Redaksjonens 10 viktigaste plater: Sondre
Denne listen har vært både frustrerende og morsom å lage. Jeg har valgt å ta utgangspunkt i de platene som i størst grad har vært med på å forme min musikksmak og som har størst nostalgisk verdi for meg. Dette er ikke en liste over de ti beste albumene noensinne gitt ut, men en ekstremt subjektiv liste over de ti platene som var viktigst for meg på et eller annet punkt i løpet av livet. Mye av det som finnes her er musikk jeg sjelden hører på nå for tiden, men som ble spilt alt for mye back in the day.
Jeg har valgt å sette albumene i den rekkefølgen jeg oppdaget dem og hørte mest på dem. Første og andre album er fra tidlig barndom, tredje og fjerde er fra barneskolealder, femte til og med åttende er fra sen barneskolealder til ungdomsskolealder, mens de to siste er fra vgs. For litt kontekst kan jeg jo legge til at jeg er i født i det herrens år 1992. Her er det litt av hvert, og en del sært (men sjokkerende lite fra 80-og 90-tallet). Let’s go.
The Beatles – 1962-1966 (The Red Album) (1973)
Det absolutte utgangspunktet for musikksmaken min. Jeg har hørt på The Beatles fra barnehagealder til den dag i dag. Den første CD-en jeg noensinne plukket ut på egenhånd var The Red Album, et samlealbum med de største låtene til The Beatles fra de første årene av karrieren deres. Selv om jeg senere i livet har trukket mer mot å høre gjennom studioalbumene (og særlig Revolver), vil dette samlealbumet alltid ha en helt spesiell betydning for meg. Med klassikere som «Love Me Do», «Can’t Buy Me Love», «Norwegian Wood» og «Eleanor Rigby» blir det ikke stort bedre.
Pink Floyd – Animals (1977)
Dette var ikke det første Pink Floyd-albumet som gjorde inntrykk på meg, men helt klart det som har gjort størst og mest varig inntrykk. Animals er etter mitt syn et perfekt album, og var portalen min inn i psykedelisk og progressiv musikk. Uten Animals er det ikke sikkert jeg noensinne hadde falt for band som Porcupine Tree, The Black Angels eller King Gizzard and the Lizard Wizard. Tråden kan kanskje trekkes så langt som til hardere band som Opeth, Between the Buried and Me og Enslaved, som er blant mine favorittband i dag. Selv om albumet må ses i sin helhet må jeg særlig trekke frem «Dogs» som jeg lett ville plassert blant mine ti favorittlåter gjennom tidene. Animals lærte meg også tålmodighet og å sette pris på albumformatet på en helt annen måte enn det meste andre jeg hadde hørt på tidligere.
Eminem – The Marshall Matters LP (2000)
Jeg er ganske sikker på at jeg gikk i tredje klasse på barneskolen da dette albumet kom ut, og etter å ha sett musikkvideoen til «The Real Slim Shady» på TV visste jeg at jeg måtte få tak i det. Mye takket være det faktum at moren min ikke visste hvem Eminem var og hvordan musikk han lagde, endte jeg opp med å få CD-en hos henne. Hun endte senere opp med å angre på denne gaven, men skaden var nok allerede gjort. Det er sikkert like greit at jeg ikke tok en femtedel av referansene eller forsto halvparten av ordene og uttrykkene detroitrapperen brukte her, men jeg elsket det jeg hørte likevel. Jeg husker jeg ble stor i øynene bare av å høre PSA-introen, og desto mer av låten «Kill You», som til den dag i dag fortsatt er favorittlåten min av Eminem. Man kommer vel heller ikke unna å nevne låten «Kim», som har en ganske høy sjokkfaktor over seg. Å si at The Marshall Matters LP åpnet mange dører for min del vil være en underdrivelse. Rap/hip-hop er blant mine favorittsjangre, og alt startet her.
Linkin Park – Hybrid Theory (2000)
Ja, du ser ikke feil. Linkin Parks debutalbum er blant de ti viktigste albumene for undertegnede. Rundt samme tid som jeg ble introdusert for Eminem kom Linkin Park inn i livet mitt, og gjorde helt klart et sterkt inntrykk på sin måte. Dette er det første metalalbumet jeg hørte, og det første jeg kjøpte med egne penger. For mine relativt uskyldige barneører, som i hovedsak var utsatt for ganske soft rock og boyband frem til dette punktet, var Linkin Park det hardeste og kuleste i hele verden. Bandet som kombinerte ren vokal med scream-ish vokal og rap åpnet absolutt en haug med dører for meg, særlig når det kom til nü metal, som senere ville bli en ubestridt favorittsjanger. Det ville likevel ta noen år før jeg virkelig tok steget inn i metalverden.
Korn – s/t (1994)
Nå har vi kommet til det klare brytepunktet i min musikalske utvikling. Nü metal-fasen. Fra slutten av barneskolen og frem til videregående var det i all hovedsak emo og nü metal det gikk i, selv om jeg selvfølgelig til en viss grad fortsatt holdt fast i bandene jeg hadde vokst opp med. Jeg hørte latterlig mye på Korn, Limp Bizkit, Otep, Slipknot, Coal Chamber, Deftones, Rammstein og Marilyn Manson. I den samme perioden gikk det mye i basic melodeath som Children of Bodom, Arch Enemy, In Flames og Kalmah, og jeg begynte sånn smått å introduseres for black metal, men mest i form av Dimmu Borgir. Det var også i denne perioden jeg ble hektet på japansk musikk, og i en periode hørte jeg bare på Dir En Grey, Mucc og Girugamesh.
