Gjesten: Jørn Brekke // Deafheaven - Ordinary Corrupt Human Love
Me har ein ny artikkelserie på trappa! Der inviterer me personar utanfor Evig Lyttar til å skriva om ting dei likar. Førstemann ut er Jørn Brekke, ein sabla kul fyr som blant mykje anna speler i bandet Hr. Smiths Venner! Bli kjent med han og finn ut kva han tykkjer om den nyaste plata til Deafheaven nedanfor:
"Mainstream-blod gjennom et undergrunnshjerte" er vel kanskje den mest riktige måten å beskrive meg på. Jeg elsker The Beatles, Lana Del Rey, Thundercat og D'Angelo, men ingenting får blodet mitt til å bruse mer enn Daughters, Glassjaw, Royal Thunder, Baroness eller Whores. Startet musikkarrieren min foran stereoen til pappa mens jeg synes Dire Straits, Pink Floyd og the Eagles var det feteste som har skjedd, beveget meg sakte men sikkert over til Dr. Dre, Snoop Dogg og Eminem for å skremme foreldrene mine, før Limp Bizkit og Linkin Park fortalte meg at man kunne ha både rap og rock samtidig. Heldigvis reddet Metallica og Pantera meg ut av den suppa rundt 14-årsalderen, men som den mainstream-fyren jeg er velger jeg å si at ingen pleasures er guilty. Min favorittmusikk akkurat nå er støyende og melodisk emo/postrock (Nothing, Quicksand, Can't Swim, The Death of Anna Karina, Swervedriver, Pity Sex) og jazzinspirert hiphop (Robert Glasper, Madlib/Quasimoto, Guru, King Geedorah). For de spesielt interesserte. For tiden tilbringer jeg arbeidsdagene mine som PR-manager på kontoret til Sony Music Entertainment i Nydalen. Kom gjerne innom for en kaffe og popmusikk.
Musikalsk sett startet jeg med Metallica-covere i bandet Significant Elements (herregud hør på det navnet) i 2002. Skiftet navn til Phill og laget eget materiale jeg ikke trenger å dele med resten av verden før jeg skal gi ut en 40-års jubileumsboks til den nette sum av 10.000,- før jeg begynte i stonerrock-bandet Whore Adore i 2006. Det bandet var faktisk steintøft. I 2010 startet jeg som vokalist i Hr. Smiths Venner, en tribute til Jokke, og vi holder på fortsatt. På veien har jeg også lånt "gitartalentene" (i ordets aller løseste forstand) til band som When Smoke Sets, Predikant, The Curaciters, Ürskog, Sharma, These Bloody Lips og alle andre som vil ha en stakkars krok med en Les Paul og fuzzpedaler. Har også et soloprosjekt som heter Coma Mirror som gir ut musikk en gang i tiåret.
Kort oppsummert: 50% rock/metal, 20% hiphop/rap, 15% pop, 10% jazz, 4% ubestemmelig, 1% introvert lofi discofunksurf-fusion.
Jeg husker fortsatt da jeg var duggfrisk bak disken på platebutikken The Garden sommeren 2013 og min sjef påstod hardnakket at «den rosa skiva vi nettopp fikk inn er black metal». Sunbather traff meg som en ambolt midt i bringa for å si det mildt. New Bermuda (2015) satt seg ikke like umiddelbart som forgjengeren, men er fortsatt et av de albumene jeg hører mest på, og da California-bandet slapp singelen Honeycomb tidligere i år ble forventingene skrudd til 11.
Hva kan man si om Deafheavens fjerde fullengder som ikke allerede har blitt sagt, diskutert og obdusert opp og i mente? Ordinary Corrupt Human Love gir blanke faen i hva du synes om Deafheaven. Dette er ikke et album for sjangerpurister og korksniffere, men byr på en vanvittig musikalsk reise gjennom black metal, postrock, postpunk og shoegaze i løpet av de drøye 61 minuttene med musikk man blir servert. Deafheaven har vokst seg merkbart mer modent i løpet av de 8 årene bandet har eksistert, og der Sunbather og New Bermuda har sett på det store bildet gjennom et deprimert, sint og angstfylt filter, tar OCHL for seg de hverdagslige, intime historiene gjennom et mer romantisk (dog fortsatt mørkt) perspektiv. Rent musikalsk er det proppfullt av høydepunkter gjennom hele albumet, alt fra nydelig piano og slidegitar på åpningssporet You Without End, stadionrock-flørting ca 4 minutter ut i Honeycomb, de sedvanlige blastbeat+durakkord-partiene Deafheaven har gjort til sitt varemerke på Canary Yellow og Glint, til bandets eneste «ballade» i form av Night People (forøvrig gjestet av Chelsea Wolfe og Ben Chisholm).
Som NME skrev i sin anmeldelse: «disse låtene er mørke og skitne, men som når ugresset vokser gjennom asfalten er det noe som kan minne om håp der, at det kanskje er noe mer under overflaten.»
9/10 TRYNER!
Jørn Brekke