skyld. De primære fremkomstmidlene blir dermed å gå (ca. 30 minutter fra sentrum) eller å ta buss. Det settes da også opp gratis buss.

Den siste tiden har det også blitt lagt mer vekt på aktiviteter rundt selve festivalen. I tillegg til formiddagsopplegget på lørdager med «Bukta for alle» er det nå også en rekke konserter rundt omkring i Tromsø. I år kunne man trekke fra festivalområdet så forskjellige scener som Hålogaland Teater og Bastard Bar. Platesjappa Backbeat hadde også minikonsert hver formiddag under årets festival, noe som begynner å feste seg som en solid tradisjon. Jeg kommer aldri til å glemme da Reverend Shine Snake Oil Co. spilte i det lille lokalet. I år fikk jeg med meg Jabba på Backbeat-scenen, i tillegg til Josef Fritzl & The Basement Babies og Kryp på Bastard. Disse konsertene blir ikke dekket ytterligere i denne artikkelen.

Buktafestivalen er en rockefestival, og booker dermed stort sett band innen denne kategorien. De er dog flinke til å ta med ett eller to hardere band hvert år (blant annet Gojira, Mastodon og Opeth). Av og til prøver de også å appellere til et bredere publikum ved å invitere artister som Sondre Justad (og Highasakite i år, for den saks skyld). Dette skjer (heldigvis) ikke hvert år. Bookingavdelingen til Bukta gjør en meget solid jobb, og man finner stort sett alltid en god miks av favoritter og band man ikke har hørt før, men som det viser seg at er djevelsk bra.

Årets festival leverte mange sterke bookinger, himmelsk rekesuppe og enormt god stemning (som alltid). Jeg fikk ikke prøvd årets Buktaøl, men kanskje jeg har hellet med meg neste år – for jeg skal garantert tilbake.

Her kommer mine tanker om årets konserter:

TORSDAG

Stein Torleif Bjella (Telegrafbukta)

Den første av de store overraskelsene under Buktafestivalen 2017. Jeg kan ikke skryte på meg å ha veldig god kjennskap til Bjella fra før, men jeg regnet ikke med å få servert særlig mer enn en mann med en kassegitar (i det som nesten tilsvarer en fotballkamp med spilletid). En konsert med Bjella er heldigvis mye, mye mer. Med seg på laget har han nemlig rutinerte musikere som multiinstrumentalisten Geir Sundstøl, som løfter den helhetlige kvaliteten til skyhøye proporsjoner. Stein Torleif Bjella & Co. leverer et atmosfærisk og vakkert sett, som passer utmerket som festivalåpner. Som relativt ny fan må jeg ærlig innrømme at jeg savnet klassikeren «Psykisk kan du vera sjøl», men med Bjellas imponerende katalog utgjorde det ikke noe stort problem.

8/10

Lüt (Little Henrik)

Du kan synes hva du vil om musikken til dette Tromsøbandet, men at Lüt har en smittsom energi på scenen er det lite tvil om. Denne torsdagen i Bukta er sekstetten presset inn på festivalens klart minste scene, noe som resulterer i at både vokalist og gitarister tar seg turen ut i publikum mer enn en gang. Partystemningen er på plass, og det er mye tull mellom (og tidvis under) låtene. Problemet til Lüt ligger primært i låtmaterialet. Bandet spilte en rekke låter fra det kommende debutalbumet, og disse var i all hovedsak merkbart svakere enn de fire singlene vi har blitt servert over det siste året. Disse fire låtene utgjør da også høydepunktene under konserten, og kanskje spesielt førstesingelen «Skyt mæ». Det ble litt i overkant mye plugging av egen merch for min smak, men ydmykhet kler ikke disse partypunkerne uansett. God stemning!

7/10

Converge (Telegrafbukta)

Fy. Faen. Årets hardeste Bukta-booking skuffet ikke. Vokalist Jacob Bannon så ut som han var besatt (eller i transe) under hele konserten, og energinivået var pushet til det maksimale allerede fra første sekund. Vi får servert noe av det beste fra bandets katalog, med klassikere som «Dark Horse» og «Jane Doe» på lista. For min del er det likevel lite som kan måle seg med «You Fail Me» og låtene fra bandets siste utgivelse All We Love We Leave Behind. Disse låtene kommer til å stå som noe av det beste fra hele årets festival. Buktasjefene fortjener skryt for at de fortsetter med årlige metal- og hardcorebookinger som dette, til tross for at de åpenbart ikke trekker i nærheten av samme publikum som mer rendyrket rock og punk. Converge imponerte, til tross for skyhøye forventninger – og skriver seg dermed inn i Buktas høyst uoffisielle Hall of Fame.

