Redaksjonens favorittar frå april

in ,

Jarand

Fights – Scampirock

Det er ikkje ofte eg trekk fram punk i desse anbefalingane, men debuten til Fights har klamra seg fast i øyrene mine den siste tida. Sjølv med solide leveransar frå store aktørar som Susanne Sundfør og Bigbang, er det Scampirock som har truffet tonen hos meg.

Som seg hør og bør går Fights hardt ut i starten, og sparkar dørene opp med «Good Morning Neil Armstrong». Sjølv om formelen ikkje er ny har bandet tilsynelatande mykje moro med låtmaterialet. Dei tek ikkje seg sjølve for høgtidelege, men snikrar likevel underhaldande låtar. Med tanke på sjanger befinner Fights seg ein plass mellom The Good The Bad and The Zugly og Death By Unga Bunga, kvalitetsriff med glimt i auget.

«Nine Words», «Sunshine», og «Kill The Mood» står att som høgdepunkt for min del. Sistnemnte tek ei noko alternativ rute, med eit refreng som burde få mangt eit hovud til å nikke med. Vokalen står for mykje av stemninga, med ein bjeffande og upolert kvalitet. Den er ikkje alltid like melodisk men kan skilte med mykje intensitet og karakter.

Med Scampirock under beltet viser Fights at utagerande og høgenergisk kjefting ikkje har gått av moten. 

Andre favorittar: Susanne Sundfør – blòmi, The St. Pierre Snake Invasion – Galore, nonne – Omf!, Bigbang – Le Californie, Oda Felicia – FIRST ACT (The Huntington Chorea Project)

Åsmund

Initiate – Cerebral Circus

Hardcore-sjangeren har aldri vært så spennende som den er nå. Det florerer av band der ute med nye banebrytende ideer som bare venter på å bli oppdaget. Sjangeren, som har sitt opphav i punk og hardrock, har aldri vært offer for den samme rendyrkingskulturen som mange andre sjangere i bråkemusikkens verden (les svart- og dødsmetall). Dette har åpnet for en helt egen verden av uortodokse sjangerblandinger på tvers av subkulturer. Et godt eksempel på dette er post-hardcorens virkelig store inntog på midten av 2010-tallet, med sin fire bruk av elementer fra andre musikalske stilarter. Innenfor paraplyen hardcore finner du alt fra knallharde Warthog, SIBIIR, Gulch og Stray From The Path til mykere varianter som Lâsh, Shevils, Ondt Blod og Fucked Up, til de klassiske variantene her hjemme som Turdus Musicus, Social Suicide og Die a Legend. Alle spiller hardcore, men på helt ulike måter.

Et av de beste eksemplene på denne, la oss kalle det lovløsheten, innen sjangeren er SoCal-bandet Trash Talk og deres samarbeid med hiphop-produsenten Kenny Beats fra 2020. En genial miks av D-beat og digitale beats.

Det virker som det hele tiden foregår en slags konkurranse bak kulissene, spesielt innen amerikansk øst- og vestkyst-hardcore, der det handler om å putte så mange som mulig av metallen og rockens undersjangere i en bøtte og på en eller annen måte få hardcoremusikk ut på andre siden. Dette er kjempegøy å følge med på.

Og hvem gjør vel dette bedre enn Initiate. Gjengen som, i likhet med mange store innen sjangeren, kommer fra California og overbeviste meg først med EP-en deres Lavender fra 2020. Jeg skjønte fort at dette var en kompromissløs gjeng som var ute etter blod. Cerebral Circus tar denne rå styrken og utemmelige sjanger-hoppingen et skritt videre.

All god hardcore tar, etter min mening, utgangspunkt i en god vokalist. Crystal Pak leverer uten tvil på dette punktet med en kombinasjon av gneldring og nerve. Hun mener alvor og får virkelig fram en helt spesiell villskap sammen med bandet. Albumet er proppa fullt av stikk til ulike sjangere som du oppdager fra låt til låt. I det ene øyeblikket kan du høre 90-talls screamo og 2000-talls metall, i det neste, en blanding av shoegaze og metalcore. Du finner soloer som minner om klassisk 80-talls rock og riff som lener seg på god gammal punk. Likevel er ingenting her søkt eller presset fram på en unaturlig måte. Spekteret er stort, men har en gjennomgående stamme av pur hardcore som de hele tiden faller tilbake på. Herligheten avsluttes med en emo-inspirert grinelåt, men med en knallhard kant.

Det er få band som får til denne kabareten av inspirasjoner uten å rote det til for seg selv. Det er enda færre som får til å kombinere denne plukk-og-miks-stilen og samtidig klarer å lage et gjennomgående og helhetlig musikalsk uttrykk på skiva si. Det mest imponerende er at Initiate gjør dette med en nesten lystig og spretten lyd. Det er snilt og slemt samtidig.

