Redaksjonens favorittar frå oktober

Marius

Sahg - Born Demon

“Du skal ikke misunne de ugudelige.

De ber ikke til Gud.

Men så går det til helvete!”

Kvifor er ikkje Born Demon den første låta på plata?! Ein predikant på sprakande, autoritært riksmål preikar laus, og uvilja mot både religiøs dogmatisme og den austlandske sentralmakta (les “Vestlandet” igjen, du) kjem fram i lyset. Så kjem resten av låta dundrande som ein yogaball av betong i ei vassklie. Knallfeit 70-tals heavy metal blanda med doom og stonerrock kjem flygande, og med vibbar frå Black Sabbath til Ghost til Orange Goblin til Thin Lizzy kan referansetoget gjerast endelaust. Plata er kort sagt ein herleg miks av greitt tilgjengelege former for tung musikk.
Sagh er ein rutinert gjeng og nokre små triks gjer at eg verkeleg tykkjer Born Demon er et feit plate. Predikanten kjem attende fleire gonger, og sjølvaste rosinen i pølsa er ein coverlåt som blandar Jan Eggum og blastbeats. Høyrde du det, svake menneske? JAN EGGUM og BLASTBEATS! Det er truleg den beste kombinasjonen sidan Rolls og Royce. 

“Den som synder skal dø, sier herren.

Det er ingen vei utenom det. “

Predikanten har sjølvsagt rett, for alle døyr. Men rekner med at Sagh tenkjer at dei som er Born Demon og syndar litt, musikalsk eller på anna vis, har meir moro på turen. 

Sondre

Faetooth – Remnants of the Vessel

Siden jeg allerede har skrevet om Cult Members fantastiske debut, hadde jeg planlagt å skrive en King Gizzard-spesial her, men det ble rett og slett for mye å tygge over. Jeg nøyer meg derfor med å nevne at de slapp ikke mindre enn tre (!!!) album i oktober, hvorav samtlige var jævlig gode. I skrivende stund lener jeg nok mot Laminated Denim som favoritt, men det er vanskelig å si hva jeg tenker i morgen. Jeg trenger rett og slett mer tid. Men frykt ikke, oktober hadde mye mer å by på enn øgletrollmenn. 

Det er ikke ofte denne karen plukker et doom metal-album som månedens favoritt, men så er ikke Faetooth et ordinært doom-band heller. Her kombineres blytung doom, sludge og post-metal med drømmeaktig ren vokal og atmosfærisk fuzz som sender tankene til klassisk 90s shoegaze. Den mest åpenbare referansen er Chelsea Wolfe, men jeg kobler på alt fra Sabbath, Windhand og Electric Wizard, til Neurosis og my bloody valentine. Det sentrale her er den mystiske, hypnotiske og melankolske stemningen som matcher de pulveriserende riffene og gutturale skrikene perfekt. B

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde hørt om dette unge, LA-baserte bandet før jeg snublet over den fabelaktige singelen Le Sorcière, kort tid før bandet slapp sin første fullengder, Remnants of the Vessel. Jeg ble umiddelbart frelst og har ikke sett meg tilbake siden. Selv om bandet riktig nok slapp en EP i 2019, er jeg likevel overrasket over hvor godt skrevet, variert og velprodusert dette albumet er. Alle bandets fire medlemmer leverer gode prestasjoner, selv om trommespillet på albumet er veldig safe. Vokalen på sin side er fantastisk og tar rettmessig mye plass. Jeg vil særlig trekke frem skrikevokalen, som treffer en sweet spot hos meg. 

Dette er ikke et perfekt album, men det har X-faktor og skiller seg ut i mengden. Jeg er også spent på bandets utvikling fra dette punktet, da de har et enormt potensial. Ettersom noen partier på albumet kan føles litt langdryge, tenker jeg dette kan bli riktig bra om de får trimmet bort litt fett. 

Andre favoritter:

Cult Member – Infinite Death, Show Me the Body – Trouble the Water, Birds in Row – Gris Klein, Brutus – Unison Life, King Gizzard and the Lizard Wizard – Laminated Denim, King Gizzard & The Lizard Wizard – Changes, King Gizzard and the Lizard Wizard – Ice, Death, Planets, Lungs, Mushrooms and Lava, Darkthrone – Astral Fortress, Niños del Cerro – Suave pendiente, Blind Guardian – The God Machine, Alvvays – Blue Rev, Ripped to Shreds - 劇變 (Jubian), Exhumed – To the Dead, Goatwhore – Angels Hung From the Arches of Heaven, Gevurah – Gehinnom, Durbatuluk – Erzähle, Baba Jaga, Gilla Band – Most Normal og Worm – Bluenothing (EP). 

Jarand

I Was A King - Follow Me Home

Oktober etterlot seg ei heil røys med gode plater å bryne seg på, deriblant Follow Me Home. I Was A King nyttar sjansen til å dytte haustmørket litt på avstand med ei varm og gjennomført plate.