9/10

Elder (Paradisbukta)

Med sitt siste album, Reflections of a Floating World, klarte Elder mesterstykket å toppe geniale Lore fra 2015. Ikke en liten bragd i seg selv. Likevel er det ikke mye å høre fra den nyeste skiva når Boston-bandet holder sin første konsert i Tromsø. Med unntak av «Sanctuary», som har vært på bandets settliste i over ett år allerede, spilles det kun fra nevnte Lore og Dead Roots Stirring. Jeg synes ofte det blir problematisk når band spiller for mye nytt, og det kan være denne fellen Elder prøver å unngå, men det er litt rart at de turnerer med samme sett som i fjor etter å ha sluppet plate i juni. Jeg kan være alene om å anse dette som et problem, men jeg hadde virkelig håpet å få høre «Thousand Hands» eller «Blind». Lengden på låtene til Elder taler dessverre ikke for at man får spilt så mange ulike sanger, så da var det muligens best å gå for de trygge og etablerte låtene. Mesteparten av settet er uansett tight som f, selv om det varer utover spilletiden deres. Dessverre ser det ut til at store deler av publikum stadig mister konsentrasjonen, kanskje fordi det blir i overkant langtekkelig med låter opp i femten minutter (så å si uten vokal).

7/10

Highasakite (Telegrafbukta)

Den dyktige kvintetten i Highasakite startet kveldens siste sett på lovende vis, med en nokså energisk utgave av «My Mind is a Bad Neighborhood», før de fulgte opp med «Chernobyl» og «Someone Who’ll Get It». Etter denne åpningen blir det dessverre i overkant rolig og uengasjerende. Låter som «Hiroshima» og «God Don’t Leave Me» er fine, men blir rett og slett for kjedelige live. Det er synd å si, men på en rockefestival må det faktisk være litt trykk og energi, og der svikter Highasakite tidvis. Det hele tar seg opp rundt tre kvarter inn i settet, når «Samurai Swords» blåser liv i publikum igjen. Herifra og ut kommer de store hittene på rekke og rad, og underholder i varierende grad. Alt i alt er det ikke noe dårlig konsert, men jeg kommer ikke unna følelsen av at Highasakite rett og slett er malplassert på Buktas hovedscene, og i alle fall som headliner.

5/10

FREDAG

Union Carbide Production (Telegrafbukta)

Ebbot Lundberg og resten av gjengen i det svenske kultbandet Union Carbide Production leverer et greit sett i Bukta, men blir dessverre i overkant ensidig i lengden. Det hele åpner lovende nok, men det hjelper lite at frontmannen virker helt fjern og mumler masse uforståelige greier mellom låtene. «Born in the 60’s» blir et høydepunkt, men etter dette dabber det hele av, og konserten ender med en merkelig situasjon hvor publikum tror bandet er ferdig, men de kommer inn for å spille mer. Settet føltes lengre enn det var, og jeg lever fint med tanken på at dette sannsynligvis var første og siste gang jeg så UCP.

6/10

De Press (Paradisbukta)

Den andre store overraskelsen under årets festival var det norske undergrunnsbandet De Press, som har rast fra seg med fengende nyveiv-musikk (av og på) siden 1980. Denne kvelden var det den klassiske skiven Block to Block som sto på settlisten, selv om det også ble «Lars Hertervig» og «Fiskepudding» på oss. Personlig foretrekker jeg nok albumet Product, med låter som «The Fatal Day» og «Another Man’s Sin», men settet ble helt klart en suksess uansett. Frontmann Andrej Nebb stilte opp med oljetønne, trommestikker og fiskepudding – hvorav samtlige ble brukt som instrument på et eller annet tidspunkt i løpet av konserten. Det hele endte med å bli en underholdende og direkte morsom konsert. Jeg har heller ikke noe særlig å utsette på det rent musikalske.