Å plukke ett album fra denne perioden burde kanskje vært en utfordring, men sannheten er at valget var lett. Korns selvtitulerte debutskive er den ultimate på nü metal-utgivelsen, og er sannsynligvis det albumet jeg har hørt mest på ved siden av The Marshall Matters LP. Jeg kan trygt si at dette albumet fikk meg gjennom noen tunge tider, og særlig låter som «Faget» og «Daddy» gjorde varig inntrykk. Albumet inneholder dessuten ett av de beste åpningssporene noensinne i «Blind».
Death Cab for Cutie – Transatlanticism (2003)
Emo, much? Ja, egentlig. Jeg har en myk side, jeg og. Det gikk faktisk ganske mye i band som Kent, Death Cab, Band of Horses, o.l. i flere år. For min del er dette ett av ganske få perfekte albumet som noensinne har blitt produsert. Hver eneste låt på dette albumet har på et tidspunkt vært yndlingslåten min. Det er få album jeg kan hver eneste melodi og tekstlinje på utenat, men dette er altså blant dem. Selv om også Death Cabs fantastiske Plans også har vært ekstremt mye spilt på gutterommet mitt, var det ikke tvil om at Transatlanticism måtte ende opp på denne listen.
The Fall of Troy – Doppelgänger (2005)
The Fall of Troy er bandet som fikk meg til å sette pris på math-sjangeren, og på generell basis mer teknisk, støyete og kaotisk (hyperaktiv?) musikk. Dette skyldes i hovedsak fantastiske Doppelgänger, som kanskje er det albumet på denne listen jeg hører mest på den dag i dag. Og den har nok betydd overraskende mye for min musikalske utvikling. Jeg vet ikke om jeg hadde funnet The Dillinger Escape Plan, Rolo Tomassi eller Converge om det ikke var for The Fall of Troy. Disse er blant mine absolutte favorittband i dag. Doppelgänger og Phanton on the Horizon fra 2008 er vel verdt å sjekke ut for de som ikke er kjent med The Fall of Troy.
Taake – Hordalands Doedskvad (2005)
Black metal er blant mine favorittsjangre, og ingen lager bedre black metal enn Taake. Selv om jeg hørte mye på band som Dimmu Borgir, Mayhem, Gorgoroth, Emperor, Satyricon, Enslaved, Behemoth, In Lingua Mortua, Shining og Burzum i starten av black metal-perioden min er det Taake jeg fortsatt hører på jevnt og trutt i dag. Jeg mener helt ærlig at Hordalands Doedskvad er det beste black metal-albumet som finnes, og i topp ti over tidenes beste album uavhengig av sjanger. Det er kanskje ikke så kult å like Taake i 2018 (og bandet har bare seg selv å takke for det), men musikken snakker for seg selv. Bare tanken på at noen der ute aldri kommer til å oppleve «Hordalands Doedskvad part III» er oppriktig trist.
Kollwitz – Like Iron I Rust (2010)
Kollwitz var det første norske undergrunnsbandet jeg ble hodestups forelsket i. Selv om jeg allerede hadde ganske god kjennskap til The Spectacle (som jeg endte opp med å sette ekstremt stor pris på i voksen alder) og bare ett år senere ville få en nesten tilsvarende kjærlighet for Like Rats From a Sinking Ship, klarte Kollwitz å få en helt spesiell posisjon hos meg. Like Iron I Rust introduserte meg på mange måter for en helt ny verden av musikk, og åpnet blant annet dørene for band som Cult of Luna. Det blir ikke stort tyngre enn Kollwitz, og jeg er utrolig glad for at dette bandet fortsetter å produsere ny musikk og spille sporadiske konserter. Like Iron I Rust har dessuten det feteste albumcoveret noensinne, og ble (selvfølgelig) det første albumet jeg kjøpte på vinyl.
Opeth – Still Life (1999)
Albumet som fikk meg til å falle for favorittbandet mitt. I retrospekt vet jeg ikke hvorfor akkurat Still Life endte opp med å treffe meg så sterkt. Jeg hadde allerede hørt litt sporadisk på Watershed og Damnation før jeg omsider kom meg hit, og det var da jeg virkelig skjønte hva som var så jævlig bra ved Opeth. I dag ville jeg nok likevel plukket album som Blackwater Park, Deliverance og Ghost Reveries foran Still Life. Med det sagt må jeg også legge til at Still Life har noen meget sterke låter, som fortsatt står blant bandets beste. Dette gjelder særlig «The Moor» og «Face of Melinda». Ekte Opeth-klassikere.
Det er vel ingen band jeg har hørt mer på de siste 7-8 årene, og selv om jeg ikke er den største tilhengeren av de siste skivene deres vil de nok alltid ha en enormt sterk posisjon hos meg. Det var likevel ikke lett å plukke dette albumet foran eksempelvis Froms Mars to Sirius av Gojira, debutalbumet til Kvelertak, Yellow & Green av Baroness, Eternal Kingdom av Cult of Luna eller Leviathan av Mastodon (andre album jeg fant i samme periode, men som jeg hører mye mer på den dag i dag).
Om du har klart å lese deg gjennom alt dette synes jeg du skal gi deg selv et velfortjent klapp på skulderen. Håper det var underholdende
Sondre Leiros Bendiktsen