Redaksjonens favorittar frå januar

Åsmund

Fucked Up - One day

Det er lenge siden jeg har vært så begeistret for sjangeren rock som jeg var den 27. januar 2023. Kanskje ikke siden den 14. mai 2007 da det forsvunnede Montreal-bandet Priestess ga ut sin debutskive “Hello Master” i Europa. Men denne gangen er det altså snakk om Toronto-bandet Fucked Up. Kanskje det er noe spesielt med Canada, som gjør at de bare er litt foran den internasjonale kurven når det kommer til rock? Jeg veit ikke, jeg veit bare at “One Day” herja med huet mitt på en særdeles god måte. Jeg tror jeg har hørt plata i sin helhet rundt ti ganger i skrivende stund. 

Fucked Up har holdt på siden midten av 2000-tallet og gitt ut en drøss med skiver. Personlig fikk jeg ikke ørene opp for denne gjengen før 2021, men det var akkurat i tide til å få med meg den massive skiva deres Year of the Horse, en saga i fire akter med hele 81 låter. Dette var et av de beste stykkene med musikk som ble gitt ut i 2021 etter min mening. Sett i sammenheng med Year of the Horse er One Day mer målrettet og konsentrert i stilen sin. Der førstnevnte virkelig mingler med sjangerspekteret er sistnevnte all in på den stilen de har valgt. Dette er riktig måte å gjøre det på for en plate på 40 minutter.

One Day høres ut som Death by Unga Bunga, Viagra Boys og Lâche blanda i en bøtte med en liten dose IDLES spedd i for god tekstur og smak. Dette er musikk du blir glad av helt enkelt og derfor må jeg si at jeg overrasket meg sjøl ved å like denne plata så godt når jeg vanligvis dras mer mot musikk som er ute etter blod og satandyrking. Det er noe med den indie-aktige gitarlyden, blanda med en herlig innrøyka og whiskey-befengt vokalstil og en rund og koselig basslinje som bare funker. Det er tydelig at denne femkløveren fra landet der de drikker melk fra pose, har røtter i punk, men allikevel høres trommene helt standard rock ut. Måten vokalen formelig kastes på mikrofonen kan minne om et hardcore-band men dras mot rocken av back-up-koring over vakre harmonier. Miksen høres også punk ut, men det spilles rock. Tuninga er rock. Kompet er rock, men til sammen blir det noe helt annet. For å sitere dealeren din når han presenterer sin nyeste strain som han har fått inn fra en bonde i Hedmark. “Dette fucker deg opp på en herlig måte”.

Hvis Fucked Up vekker så sterke følelser av glede i et rotete og inngrodd metallhue som meg, så har du faktisk ingenting å tape på å sjekke ut denne herjeren av en plate. Jeg vil trekke fram låtene “Huge New Her”, “Nothing’s Immortal” og tittelsporet “One day” som favoritter fra plata. Disse tre gir deg en god synopsis av hva denne utgivelse handler om. 

Skrap sammen gjengen og inviter til vors. Fucked Ups “One Day” nytes best fersk og etter to inntatte enheter. Vel bekomme. 

Andre favoritter: JAGGU - Rites for the Damned, Aiming for Enrike – Empty Airports, Biosphere - N-Plant, Liongeist - s/t, Draken – Book of Black, Tøyen Holding – Tøyen Holding 3

Marius

Jaggu – Rites for The Damned

Kort fortalt: Om du er i marknaden for ein trio-knockout av melodiske og komplekse riff med fuzz herfrå til svenskegrensa og attende er det jaggu berre å fyre opp Rites for the Damned av Jaggu. 

Sagt på anna vis: Om du nokon gang har nikka taktfast og anerkjennande til eit band kalla Mastodon er det jaggu berre å fyre opp Rites for the Damned av Jaggu. 

Man kan òg formulera det slik: Treng du ei plate som osar breibeint sjølvtillit og vilje til å takle dei grimme og avskyelege aspekta av livet er det jaggu berre å fyre opp Rites for the Damned av Jaggu. 

I intervju har trioen sagt at plata er eit uttrykk for nokre av kjenslene man som menneske møter i ei samtida anno 2022 og 2023. Verda kan utan tvil opplevast som fryktinngytande, rotete og full av sinne, anten det gjelder lockdown, krig på kontinentet eller personlege tragediar. Rites for the Damned formidlar dette kjenslespekteret enormt effektivt, og som lyttar er det ikkje vanskeleg å kople eigne tankar til låtane som kjem buldrane ut. Køyr hardt, køyr stil, køyr Jaggu.

Sondre

Siv Jakobsen – Gardening 

Ved første gjennomlytting vil de fleste trolig sitte igjen med en tanke om at Siv Jakobsens tredje studioalbum er et harmonisk, varmt og minimalistisk album med fine låter. Det er for så vidt riktig, men Gardening er mye mer enn som så. Selv om Jakobsen fremfører låtene på en rolig, drømmeaktig og distansert måte, er tekstuniverset alt annet enn lett fordøyelig. Allerede fra åpningssporet «Small», albumets kanskje roligste og mest nedstrippede låt, blir det klart at Jakobsen vil ta et oppgjør med en periode i livet sitt som var preget av vonde opplevelser og de motstridende og vanskelige følelsene som følger med å ha vært i et destruktivt og voldelig forhold over tid. Budskapet i refrenget setter sånn sett den perfekte rammen for resten av albumet med de oppløftende ordene: «Well, fuck it all, I don’t want to feel this small anymore». Det tar ikke lang tid før bandet til Jakobsen viser at de kan diske opp et fyldig og luksuriøst instrumentalt bakteppe til de mørke tekstene hennes.  Produksjonen på albumet føles organisk, og kler lydbildet og tematikken perfekt, med Jakobsens hviskende stemme som et konstant midtpunkt. Sånn sett er den ikke ulik fjorårets Changes Like the Weather in the Mountain av Selma French. 

Et vakkert og vanskelig album jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Andre favoritter:

Kali Malone – Does Spring Hide It’s Joy, Esoctrilihum – Funeral, Nag – Human Coward Coyote, Salvador Dassi – This is about you, Aiming for Enrike – Empty Airports, Ahab – The Coral Tombs, Deathprod – Compositions, Trastorned – Into the Void, Fucked Up – One Day, Vosbúð – Heklugjà, Nothingness – Supraliminal, Lil Yachty – Let’s Start Here. og Raskol – s/t Demo (EP).

Jarand

Salvador Dassi – This is about you

Om du har 23 minutter til rådighet syns eg du skal fylle dei med den nyaste frå Salvador Dassi. This is about you tok meg på senga med sin relativt enkle men voldsomt effektive form, og har alt vorte ei plate med låg terskel for eit gjenhøyr. Av og til er eit godt stykke poprock alt ein behøver. 

Lite visste eg at debuten kom allereie i 2019, ei utgjeving som synar eit prosjekt med potensiale og karakter. This is about you leverer dog både eit fyldigare og meir komplett lydbilete, heile greia har fått modna. Det vekslast mellom melankolske part og draumande gitarar. Det treff skikkeleg.  Her er også eitt breitt spenn, anten du likar straight shooters som «Just Know» eller ynskjer deg tilbake til indierockens verd som på «Aficionado». Tankane går i retning Mike Krol, Mac Demarco og tidvis Sisters Of Mercy. 

Favorittlåten vert «Stone», både teksten og den lengtande ærlege vokalen er nok til å la plata rulle glatt vidare. Sjekk det ut!

Andre favorittar:  Juni Habel – Carvings. Tuvaband – New Orders, Buen Destino – Buen Destino