Favorittar frå april

Jørn

Ivan Ave - Double Goodbyes

Ivan Ave har ligget og vaket i periferien min i en god stund, men Double Goodbyes er faktisk det første fulle albumet jeg har hørt av Rjukan-gutten. Det er som å hoppe inn i en tidsmaskin tilbake til gode gamle sent 70-, eller tidlig 80-tall, da Steely Dan og The Doobie Brothers regjerte over FM-båndet - låne med seg the smoothness derfra - og så strø litt velplassert rap og crooning over det hele som kronen på verket. Ivan Ave har blitt kalt Norges mest jazzy rapper (godt hjulpet av et ekstremt dyktig backingband bak SP-555-sampleren), og det kommer utrolig godt frem på denne skiva. Tankene går umiddelbart til J Dilla, Gurus “Jazzmatazz”-serie eller noe Robert Glasper kunne funnet på å gjøre, med god inspirasjon fra D’Angelo, Thundercat og Frank Ocean. Resultatet fra denne smeltedigelen av inspirasjon er et utrolig deilig album som fungerer like utmerket på platespilleren søndag morgen mens du setter på kaffen og smører deg en skive som sent fredag mens du og daten åpner vinflaske nummer to.

Jarand

Rick Ashtray – Greetings from Jasper, Tx.

Rick Ashtray sendar deg rett i feriemodus med denne avslappande godbiten av ei plate. Debutens skarpe fuzzgitar og røffe uttrykk er ikkje lenger å sjå, istadenfor stiller bandet med eit meir polert og behageleg uttrykk.

Plata pregast av lettbeinte gitarmelodiar mens stødig rytmeføring held driven oppe. Låtar som «In The Street» og «Sly Grog» kallar på sekstitalets naive rock med muntre basslinjer og poptekstar som gjer det vanskeleg å ikkje synge med. Sjølv på dei mest sprudlande momenta står endå skranglerocken i sentrum. Greetings from Jasper, Tx er ei kompakt og lett fordøyeleg plate, som ikkje skrik deg i trynet, men som lokkar på varme sommarnetter.

Ta deg ein pause og nyt plata, det anbefalast!

Andre favorittar:

DERIN – FUCKFACE (singel), Stein Torleif Bjella – Øvre Ål Toneakademi, Bismarck – Oneiromancer, Kryptograf – The Veil (singel), Tiril Hognestad – Never Mine (singel) 

Sondre

Ulcerate – Stare Into Death and Be Still

Jeg liker ganske hard og teknisk musikk, men det siste tiåret har band som Ulcerate, Portal og Pyrrhon markert grensen for hvor langt musikksmaken min strekker seg i den retningen. Mitt første møte med Ulcerate var gjennom andrealbumet deres, Everything is Fire, som kom ut i 2009. Jeg husker klart at jeg tenkte; «dette er jævlig fett, men jeg klarer faktisk ikke å høre på det i mer enn fem minutter». Det oppsummerer egentlig forholdet mitt til alle de tre ovennevnte bandene, inntil nå. Ulcerate har nemlig sluppet sitt mest tilgjengelige album så langt, og for et album det er.

Det er sjelden jeg får mulighet til å skrive disse ordene, så jeg skal utnytte sjansen: Dette albumet har ikke et eneste svakt punkt. Ikke ett sekund av albumet føles overflødig. Dette til tross for spilletid på 58 minutter. Og for tilhengere av bandet; frykt ei! Det er fortsatt Ulcerate vi får servert, bare med litt mer melodi og litt mer dynamisk oppbygning av låtene. Hver enkelt låt på Stare Into Death and Be Still ville vært den beste låten på de fleste andre album. Jeg vil likevel si at tittelsporet (tredje låt på albumet) markerer «the point of no return» på dette albumet, for herfra og ut er alt perfekt og det vil være umulig å snu. Nærmere perfeksjon er det vanskelig å komme.

Andre favoritter:

Oranssi Pazuzu – Mestarin kynsi, Fiona Apple – Fetch the Bolt Cutters, Spell – Opulent Decay, Black Curse – Endless Wound, Nagler – s/t, Nina Gaarden – Bær det på min rygg (EP), Bismarck – Oneiromancer, Testament – Titans of Creation, Barishi – Old Smoke, Simen Lyngroth – Looking for the Spark Like It’s Right Around the Corner, Rick Ashtray - Greetings from Jasper, Tx., Ivan Ave – Double Goodbyes, Oma Desala – Learn to Enjoy Losing, Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs Pigs – Viscerals, Malist – To Mantle the Rising Sun, Black Dresses – Peaceful as Hell, Kanaan – Double Sun, Weserbergland – Am Ende Der Welt og MÍO – s/t (EP).

Eirik

Vampire – Melek-Taus

Svenske horror-thrashere, Vampire, slapp første glimt av det nye albumet deres, som kommer ut i juni, i form av singelen Melek-Taus. Her er det absolutt snadder å hente, med svevende dual-gitarer og et godt, primitivt groove i versene. Har gledet meg til den neste platen deres i snart to år, og så langt liker jeg det jeg hører. Den gjeveste biten av sporet slår inn rundt 3:30, og gir sangen en luddig, majestetisk avslutning. To tomler opp!

Shoutout til Nagler, som slapp debutplate!

Patrick

Nagler - Nagler

Du veit den deilige kjensla når du kjem over noko så tøft og DIY at det kriblar i blodet? Nagler er eit slikt prosjekt. Debutplata er heftig fengande, vokalen er steintøff og stemninga er nydeleg. Klassisk svartmetall møter thrash, på ein måte. Eg slukte denne plata heil, det burde du også gjere. Spel den høgt mens du sit i mørket! Refrenget på “Under the Fullmoon” gir meg ståpels kvar einaste gong.

Favorittlåtar: “Under the Fullmoon” og “Possessed”