8/10

Honningbarna (Telegrafbukta)

Første gang jeg så dette bandet hadde de nettopp sluppet debutalbumet sitt, og en samlet musikkpresse var i sjokk over det unge bandets hyperaktive liveshow. Denne sensommerkvelden på gamle Driv (i 2011) ble det moshpit, stagediving og klatring i takbjelker. Alt klaffet, og samtlige i publikum dro hjem svett og full. Jeg vet ikke helt hvordan det er mulig, men Honningbarna presterer faktisk å bli et bedre liveband for hver gang jeg ser dem. Denne konserten markerte femte gang, og jeg kan trygt si at de aldri har vært bedre. De to siste platene, Goldenboy og Opp de nye blanke, funker ekstremt bra live. Spesielt førstnevnte, med låter som «Sinna Unge Menn» og tittelsporet «Goldenboy», gjør det umulig å stå i ro ett sekund av konserten. Ved konsertstart sto jeg midt i publikum, mot slutten var jeg nesten ved scenen. Edvard Valberg og co. bruker fortsatt mange av de samme triksene for å underholde, men har perfeksjonert disse over flere år med utallige turneer. Både nevnte Valberg og trommis Nils Nilsen forlater til slutt scenen ved å kravle over publikum, hele veien ut av sceneområdet. Ren perfeksjon.

10/10

The Mystery Lights (Paradisbukta)

Denne herlige gjengen fra Brooklyn både sjarmerte og fenget Bukta-publikummet som kveldens nest siste band. Å følge Honningbarna er ingen enkel jobb, men The Mystery Lights gjorde en formidabel innsats, og fikk belønning for det. Bandet har bare gitt ut ett album, men katalogen er likevel sterk nok til at settet var gjennomgående underholdende. De spiller dessuten med en så åpenbart ektefølt glede at det er umulig å ikke trekke på smilebåndet når de setter i gang. Disse ferske Norgesvennene skal også spille under Øyafestivalen og Parkenfestivalen i Bodø, så da er bare å hive seg rundt og sjekke dem ut. Aldri feil med ekte garasjerock. Bandet møtte også opp på Backbeat tidlig på torsdag for minikonsert og plateslipp med Jabba. Tommel opp! De har åpenbart god smak.

8/10

Alice Cooper (Telegrafbukta)

Kveldens siste artist, og festivalens største navn. Alice Cooper vet å lage liv, og hadde et vanvittig sceneshow, med både pyro, kostymer og den obligatoriske giljotinen. Jeg hadde ikke særlig høye forventninger til 68-åringen, men ble positivt overrasket over energinivået. Publikum var dessuten i ekstase hver gang en av hans mest kjente sanger kom på, herunder spesielt «Poison» og «I’m Eighteen», som begge eksploderte ut i allsang. Gitarist Nita Strauss tok ofte initiativ til å skape liv, og leverte en gitarsolo som ga assosiasjoner til pausenumrene til Arch Enemy. Resten av bandet gjorde også en solid jobb, men det var aldri tvil om at Alice Cooper var hovedpersonen i kveldens forestilling. Verdig avslutning på kvelden.

7/10

LØRDAG

Turboneger (Telegrafbukta)

Ingen skal kunne si at Turboneger ikke lager et show, for show blir det da virkelig alltid. Problemet for min del oppstår først når det blir mer show enn musikk. Turbo er tross alt ett av Norges største rockeband gjennom tidene, og har en enorm katalog med sanger de kan (og bør) spille live. Når de da heller velger å bruke store deler av spilletiden sin på merkelige (og ikke særlig gode) coverlåter, blir det for mye tull for min smak. Å se Tony Sylvester rappe «Jump Around» eller synge «Bohemian Rhapsody» iført magetopp og lårkort denimshorts er i seg selv underholdende, men det ble rett og slett for mye denne gangen. Utover alle disse merkelige pauseinnslagene var det riktig nok litt musikk også. Av hele katalogen er det «You Give Me Worms» fra 2012-albumet Sexual Harassment som står seg best live. De åpenbare publikumsfavorittene, som «City of Satan» og «Get it On» sliter de mer med å fremføre på tilfredsstillende vis. Av de fire Turbo-konsertene jeg har vært på må jeg nok trekke frem denne som den svakeste.

5/10

Frank Carter & the Rattlesnakes (Paradisbukta)

Om Turboneger var en skuffelse, var Frank Carter & the Rattlesnakes det motsatte. Jeg hadde hørt litt på deres siste skive, men forventet på ingen måte så heftig liv som det faktisk ble under denne konserten. Frank Carter vet hvordan man underholder uten å dra den for langt, selv om det er en del prat mellom sporene. Humoren treffer stort sett, og stemningen foran scenen øker gradvis utover konserten. Noen sprell blir det også, og Carter selv finner ut at crowdsurfing ikke er bra nok, han skal stå på hodet ute i publikum. Fysisk krevende var det nok, og det imponerte åpenbart publikum. Et halvveis vellykket forsøk på circle-pit, i tillegg til det klassiske «alle setter seg ned og spretter opp samtidig under refrenget»-trikset bidrar til den helhetlige underholdningsverdien, men det sentrale forblir likevel musikken, som fremføres på meget solid vis. Spesielt «Wild Flowers» ble en umiddelbar livefavoritt.

