Reaping Flesh – s/t

Det er forholdsvis sjeldent at en norsk debut kommer med så høye forventninger knyttet til seg som Reaping Flesh sin selvtitulerte fullengder. Med bakgrunn i legendariske undergrunnsband som The Spectacle, Kollwitz og Gabriel, har dette ferske Bodøbandet en kollektiv CV som overgår de fleste. Du trenger likevel ikke se lengre enn til bandnavnet, logoen, albumcoveret og låttitlene for å slå fast at Reaping Flesh er et annet beist stilmessig. De tar riktig nok med seg kjente og kjære elementer fra hardcore, sludge og post-metal, men kombinerer det her med en god dose thrash, death og black metal. Resultatet er et album som føles råere og mer umiddelbart enn noe annet de har gitt ut tidligere.

Åpningssporet «Nailed to the Cross» illustrerer poenget godt, og åpner med et gutturalt vræl fra frontmann Frederik Hillestad (også vokalist i Kollwitz), før det sparkes i gang en deilig hardcorebeat under klassiske thrash-riff. Andresporet «Christ in Disguise» går til verks på tilsvarende vis, med høytempo riffing over en stødig beat. Bandet og produsenten leker seg her med noen festlige effekter med utydelige stemmer så forvrengt og dypt begravd i miksen at det høres ut som de kommer fra bunnen av en dyp brønn. Utover å ha låttitler som kunne vært hentet rett fra et Slayer-album, utgjør disse to sporene en høyst eksplosiv start på skiva. Det er likevel blant de minst minneverdige låtene på albumet.

Det første sporet som virkelig treffer meg er «Putrid Strife», som har en vanvittig driv før det går over i et seigt og deilig doom-parti. Neste låt, «Deceiver», er albumets lengste, og bandet klinker her til med et skikkelig post-/sludge metal-parti etter et par minutter. Vi får også servert en forholdsvis lang outro med en enslig gitar som blir overtatt av okkult orgelspill. At dette følges opp av den superaggressive låten «Dark Life», viser at bandet har lagt sjelen sin i å få god flyt fra låt til låt. Dette er også den låten jeg ser for meg at har størst allsang-potensiale under fremtidige konserter, mye takket være et enkelt og effektivt refreng som klistrer seg til hjernen.

Selv om de tre siste låtene, «Bludgeoned and Faceless», «Ingrained in Death» og «Eaten by Maggots» utfra titlene burde vært death metal ala Cannibal Corpse, lener også disse mer mot moderne black metal, hardcore og sludge metal. Det er gjennomgående rått, mørkt og brutalt. «Eaten by Maggots» er en av de mest fengende låtene på skiva, og har et refreng som får meg til å trekke på smilebåndet hver gang.

Til tross for noen klare ulikheter, sender Reaping Flesh tankene mine tilbake til den selvtitulerte debuten til SIBIIR (som undertegnede skrev en anmeldelse av for snart seks år siden). Også dette albumet balanserte en plass mellom hardcore og black metal, med komplekse innslag av en lang rekke sjangre og referanser. Et annet fellestrekk er den jevnt over høye kvaliteten på disse debutene. Når jeg likevel sitter igjen med en tanke om at SIBIIR er et bedre album, skyldes det i hovedsak én faktor, og det er at den hadde flere minneverdige og varierte låter.

Jeg tror Reaping Flesh kan bli ett av de mest spennende bandene i den norske undergrunnen om de tar litt større risiko og skriver mer ambisiøse låter. Det grunnleggende er allerede der, så det er X-faktoren det skorter litt på. Jeg sier ikke at alle låtene deres må være kolosser som «I, Fail», «A Great Divide» eller «Haunted» (for å bruke medlemmenes tidligere band som referanse), men mer eksperimentering og variasjon vil kunne løfte dette til neste nivå, og vi vet allerede at de har det i seg.

Uan-faen-sett må jeg si at det er stas å se at det kommer et så bra nytt metalband fra Bodø. Jeg håper de holder koken i lang tid. Landsdelen trenger det.

8/10

Sondre Leiros