Det er godt å bli påminna om at meiningsfull og ektefølt pop ikkje behøver vere dramatisk eller oversminka. Lyden av IWAK er stødig akkorddriv, teft for deilige melodiar og ukomplisert vokal. Ja, det er kanskje enkle byggeklossar men du verden kor kor flott det vert. "Know The Way" viser bandet frå si beste side, som bestilt smeltar kassegitar og vokalharmoniar ilag. Den knuste elgitaren i bakgrunnen er ein herlig overrasking.

Det einaste eg saknar er meir dynamikk. Lydbiletet er dandert med mykje flott og subtil instrumentering men eg ynskjer meg endå meir av det skitne. Berre høyr "Getting Colder", den grove gitaren er eit skikkeleg friskt pust.

Andre favorittar: 

Cult Member - Infinite Death, Magnus Skaug - Pipe and Drum, Velcro Dog - Misanthropology, Bård Berg - Oslo Beats Vol.III,  Astrosaur - Black Hole Earth (singel), King Gizzard & The Lizard Wizard – (Laminated Death, IDPLMAL, Changes)

Åsmund

Psychonaut - Violate Consensus Reality

Hva er det som holder Europas mest splitta land, Belgia samlet? Fotball og postmetall selvfølgelig. Sistnevnte godt representert av den innovative og knallharde gjengen i Psychonaut. Violate Consensus Reality høres kanskje ut som navnet på ditt lokale metalcore-band, men det gir mer mening hvis du ser tittelen på skiva i lys av tematikken de tar for seg. Psychonaut skriver alltid tekster om de store spørsmålene og dette er intet unntak. VCR handler om å kaste fra seg idéen om at vi er en gjeng med aper som vil ødelegge oss selv uten et strengt hierarki, til fordel for idéen om et tenkende og samarbeidsvillig menneske som tilhører en verden som er større enn oss selv. 

Det er store kontraster i denne plata. Låtene er brutale når de er harde og silkemyke og vakre når de er rolige. Låtene inneholder mange partier med raske skift mellom hardt og mykt og det er her styrken deres ligger. Solide riff med nyskapende instrumentbruk, takt, tone og oppbygning. Ja, skiva er en reise i seg sjøl. 

Denne trioen fra den lille byen Mechelen i Belgia har holdt på sida 2013, men har bare gitt ut tre studioalbum. Jeg hoppa på toget i 2020 da de ga ut sin andre skive Unfold the God Man på Pelagic Records. Den plata var en maktdemonstrasjon, så jeg skjønte fort at denne gjengen var verdt å følge tett. Den konklusjonen kasta bra av seg, for bare et år seinere ga de ut en av de feteste låtene jeg har hørt noensinne. “The Great Realisation” er åpningslåta på split-EPen Emerald som Psychonaut ga ut sammen med norske Sâver. Et 16 minutter langt epos i fem deler med rå kraft og vakre melodier. Der viser de hvor utrolig flinke musikere de er ved hjelp av både strupesang, tunge riff og grove soloer. Men nå har de altså gjort det igjen. 

Psychonaut er ett av svært få band som får kombinasjonen av clean vokal og growling til å funke. Jeg mener det utelukkende er fordi de behersker så mange uttrykk i musikken sin. 

Et godt eksempel er en gjesteopptreden fra Stefani Mannaerts, vokalist og trommis i Brutus, på tittelsporet. Gutta legger lag på lag og skaper en unik atmosfære i musikken sin.

Gjør deg sjøl en tjeneste og sjekk ut en real bauta fra en av postmetallens fremste fanebærere.

Andre favoritter:

Fucked Up - Oberon (EP), Worship - Transitions, Somn, Wowod - Split, Bård Berg - Oslo Beats Vol. III, GOALED - Bestial Hardcore Flexi (EP), Cult Member - Infinite Death, Brutus - Unison Life, Ruby the Hatchet - Fear Is a Cruel Master, The Otolith - Folium Limina, Implore - The Burden of Existence og Birds in Row – Gris Klein.

Patrick

Kristi Brud - Spiller Ingen Rolle

Eg er ufatteleg glad for at dei tidlegare medlemmane i Hjerteslag starta opp igjen, for eg har verkeleg sakna den magien dei skapar saman. No har dei fått med seg Per Elling Kobberstad også - ein solid bonus. “Spiller Ingen Rolle” er stappa full av kjensler. Fleire har snakka om ein intens bitterheit og eit oppgjer. Eg kan berre snakka for meg sjølv når eg skriv at dette er gedigent. Det er så massivt og så kraftig og så stappa fullt av alt mogleg som gjer låta så unik som den er. Eg har ikkje tal på kor manga gonger eg har høyrt på den sidan den kom ut. Eg digga den intenst ved første lytt, og den veks framleis på meg - det burde seie sitt. Det er noko så utruleg skarpt og rått over det heile! Måten låta bygger seg opp også - det klimakset i slutten er beint fram utruleg. Det einaste eg vil at du skal gjere er å sjekka den ut og å følge med på det denne gjengen finn på i tida framover, for eg trur verkeleg at dette blir legendarisk.

Dette kjem rett frå hjartet til ein skikkeleg flink gjeng med tonnevis av lidenskap og erfaring i bagasjen. Kos deg!

Redaksjonen