SIBIIR - SIBIIR

Ingenting gir meg mer glede enn å kunne si at den norske undergrunnen har produsert nok et band som sprenger skalaen allerede med sitt første album (tenk Kollwitz, The Good the Bad and the Zugly, Kvelertak, Blood Command, Attan, Ondt Blod og Dreamarcher). Sist i rekken er Oslobandet SIBIIR, som med sin selvtitulerte debut setter en helt ny standard for «bekmørk» og brutal hardcore.

Å skulle beskrive SIBIIRs komplekse lydbilde er mildt sagt en utfordring, selv for den mest dedikerte lytter. Det er aldri langt mellom ulike sjangertrekk, og innflytelsene er mange. Det er ofte de små detaljene som løfter sangene til et nytt nivå. I det store bildet kan paralleller trekkes til band som Converge, The Dillinger Escape Plan, Kvelertak, Mastodon og Taake. Sjangermessig befinner SIBIIR seg i et grenseland mellom hardcore og black metal, med innslag av math, grind, prog og tech death. Det sentrale stikkordet i denne sammenhengen synes å være «kontrollert kaos».

Spetakkelet åpnes med singelen «Bekmörke», som virkelig går rett på sak. Det komplette kaoset brytes opp av et fengende refreng, som er overraskende melodiøst, og minner om et mindre industrielt Anaal Nathrakh. Neste låt, «These Rats We Deny», skifter om til et lavere tempo og «rullende» riffing som kunne matchet Lamb of God rundt Sacrament-perioden. Denne låten legger også det perfekte grunnlaget for tredje låt, som er ett av to klare høydepunkt på albumet. «The Spiral» oser av Mastodon og er noe roligere enn resten av albumet. Dette er en seig perle av en låt som vipper mer mot sludge-/post-metal enn hardcore.

Foto: Stian S. Evensen

Med «The Silence of the Seagulls» skifter SIBIIR over til en mer teknisk og kaldere sound, med innslag av math og prog. De holder til en viss grad fast på Mastodon-innflytelsen, men her merkes også de små detaljene som kjennetegner band som The Dillinger Escape Plan. Låten er ikke blant de beste på albumet, men den legger det perfekte grunnlaget for «Guillotines», skivas suverent beste spor. «Guillotines» åpner med stemningsfullt fingerspill før det går over til albumets kanskje beste riff. Det er først her man virkelig merker de klare tendensene mot black metal. Riffet er av sorten Hoest fra Taake ville vært stolt av å kalle sitt eget. Men festen stopper ikke der, for neste spor «Beat Them to Death» er albumets hardeste – og her spares det ikke på noe. Partier av låten befinner seg i landskapet til grindcore, men det holdes likevel fast i hardcore- og black metal-elementene. Dette sporet står for meg som klimakset på albumet, og det som følger når ikke helt opp til det som ble levert tidligere.

«Apathetic» blir litt for flat og anonym i mengden (bygger og bygger, men når aldri et tilfredsstillende klimaks), og følges opp av den noe mer engasjerende «White Noise». Heldigvis kommer «Erase & Adapt» og redder dagen med nok et Mastodon-aktig riff. Denne låten står som et prakteksempel på SIBIIRs evne til å implementere små detaljer som løfter helheten og skaper et tettere lydbilde. Siste låt skiller seg ut fra resten av albumet med å introdusere et nesten doom-lignende riff. Tempoet skifter betydelig, og resulterer i en av albumets mest dynamiske låter. Det er også utrolig kult at det hele avsluttes med et Anaal Nathrakh-aktig skrik.

Albumet, som slippes 9. desember via Fysisk Format, er en førjulsgave til alle som liker beinhard musikk (men sannsynligvis ikke til musikkverdenens pasifister). 

4.5/5 TRYNER!

-Sondre Leiros Bendiktsen