Aiming for Enrike – Music for Working Out

For de som ikke kjenner Aiming for Enrike fra før, så er de en ekstraordinært dyktig duo som spiller teknisk imponerende, leken og dansbar instrumentalrock med betydelig effektbruk og psykedeliske innslag. Bandet er også kjent for sine fengslende liveopptredener, som har ført til turneer i Japan, India, England, Tyskland, USA, mv. Dette er deres fjerde studioalbum siden oppstarten i 2011. Selv om samtlige av låtene er sluppet som singler i forkant av albumslippet, kan jeg trygt slå fast at dette er mer enn bare en samling av singler.

Music for People Working Out har en gjennomtenkt og naturlig flyt, og det er en merkbar rød tråd og driv gjennom hele skiva. Det er ikke mangel på deilige basslinjer og elektroniske elementer, og det bygges alltid opp til det neste klimakset. Aiming for Enrike har absolutt ikke mistet lekenheten sin, og musikken deres har aldri vært mer dansbar enn den er her. Sammenlignet med tidligere utgivelser vil jeg si at dette er bandets mest tilbakelente album. Det eksperimenteres fortsatt, men heller gjennom futuristiske pedaleffekter enn progga låtstrukturer og stilistiske krumspring. Det virker som at bandet vet nøyaktig hvordan de vil høres ut her, og at de egentlig bare jammer med lave skuldre. Den tekniske briljeringen og de kaotiske støyelementene vi fikk servert på Las Napalmas (2017) er mindre fremtredende her. Dersom vi ser enda lengre tilbake, til Segway Nation (2016) og Mao Miro (2012), kan det nesten være vanskelig å tro at det er samme band vi står overfor. Det høres i alle fall mer ut som futuristisk electrofunk enn math/noise rock nå. Uansett hvordan man velger å klassifisere det, blir vi servert spennende og nytenkende musikk fra et helt unikt norsk band.

Det hele starter med låten «Christmas Eve», som dable sluppet som siste singel på julaften (naturlig nok). Låten har noen kule effekter, men er likevel blant albumets svakeste spor sammen med «Diving Within». Sistnevnte tilfører lite nytt og blir fort kjedelig. Sporet fungerer mest som oppbygning til neste låt, «Flat Beats», som er albumets lengste. Også denne låten kan bli litt tålmodighetstestende til tider, men kompenserer med noen solide partier hvor drømmeaktige effekter kombineres med en svært fengende trommebeat. De svake partiene tar opp en god del av den totale spilletiden, og ender opp med å trekke helhetsinntrykket ned noen hakk. Resten av albumet er derimot en fest for sansene. Energinivået er høyt og smittsomt, og de beste låtene er nesten på høyde med det beste fra Segway Nation og Las Napalmas. Jeg vil særlig trekke frem «Don’t Hassle the Hoff», «Hard Dance Brainia», «Undead Horse of Thunder and Metal» og «Ponzu Saiko» som de beste låtene på albumet. Sistnevnte har allerede sikret seg en trygg plass i spillelistene mine i mange år fremover.

Er Music for People Working Out et perfekt album? Nei. Er det verdt å sjekke ut? Utvilsomt. Det er alltid spennende når artister og band man kjenner godt prøver seg på noe helt nytt. Albumet treffer meg likevel ikke like sterkt som duoens to foregående fullengdere. Det kan være en preferansesak, men jeg mener de skivene er gjennomgående sterkere og stort sett blottet for svake punkter. Music for People Working Out er ikke helt der, men jeg er spent på hvor bandet tar den nye sounden sin videre.

7,5/10 TRYNER!

Sondre Leiros Bendiktsen