Den sør-californiske har kommet en lang vei, siden The Locust og Rancid regjerte, eller enda lenger tilbake til Black Flag og Bad Religion for den saks skyld. Cerebral Circus er en plate på bare 22 minutter, så du får nesten høre hele neste gang du skal fra A til B. Det fortjener den.

Andre favoritter: Feist – Multitudes, Dangerface – Be Damned, El Michels Affair & Black Thought – Glorious Game, Fights – Scampirock, Dødheimsgard – Black Medium Current.

Marius

MAKTKAMP- Caps Lock Woke Rock

På nokre områder her i livet er det ikkje eit problem at me får meir av det gode. Tre døme på dette er italienske matretter, fungerande trafikktryggingstiltak og norskspråklege hardcoreband med humor og leikne riff. MAKTKAMP står ikkje på menyen i Firenze og blir ikkje implementert under oppgraderinga av Lærdalstunnelen, men steikje sattan som dei gir Kvelertak, GBZ og alle andre relevante bidragsytarar kamp i konkurransen om kva rock som fengjer mest i gamle Noreg no om dagen.

Caps Lock Woke Rock er soleklar kandidat til årets platetittel og låttekstane bør inn på pensum i alle fag som tek dagsaktuell samtidskritikk alvorleg. Halve plata harselerer med (og fordømmer) dei ukritiske internetthordane som gjerne skriv med store bokstavar, låg sjølvinnsikt og enda lågare grad av faktuell tilnærming. Resten er dedikert til velretta slag mot kosmetikkindustrien, særnorsk alkoidioti, livlaust levde liv i monotonisk felleskap og, ikkje minst, Noregs manglande evne til å omstille seg til ein meir og meir dyster verdsrealitet.

Plata er noko av det mest relevante eg kan hugse å ha vore borti og den fortener verkeleg å ikkje bli misoppfatta som formålslause bråkerock. Sånn heilt seriøst: Les tekstane, forstå kva som blir sagt og gjer din del for å gjere verda mindre ussel. TIL MAKTKAMP MED MAKTKAMP NO. I caps lock, sjølvsagt.  

Sondre

Susanne Sundfør – blómi

På sitt syvende studioalbum leverer Susanne Sundfør både den mest tilgjengelige og den mest eksperimentelle musikken så langt i karrieren sin. Til tross for dette tilsynelatende paradokset, oppleves blómi også som Sundførs mest gjennomførte og konseptuelle utgivelse hittil. Det første hintet til albumets tema ligger i låttitlene, som hovedsakelig er på gammelnorsk. Sundfør har forklart at hun ville gå tilbake til røttene, og se på menneskene som bodde her før, deres forhold til naturen og hvordan de tok vare på den. Valget av norrøne titler var også ment som en hyllest til hennes morfar, lingvisten Kjell Aartun, som også er å se på albumets cover. Albumet sentrerer seg rundt familiehistorien hennes, og er ment som et kjærlighetsbrev til datteren. Det er derfor ikke overraskende at blómi har et såpass optimistisk og oppløftende budskap som det har.

Sjangermessig er Sundfør innom alt fra art pop, akustisk singer-songwriter og pianoballader til jazz, moderne klassisk, chamber folk og ambient på blómi. Den fantastiske låtskrivingen og Sundførs sterke vokalprestasjoner binder sammen disse elementene på mesterlig vis, men produsent Jørgen Træen skal ha minst like mye av æren på dette punktet. Jeg kommer heller ikke unna å nevne bidragene fra Ståle Storløkken, Nikolai Hængsle Eilertsen, Gard Nilssen og André Roligheten.

Albumet starter med et spoken word-spor hvor Eline Vistven snakker over et herlig sært musikalsk bakteppe, bestående av desorienterende elektroniske effekter, naturlyder og andre samples. Når Sundførs vokal dukker opp ett minutt inn i «ashera’s song» er det høyst velkomment. Fra dette punktet kommer det bangers som perler på en snor. Særlig tittelsporet, «fare thee well» og «alyosha» er tidløse poplåter av aller høyeste kvalitet. Singelen «leikara ljóð» er kanskje albumets mest ambisiøse spor, med en konstant progresjon som når et himmelsk klimaks. Låten har tydelige innslag av gospel og soul – før det hele avsluttes med felespill. En personlig favoritt kommer i form av «sānnu yārru lī», hvor Sundfør fremfører et dikt på tysk med et skikkelig jazza bakteppe. Albumet avsluttes med et nytt spoken word-spor, slik at sirkelen er komplett.

Andre favoritter: Spirit Possession – Of the Sign…, Dishwasher_ – s/t, nonne – Omf!, Century – The Conquest of Time, Smoulder – Violent Creed of Vengeance og Kara Jackson – Why Does the Earth Give Us People to Love?

Patrick

nonne - Omf!

Sjefen rakk dessverre ikke å skrive noe om nonnes debutalbum til denne spalten, men vil likevel informere våre trofaste lesere om at han digger den hardt og oppfordrer alle til å sjekke den ut!