Honningbarna - Animorphs

Ventetiden er over. Honningbarna er endelig tilbake med et nytt album. Fire år er gått siden vi fikk minialbumet Voldelig lyd, og det nærmer seg åtte år (!) siden de slapp sin forrige fullengder, Verden er enkel. Det er gledelig å kunne meddele at Honningbarna har brukt denne tiden godt. Animorphs er nemlig et helt annet beist enn samtlige av bandets tidligere utgivelser. 

Sørlendingene er akkurat like sinte, energiske og løsslupne her som de var i sin pure ungdom, men låtene er tightere, oppbygningen av albumet er mer gjennomtenkt og tekstene til Edvard Valberg er enda skarpere enn før. Bandet leker seg også med flere nye ideer og effekter instrumentalt og produksjonsmessig, og det virker som at de har gitt seg selv friere tøyler til å eksperimentere og improvisere i studio. 

Sounden til Honningbarna anno 2022 ligger tettere opp mot moderne noise rock og hardcore enn den klassiske punksounden på bandets tidligere album. Band som Show Me the Body, Metz, Melt-Banana og norske Deathcrush tjener som gode referansepunkter her. Dette gjelder særlig på åpningssporet, «Jeg hører» og «Avanti». Selv om denne stilen ikke er direkte nyskapende i seg selv, gjør de den til sin egen. Det er aldri noe tvil om at det er Honningbarna man hører på, selv om det plutselig er elementer av industrial rock eller shoegaze i bildet. Den største overraskelsen på albumet kommer på sistesporet «Ække noe kirke», hvor Honningbarna plutselig høres ut som tidlig Deafheaven, med deres ugjennomtrengelige «wall of sound». Den så jeg ikke komme. 

Produsent Erlend Mokkelbost fortjener skryt for miksen her. Til tross for det tunge, støyete og tidvis kaotiske lydbildet, er det alltid lett å plukke ut hvert instrument. Ikke minst ligger vokalen helt perfekt i miksen til enhver tid. Det er også noe med akustikken og bassen på albumet som gir en varm og god live-følelse, selv om du sitter på et sterilt kontor med hodetelefonene på. I disse dager er det ekstra velkomment. 

Om ikke alt dette var nok inneholder Animorphs flere av de beste låtene Valberg & Co. har skrevet. Det er en vanvittig driv på låter som «Passasjer», «Jeg hører», «Avanti» og «Øyane er mosaikk». Jeg kommer heller ikke unna å nevne avslutningen med «Mitt hus» og «Ække noe kirke» (som strengt tatt burde vært én låt). Dette er utvilsomt er det mest eksperimentelle bandet har gitt ut så langt, og jeg ønsker meg allerede mer i den retningen. 

Med Animorphs beviser Honningbarna en gang for alle at de er langt mer enn landets beste liveband. De har også laget ett av de beste norske rockealbumene på årevis.

9/10 TRYNER!

Sondre Leiros