9/10

Midnight Choir (Telegrafbukta)

Jeg har ikke noe forhold til Midnight Choir, og klarte heller ikke å få det under konserten deres i Bukta. Det ble i overkant rolig for min del, og tiden ble heller brukt til produktive ting, som å spise fiskekaker og skaffe plass fremst ved scenen til The Modern Times-konserten.

Ikke vurdert

The Modern Times (Paradisbukta)

Etter konserten deres på Driv tidligere i år var The Modern Times ett av bandene jeg gledet meg soleklart mest til under årets festival. Og de leverte som bare de kan, nok en gang. Det ble allsang og lett dans på hele området, og det var tydelig at de lokale heltene fenget. Frontmann Magnus Vold Jensen har en merksnodig, men høyst karismatisk tilstedeværelse på scenen, der han stort sett står med hendene på ryggen eller med en øl i hånden. Det aller meste klaffer, og eventuelt småpirk er uten betydning. Skal ikke bli overrasket om bandet er på hovedscenen neste gang de gjester Bukta. The Modern Times er for tiden Tromsøs beste band, og et must å få med seg live.

9/10

Motorpsycho (Telegrafbukta)

Ett av Norges mest innovative og spennende band gjennom tidene sliter tidvis med å engasjere publikum, men leverer alt i alt et solid sett. Det blir på mange måter samme problemstilling som med Elder, da ikke alle konsertgjengere nødvendigvis klarer å holde på konsentrasjonen i løpet av de mest krevende partiene. Konserten bærer fort preg av en litt ensidig jamsession. Ikke alle låtene er kjent for undertegnede, noe som kanskje ikke er så overraskende når man tenker over hvor omfattende studiokatalog Motorpsycho faktisk har. Litt nytt ble det i alle fall, med både «On a Plate» og «Spin, Spin, Spin» på settlisten. Spesielt førstnevnte fungerte bra. Jeg tror ikke dette er en konsert jeg kommer til å huske så mye av om tre år, men kvaliteten var som vanlig upåklagelig.

7/10

Jabba (Little Henrik)

Finnes det noe tøffere på denne kloden enn Sørreisa-duoen Jabba? Med bare en bassgitar, en mikrofon og et trommesett produseres det skikkelig heftig rock. Bassist/vokalist Rolf-Ole Rydeng Jenssen har sannsynligvis den kuleste screamvokalen jeg vet om, og live treffer den desto bedre enn på plate. Jeg var så heldig å få se dem to ganger i løpet av helgen, og spesielt konserter på Little Henrik imponerte. Førstelåten på deres nyeste album, Vice, funker perfekt som en åpningslåt live også – ikke noe tull, bare rett på sak med fengende rytmer. Singelen «Mathlete» er den utvilsomt sterkeste låten til bandet, både live og på plate, og blir et skikkelig høydepunkt i løpet av en generelt sterk konsert. En av mine personlige favoritter fra albumet, «Rat», kan også bli en legendarisk livelåt om det spilles mer på det ekstremt fengende refrenget under fremtidige konserter. Vi fikk også se klipp fra den klassiske tenåringsserien Freaks & Geeks på en liten skjerm under hele konserten. Poeng for kreativitet der, ja.

8/10

Seigmen (Telegrafbukta)

Stemningsfullt og allsangvennlig, som alltid. Jeg har aldri opplevd en svak Seigmen-konsert. Med det sagt er kanskje hovedscenen til Buktafestivalen en av de scenene jeg føler musikken og stemningen har vært mest malplassert. På mindre scener, gjerne innendørs, føler jeg man får maksimalt ut av en Seigmen-opplevelse. Uansett, bandet leverer et solid sett, tettpakket med klassikere som «Døderlein», «Hjernen er alene» og «Metropolis». Jeg har ikke noe å utsette på fremførelsen eller settlisten. Det ble kanskje ikke den høydaren man håper at siste konsert på en festival skal bli, men alt i alt en grei avslutning på spetakkelet.

7/10

Gleder meg allerede til neste sommer.

- Sondre Leiros Bendiktsen