Favorittar frå Januar

Patrick

JABBA - Cool

Denne duoen frå Sørreisa har fengja meg heilt sidan lenge før dei gjorde ein heidundrande feit livesession med oss for ei tid tilbake. No har dei sluppe eit monster av ei plate, og den er så kul, så kul.

Den første smakebiten me fekk frå dette beistet var “JABBA Forever”, ei låt som ga meg eit heilt nytt blikk på JABBA som eit heavy, fuzzybass/drums-band. Her har du altså ein av dei finaste sangane eg har høyrt hittil i 2020! Den er så chill og laidback at eg berre må sippa metaforiske paraplydrinkar i sommarvarmen allereie no. JABBA har levert eit heftig fengjande verk her, folkens. “Burns” må seiast å vere favoritten min, altså. Den har alt eg treng for å koma meg gjennom dagen. Rolf Ole sin karakteristiske heseblesande vokal og eit skikkeleg positivt og gåsehudframskapande riff blanda med den alltid så botnsolide tromminga til Lars-Erik. Denne duoen er rein, kreativ kraft folkens!

“Dead Night” gir deg ein liten dose doom/sludge, om du skulle trenge det. Seigt og tungt, litt som når du sit i starten på ei berg- og dalbane og beveger deg sakte men sikkert oppover mot stupet. “Power Tantrum” er låta der du går over stupet og nedover i superfart, med magesug og heile pakka. 40 sekunder med framifrå, beinharde saker som er så skurrete at det susar litt i øyrene.”I’m Too Slow” og “Well” gir meg berre gode minner til livesession. Herrefred så gode desse er live. Sjå den her, om du vil!

JABBA leverer så det held med Cool. Skrik, skrål, hardt og brutalt på den eine sida, godt miksa med seige riff, vakker 70s-ish vokal og koring på den andre, med god stemning og sommartonar som sender deg på ein tur i sjarken med midnattsola i horisonten. Ta deg ein øl og høyr på dette. Du fortjener å vere lukkeleg, gjer du ikkje?

Marius

The Good The Bad And The Zugly – Algorithm & Blues

Skandirockens spellemannskrona rikssregentar er på ferde med ny plate, og just som sist er det rifforama og intens risiko for røyrsle i hofteledda frå første taktslag. Med sjølverklært fråver av ironi (eller er det meta-ironi?) og hundre tonn freidig humor, riff, rim og spitord i aust og vest er Algorithm & Blues ein open invitasjon til å dyrke smålegskapen me alle ber på: Ta ein dryg halvtime med plata på og finn fram småkynikaren i deg. Knegg for deg sjølv over tanken på dårlege eigenskapar hjå slekt og kollegaer, formuler eit par verbale slag langt under beltestaden som du held for deg sjølv, og takk til sist The Good The Bad And The Zugly for incitamentet før du returnerer til ein betre utgåve av deg sjølv. Me kan vel kalla det lettkjøpt og underhaldande sjelegransking i kvardagsmeiningsløysas namn.

Med Algorithm & Blues på øyret kan ein gledast over og seie noko om tusen forskjellige ting. Difor trur eg eigentleg at eg vil oppmode lesarane til litt platemelding-googling og sjå kva media rundt om i Noreg skriv om plata. Illustrerande nok så skriv meldarane vidt forskjellige ting om plata, medan dei er unisone i hyllestane sine.

Heit kandidat til min personlige favorittlåt på plata er “What Have You Done For Me Lately?”. Låta harselerer skamlaust med korleis internett øydelegg kunsten å oppdage musikk (alt er redusert til Algorithm & Blues) og korleis sjølvfeite, operahusfyllande og avleggse svartmetallband har sikra at “there is no more blaze in the northern sky”.  Når GBZ som spellemannsvinnar attpåtil siterer Black Debbaths spellemannskupp midt i låta er miksen av humor, snert og aktualitet komplett. For spørsmåla dei stiller er jo relevante: Har internett drept åtgangen til musikkmangfaldet? Representerer svartmetall framleis genuine strøymingar i samfunnet? Kva er spellemannstrofeet eigentlig verdt?

Nei folkens, fram med portemonéen og kjøp Algorithm & Blues. Så har du ordna småfrekk julegåve til syskenbarnet ditt som trur hen har peiling på musikk, men eigentleg er heilt på indie-americana-bærtur utan korkje kart- eller kompassevner til sjølv å finne vegen til Hadeland Hardcore.

