Et angstskrik fra den danske hovedstaden
Tvivler - Kilogram (Fysisk Format)
Et angstskrik fra den danske hovedstaden.
Det er min beste beskrivelse av denne musikalske sementblanderen av en skive. Etter å ha hørt singelen “Der er for få borgerlige i det her land” skjønte jeg fort at denne plata var noe jeg måtte høre. Den er så full av faenskap, bråkebass, hylegitar og taktskifter at det halve kunne ha vært en tredjedel. Jeg ble derfor litt skuffa da jeg skjønte at den også er den hardeste låta på hele plata. Men det var før jeg skjønte at dette ikke er en metallskive. Det du får høre er en slags post-rock/post-punk som tangerer metall, blandet med elementer fra noise og frijazz. Dette er forbanna, forvirra og herlig bråkete musikk. Skiva som helhet er uttrykksfull for å si det mildt. Lydbildet er skarpt og diskanttungt med en rund dundrende bass i bånn.
Vokalist Thomas Burø driver ikke med synging og ikke heller med growling eller skriking, men med roping. Korte monotone oppstøt av tekst eller rolig proklamering over basslinjene, alt gjennom et filter som gir en skarp klang. Det er en urolighet og et kaos over det hele, men det er akkurat det som gjør det så bra. Dette ligner på en måte på det Viagra Boys gjør, bare hardere. Og på dansk. Med stor D.
Tvivler er en gjeng godt voksne karer fra København med lang fartstid i den danske undergrunnen. Kilogram er deres andre fullengder etter EGO som kom i 2020. Der debuten hovedsakelig tok for seg temaer som individualisme og solidaritetens og kollektivismens død handler Kilogram om nyliberalisme, angst og frustrasjon. Eller sånn virker det i alle fall. Om det hele er billedlig, ironisk eller alvorlig går meg hus forbi. Det er det stikk til amerikanske filosofer, dansk postmoderne poesi og yngre jernalder her, bare synd jeg ikke får med meg nok av teksten til å faktisk prøve å gjøre litt god gammal tekstanalyse.
Jeg skal innrømme at selv om vokalstilen til Tvivler er mer tydelig og artikulert en det meste av musikk jeg hører på, så er det en viss språkbarriere her. Jeg er en fyr som liker å prate norsk og dårlig dansk i samtale med dansker i håp om at de ikke skal bytte til engelsk. Jeg liker også å tro at jeg forstår det aller meste de sier tilbake, men den grensa går ved hyling. Det er for mye jeg ikke får med meg av tekst her. Det kan være vanskelig nok å få med seg det som står mellom linjene i en norsk eller engelsk låt, men når du samtidig ikke har hele teksten å jobbe med blir det umulig. Da er det ekstra irriterende at de ikke har gitt ut tekster digitalt. Jeg klarte i hvertfall ikke å finne dem og jeg lette lenge. Jeg var til og med på side to på google. Derfor er det vanskelig å fange noe annet enn essensen av hva tekstene handler om. Dette er jo synd for jeg får virkelig inntrykk av at de prøver å fortelle meg noe viktig, ja det er nesten så de roper det til meg når jeg hører låtene deres. Men det blir liksom bare med uttrykket.
Ser vi på vokalen som et instrument på lik linje med bass og gitar (som man gjerne gjør i dødsmetallen) blir det lettere å få et helhetlig inntrykk. Her er det frijazz med bronsealder-dur ala Wardruna blandet med skjærende fele og suggererende tromme. Rockeriff som flørter med metallen. Noiserock med blastbeats og alt imellom. Det er en uhyggelig tone som skjærer gjennom alle de ni låtene. En stemning som minner meg om den Kollapse ga meg på skiva deres “Sult”.
Høydepunktet for min del er “Jeg bor her jo bare”. Der har de samlet sammen det beste fra hele skiva og putta det inn i én låt. Ja jeg innrømmer at jeg er svak for breakdowns med blastbeats og hyling. Men her lar de også vokalen snakke for seg sjøl med et slags heseblesende og febrilsk slampoesi-parti, noe a la Baksaas + Høyer med punk i. Fantastisk.
Det virker kanskje ikke sånn, men dette er en soleklar anbefaling. Så seint ute som jeg er med denne anmeldelsen så har jeg virkelig fått tid til å kna på skiva i hodet mitt gjennom x antall gjennomlyttinger. Jeg har landa på den konklusjonen at dette er bra musikk. Ja, det må bli det. Kilogram må være noe av det mest bråkete og farlige jeg har hørt som ikke er metall. Plata uttrykker tydelig frustrasjon, angst og sinne rundt problemer i dagens samfunn, jeg er bare ikke helt sikker på hva det er de er forbanna på.
Tvivler: Dere har er dødsfet greie på gang her, men vær så snill å gi ut tekstene deres så oss stakkarer her i Norge slipper å skamme oss over dårlig språkøre. Dere gjorde jo det på EPene deres, så hva stopper dere.
Åsmund Swensen Høeg