Gjesten: Ida Dorthea Horpestad // En liten historie om å ikke gi seg

Ida (Blomst, The Ida) er ein fantastisk person som veit kva det vil seie å jobba for det ein har. Dette er historien hennar. Meir treng eg eigentleg ikkje skriva? Ida, eg diggar deg.

---

Jantelov til side, så tør jeg påstå at jeg har blitt en ålreit rockevokalist. Spol tilbake X antall år, så hadde jeg aldri trodd det. Denne jenta var ikke så «flink» til å synge, men man skal ikke undervurdere hvor mye man kan få til med viljen på plass.

En liten historie om å ikke gi seg.

«Ho er den mest jentete jenta jeg vet om» ble det sagt om meg. Ei lita blond jente med en mørk stemme. «Jæ vil ha jæ å», ble ytret hver gang det var snakk om sjokolade. Fremtidsambisjonene var å bli prinsesse, eller en av de saloonjentene i Bonanza, fordi de hadde så fine kjoler. Det tok noen år før jeg forstod hva de egentlig jobbet som. Oppveksten på gård var helt super, P4 surret og gikk på radioen både i traktor og bil. Jeg kommer ikke fra noen musikerfamilie, men det er faktisk ingen forutsetning for å bli musiker.

Mine foreldre gadd å hente meg og brosjan på kulturskolen. År etter år, en gang i uka. Jeg lærte noter, så keyboard. Broren min var alltid så flink til å spare penger, så han fikk kjøpt seg en elgitar. Den fikk jeg lov til å prøve å spille på, og samtidig som dette ble jeg introdusert for rocken. Det var et sammentreff at dette skjedde, samtidig som venninna mi Tove matet meg med diverse gammel rockemusikk. Vi lånte bilnøkler og fyra opp Aerosmith i bilen til foreldrene, for der var det best anlegg.

Ungdomsskolen er en rar tid. Jeg spilte for første gang i band, vi lagde låter og spilte faktisk noen gigs. Jeg prøvde meg på litt synging, men var av en eller annen merkelig grunn mest opptatt av å synge dypest mulig. Som sagt, ungdomsskolen er en rar tid. Jeg ble konfirmert, pengene gikk til trommesett og siste nedbetaling på elgitaren foreldrene mine hadde vært så snille å kjøpe for meg (eller, jeg kjøpte den med et slags serielån som trakk av ukelønna. Ansvarlige foreldre lærer sine barn økonomi, takk!). Deretter forelsket jeg meg i punken, og delte den med miljøet i Askim og Mysen.

Første dag på VGS kjente jeg ingen. Valget ble musikklinja i Halden, hovedinstrument: elgitar. Jeg er ikke så flink på gitar, og det ble igjen en sannhet etter at jeg bytta til den klassiske versjonen. Musikklinja var en fantastisk boble å være i, musikalsk fordypning og utfoldelse hver dag. Allikevel så fant jeg ikke helt min plass, en arena der jeg kunne få vist helt hva jeg følte bodde inne i meg. Nytt hovedinstrument: sang. Etter å ha hatt Mulanlåta til Christina Aguilera i lekse over lengre tid, noe jeg ikke var motivert til å øve på, byttet jeg igjen. Hovedinstrument: Klassisk sang. Eksamen kom og gikk, lunken treer å vise til.

I løpet av tenåra på videregående ble jeg lest i hånden av en buddhist. Hvorvidt man tror på slikt er ikke så nøye for min del, men jeg husker at hun sa «når du blir 20 så kommer livet ditt til å få en drastisk endring, og ting vil falle mer på plass». Den dagen jeg ble 20 så feira jeg med tre sørlendinger; Lasse, Chris og Teo. Det hadde seg nemlig sånn, at jeg hadde sendt inn en søknad til Trøndertun FHS, vedlagt lå en klein demo av Biffy Clyro`s «Mountain» med Idas vokal. Etter et år uten å ha sunget en strofe eller tatt i en gitar mens jeg studerte i Bergen, skulle Ida bli rockevokalist.

Det var skolestart, og jeg trengte meg ivrig inn på diverse øvingsrom på skolen. «Vil noen spille med meg? Jeg kan synge, og jeg kan spille litt gitar også. Jeg kan den låta dere øver på!». Det var ikke behov noe sted for en Ida med lite å vise til. Sorgene ble slukket over en gitarlele og noen White Stripes riff i røykebua. Tre sørlendinger kom bort og lurte på om vi kanskje skulle prøve å covre en Racconteurs låt. Livet hadde fått en drastisk endring, jeg falt på plass.

“Det var på dette rommet at jeg fant min stemme, for når du skal overdøve et trommesett og tre forsterkere i et bøttekott så må du mene det. ”

Vi var ikke så «flinke», men vet du hva? Det er ikke viktig. Det må folk bare skjønne, det er andre ting som gjør et band verdifullt. Det er å kjøre tur-retur Trondheim-Lofoten i en Honda Jazz uten å krangle, bare kose seg. Vi hadde grit, pågangsmot. Hver dag i minst en time øvde vi i et lite rom. Hver dag, i et år. Det var på dette rommet at jeg fant min stemme, for når du skal overdøve et trommesett og tre forsterkere i et bøttekott så må du mene det. Hver dag ble vi flinkere, sammen. Gutta tok meg seriøst, og ga meg både konstruktiv kritikk og skryt for vokalen. Det ble en snøball som skulle fortsette å rulle.

Når jeg ser tilbake på min historie, så er det lite som tilsier at jeg skulle ende her jeg er i dag. Jeg klarer ikke helt å forstå hvorfor jeg aldri ga meg, denne reisen hadde jo ikke så mye medvind. Det må ha vært noe som bodde inni meg som bare måtte ut, og jeg kunne ikke gi opp før det fikk utløp.

Helt til slutt så skal jeg spandere et vokalkurs på deg, helt gratis. Toppen av ironi i denne historien er jo at jeg har jobba som sanglærer i 2-3 år.

Velkommen til Idas lille, men effektive, sangskole. Såfremt du har litt sans for rytme og gehør, er det etter min erfaring to ting som må på plass for å bli en ålreit vokalist.

1: Trøkk

Ta deg i midja og finn de musklene du bruker når du ler. Bruk de når du synger. De første 100 gangene må du tenke over det, resten av livet går det av seg selv. Det er viktig med trøkk, i alle fall hvis du skal skrike litt. Det som også er kult, er at selv en jente på 165cm over bakken kan trøkke til som en kanon! Jeg var så heldig å få være med og synge duett med The Dogs, og etterpå kom lydmannen bort, litt begeistra, og ga beskjed om at «Ida, du trøkker til no helt sinnsykt. Du synger dobbelt på høyt som Kristopher!» Jeg liker å tenke at det bor et lite ustabilt atomkraftverk i magen min 😊

2: Flekk tenner

Hvis du ser et bilde av meg som synger, så ser du mest sannsynlig tenna mine på tørk. Det er ikke fordi jeg synes at jeg har så veldig fine tenner, men fordi man på magisk vis brått får et mye større register da. Bæm, så kommer jeg opp på de tonene som ligger «litt for høyt». Det tok meg faktisk litt tid til å bli vant til det der. Jeg har trukket en 10-12 tenner, noe av beviset ser du på coveret til forrige Blomst album. I tillegg så nekta jeg regulering da voksentennene mine vokste ut. Helt siden jeg var liten har jeg ment at jeg har «hoggtenner». Så nå liker jeg å tenke at jeg er en løve/annet mektig kattedyr når jeg synger, og da bryr man seg  ikke om tannstilling når det skal brøles!

Ida Dorthea Horpestad