Rikke

Konvent – Puritan Masochism

På gledens dag den 24 januar i år slapp Konvent (DK) sitt debutalbum, Puritan Masochism på Napalm Records. Et album mange har ventet på siden de første singlene traff jordens overflate som en komet i alt for stor fart i fjor høst! Og jeg sitter igjen med en sånn dyp rynke i panna; Hva skjedde egentlig? Jo, det låter rått! Da det virkelig har eksplodert for dette bandet i Europa. I tillegg er det gøy å se flere København-artister på banen i denne sjangeren. Der Konvent har spilt mye live, er superaktive på turnefronten og blant annet har spilt store festivaler allerede før utgivelse. De er et band som markerte seg tidlig i live-gamet, i tillegg til å utvikle seg fort, og det er herlig. Veldig synd at jeg ikke fikk sjansen til å se de da de spilte på Vaterland i Oslo i januar. Da konserten visstnok var en utenomjordisk mørk opplevelse av ødeleggelse. Og det er vel kanskje det de er også? Hvem vet. Men det jeg garantert vet, er hva jeg elsker med Konvent og dette albumet forøvrig: En ofte for lite brukt blanding av tyngden og råskapen fra ulike sjangere i metallandskapet. Da det er noe spesielt som skjer når en sjangers tempo og eksplosjon brytes opp i slow motion, men vokalen beholdes. Doom møter death, thrash møter doom, og doom møter black metal i en eneste stor og herlig sludge-grøt. Eller som de selv beskriver det; death doom. Der du endelig fikk alt du lengtet etter! Med en fot i den saktegående takten, og en annen i det fete riffet og brutale vokalen. For et sirkus! Sjekk ut godstoget av et album, og gjerne også intervjuet på Evig Lyttar. - Det vil garantert kjøre deg over ende!

Jarand

DeWolff – Tascam Tapes

Nederlandske DeWolff har allereie gjort suksess med bluesrocken sin på ei rekke plater sidan 2007. I likskap med andre revivalband (til dømes Rival Sons, Greta Van Fleet) dreiar det seg om å blåse nytt liv i estetikken frå syttitalsrocken, noko som er vel og bra. Tascam Tapes er derimot eit meir ambisiøst prosjekt frå denne rocketrioen. Plata er spelt inn på vegen med ein gamal analog miksar, noko som begrensar bruken av trommesett og hammondorgel. I plassen byr DeWolff på saftig trommesampling, smigrande synth og skitten vokal.

Resultatet er ei groovy kaloribombe, proppfull av hooks, riff og vokalharmoniar. Låtane er ikkje dryge og overproduserte, bandet held det heller kompakt og røft. Bluesrocken står fortsatt i sentrum men kombinasjonen av nedstøva trommesamples og popsynth får fram impulsar frå både hiphop, soul og R&B. Dette kjem bra fram på både «Nothing’s Changing» og «It Ain’t Easy». Favorittane mine er nok utan tvil «Blood Meridian II» og «Love is Such a Waste», låtskrivinga er nedpå og rett fram. Likevel treff både lydane og produksjonen meg skikkeleg, det smeltar saman element frå fleire sjangrar på uknotete vis.

Tascam Tapes er gamaldags på ein forfriskande måte. Til og med når produksjonen let som ein gamal bilstereo i ubalanse, er eg heilt med. Ta ein lytt på opningsporet «Northpole Blues» så skjønar du kva eg meiner.

Jørn

Ole Paus - Så nær, så nær

Hvis noen hadde fortalt meg for 10 år siden at Ole Paus skulle finne på å hente inn Motorpsycho og Reine Fiske fra Dungen og spille rusten progrock i 2020 hadde jeg avfeid det som en psykotisk tanke og en feberdrøm. Og så kom januar 2020 og Ole Paus har gitt ut en sterk kandidat til årets norske album. Hver for seg er Ole Paus og Motorpsycho to gigantiske bautaer i norsk musikkhistorie, men når Norges beste band slår seg sammen med Norges største (nålevende) lyriske poet så eksploderer det. Det finnes ikke ett eneste sub-par øyeblikk på de 52 minuttene det tar å pløye seg gjennom “Så nær, så nær”, men de sparer høydepunktet til de siste 13 minuttene og den episke avslutningslåten “Ruinbyen”, en låt som kunne vært hentet rett ut av en av de siste 7 albumene til Motorpsycho ispedd mellotron, strykere, akustisk gitar og med stemmen til Ole Paus sentrert. Det høres litt ut som om Paus har spist en neve med grus hver eneste dag i hele sitt liv, og skylt det ned med skoldende lava, men det gir han kun en autoritet det er vanskelig å jukse seg til. Du *tror* på Ole Paus når han forteller deg ting. Og med Motorpsycho bak spakende blir sluttproduktet 100 % perfekt.

Sondre

Hällas – Conundrum

For en start på året! Jeg kunne lett ha skrevet om hvilket som helst av utgivelsene nevnt under her. Særlig JABBA og Konvent slapp utrolig sterke album i januar, men takket være dyktige kollegaer med god smak kunne jeg konsentrere meg om en annen vel så bra utgivelse.

De svenske eventyrrockerne i Hällas tok meg med storm med sitt debutalbum, Excerpts from a Future Past, som landet førsteplassen på årslisten min i 2017 og fortsatt står som en av favorittutgivelsene mine fra 10-tallet. Jeg kan nesten ikke uttrykke hvor mye jeg har gledet meg til oppfølgeren, og endelig er den her! ENDELIG! Conundrum er den siste delen av trilogien også bestående av bandets selvtitulerte debut-EP fra 2015 og nevnte EfaFP. Samtlige av disse utgivelsene er konseptalbum som forteller en (mer eller mindre) sammenhengende historie.

Conundrum er et album som bygger seg opp sakte. Det åpner med et atmosfærisk instrumentalspor og fortsetter med to (til Hällas å være) overraskende rolige (men solide) låter med et lavere tempo enn jeg ville forventet fra svenskene. Singelen «Tear of a Traitor» markerer et skifte i tempo, og er en kort men sprudlende sak. «Carry On» holder i stor grad på momentumet og legger perfekt opp til det første store høydepunktet på albumet, «Labyrinth of Distant Echoes». Dette er en ekte prog-perle med utradisjonell oppbygning og tonnevis av deilig synth. Fra denne låten og ut er alt ren perfeksjon, og samtlige av de tre siste låtene tilfører noe helt eget. Hällas har aldri vært mer eksperiementell enn på «Blinded by the Emeral Mist», som nesten føles som fire låter i én. Det samme kan strengt tatt sies om sistesporet «Fading Hero», som er den låten som minner mest om bandets store hit «Star Rider». Her får vi en skikkelig synth-intro etterfulgt av en enkel trommebeat og gitarplukking, før vi plutselig befinner oss i en fortryllende fantasy-verden. Det er rett og slett snadder for ørene og fantasien.

Det er fortsatt alt for tidlig til å uttale seg om hvordan dette albumet stiller seg opp mot debuten, men jeg må si at jeg er søkkimponert over hvor høy kvalitet det er på alt Hällas gir ut. Det virker som bandet utvikler seg i en stadig mer progga retning, og det blir veldig spennende å se hva neste steg blir. Nesten hele Conundrum har dessuten en distinkt 80’s-vibbe over seg som ikke var like tilstedeværende på de forutgående skivene. Tjohei, kor eg diggar det!  Elsker, elsker, elsker dette bandet.

Andre favoritter:

Konvent – Puritan Masochism, JABBA – Cool, Belore – Journey Through Mountains and Valleys, Snorlax – II (EP), Alexandra Savior – The Archer, The Good the Bad and the Zugly – Algorithm & Blues, Jordablod – The Cabinet of Numinous Song, Moloken – Unveilance of Dark Matter, Georgia – Seeking Thrills, Wormhole – The Weakest Among Us, J Hus – Big Conspiracy, Torgeir Waldemar – Love, Pressure Cracks – This is Called Survival (EP), Bütcher – 666 Goats Carry My Chariot, Sectarian Love – Lost Tapes of Love (EP), drych – s/t (EP), Mac Miller – Circles, Thy Catafalque – Naiv, Wasted Struggle – Agenda of Fear (EP), Haunt – Mind Freeze, JUNO – Young Star, My Project Ghost – Young, Grieven (EP), Bokotono – s/t (EP), Aiming for Enrike – Music for People Working Out, Sallow Moth – The Larval Hope, The Dogs – Crossmaker, Mourir – Animal Bouffe Animal, Holy Fawn – The Black Moon (EP), Porta Nigra – Schöpfungswut, Kloct – Years of Silence, Frail Hands – parted/departed/apart, Marrasmileli – Between Land and Sky, Sløtface – sorry for the late reply og Hollow Seasons – As Misery Fades (EP).

Eirik

Tombs og Bjørn Hellfuck

Tombs – The Dark Rift (singel)

Denne måneden ga amerikanske Tombs ut singelen «The Dark Rift». De supplerer mørke, grimme saker som veksler lett mellom intense blasts og groovete chuggs. Mot slutten kimer det også inn noen linjer av clean vokal, levert på en rungende baryton. Meget søte saker.

Bjørn Hellfuck – Homsen i Heisen (singel)

Bjørn Hellfuck henter sjelden heder hos musikkjournalister, men dette er klippen jeg er villig til å dø på. Konsekvent, på hvert eneste nach jeg har vært på, har det blitt stemning med Bjørn Hellfuck. Den nye singelen «Homsen i Heisen», som inneholder tittelsporet «Homsen i Heisen» og «Nussebuffé» er kanskje ikke revolusjonerende spor i Hellfuck-diskografien, men finner derimot sin plass i dynastiet enkelt. Dere spør hvilken utgivelse som har vært min favoritt i januar, og jeg svarer med mektig røst «Homsen i Heisen» av Bjørn Hellfuck!

-Redaksjonen-