Åsmund sine favorittar frå 2022
Møkkaåret 2022 er endelig over. De aller fleste av oss kom hele veien til målstreken med livet i behold. Personlig var det mye takket være festen av et musikkår det har vært. Den norske undergrunnen leverer som aldri før, den blomstrende danske bråkemusikkscena imponerer og den nye bølgen med britisk ekstremmetall har sprengt huet mitt opptil flere ganger gjennom året som gikk.
Å spørre meg om hva som var den beste utgivelsen i 2022 er litt som å spørre meg hvordan jeg helst vil bli torturert. Ingen alternativer er åpenbare vinnere, men etter mye om og men lander du på en du kan leve med. Jeg setter det selvsagt på spissen her, men dette var, som det alltid er, en veldig vanskelig oppgave. Jeg har likevel gjort mitt beste for å rangere 20 norske og 20 internasjonale plater, samt et utvalg EP-er etter hva som gjorde mest inntrykk og hva jeg mener holdt høyest kvalitet. Knallharde prioriteringer har måttet gjøres og mange skiver har blitt liggende i et mørkt hjørne av årets store excel-dokument. Dermed kan du være helt sikker på at det jeg presenterer deg her utelukkende er steinfet musikk fra noen av de mest fremoverlente, nyskapende, skitne, grove, bråkete og talentfulle musikerne som har pressa ut ei plate i 2022.
Jeg innrømmer at tyngden av mine favoritter i år er, vel, tunge og ikke så lite harde heller. For det er kun de harde stoffer som kan salve en emosjonelt avstumpet sjel som sitter og følger med på en verden som begynner å ligne mer og mer på en vrang og veslevoksen tenåring med feber og dårlig impulskontroll. Men salve gjør det, ja hjelpe og trøste. Her er det brutale bangers galore. God skumlesning.
Norske favoritter
1. Honningbarna - Animorphs
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Animorphs er det beste Honningbarna har produsert noensinne og Honningbarna er noe av det beste Norge har produsert noensinne. Dette er farligere, skarpere, tøffere og mer utfordrende enn noe disse sørlandske scenegulvsliterne har produsert tidligere. Jeg priser meg lykkelig for at jeg fikk muligheten til å se og høre det nye materialet deres to gange live i sommer, for det er sånn Honningbarna skal oppleves.
Vil du vite mer om hvordan dette mesterverket av en plate ble laga så kan du lese intervjuet jeg gjorde med dem ifm plateslippet her.
2. Rat lord - This Is Not a Record
Fake grindcore og fake powerviolence har kommet for å bli og sjangerens nyeste tilskudd heter Rat Lord. Bandet som er starta to sentrale figurer i Blood Command har satt sammen en skive der svartmetallen virkelig får gjennomgå. This Is Not a Record kom som lyn fra klar himmel og sånn føles det også å høre skiva. Leikent, hardtslående og dødstøft. Jeg likte det umiddelbart da det droppa. Så godt faktisk at jeg skrev flere setninger om det her
3. Astrosaur - Portals
Astrosaur fikk i år den vanskelige oppgaven med å demme opp for abstinensene mine etter etter Kanaans Earthbound som kom i fjor. Den jobben har de mot formodning klart med bravur. Jeg trenger min årlige dose med killer tungrock og Portals har innfridd som bare juling. Astrosaur har hatt en fenomenal utvikling de siste årene og jeg venter spent på hva de koker opp i fremtida. Class act.
4. The Good The Bad and The Zugly - Research and Destroy
Er dette den beste skiva Zugly har gitt ut? Nei, det syns jeg ikke. Men skandirockens siste skanse har så høy gjennomsnittskvalitet at selv en utgivelse som kanskje er noe svakere enn tidligere plater alltid vil havne høyt oppe hos meg. Misforstå meg rett, dette er skambra musikk. Zugly tar pulsen på tida vi lever i og blander det i en bøtte med gitar og ironi. Det kan jo ikke bli feil.
5. Fieh - In the Sun, In the Rain
Denne gjengen på mellom 6 og 8 må være en av norges dyktigste musikere. Det de ikke behersker av instrumenter på en gjennomsnittlig konsert er ikke verdt å bry seg om. In the Sun, In the Rain er en herlig reise gjennom en fest og et nachspiel fylt med soul, funk, disco og pop. Er jeg lettere betatt av vokalist Sofie Tollefsbøl? Ja. Påvirker det min dømmekraft når det kommer til denne rangeringen? Også ja. Er det en objektivt herlig skive. Det også.
6. Drongo - 2
7. Cult Member - Infinite Death
8. Mokri - Heart Change
9. Daufødt - Aromaterapi
10. Djevel - Naa skrider natten sort
11. Reaping Flesh - s/t
12. Féleth - Divine Blight
13. Kampfar - Til Klovers Kakt
14. Hypermass - Empyrean
15. Røyksopp - Profound Mysteries II
16. Aromatic Ooze - s/t
17. Bård Berg - Oslo Beats Vol. III
18. Maktkamp - I Affekt
19. Ampmandens Døtre - Tanatologi
20. Brenn. - Vandrer på solskinn
Internasjonale favoritter
1. Zeal & Ardor - s/t
Jeg er føkkings målløs. Så målløs faktisk at da jeg omtalte denne plata da den kom i februar fikk jeg så vidt fram fem setninger. Zeal & Ardor er spydspissen i metallinnovasjon og med deres selvtitulerte plate har det hevet seg over røkla. Det de lager er det ingen andre som er i nærheten av. De er i en sjanger og en kategori for seg sjøl. Å se dem live på Rockefeller i høst gjorde noe med meg. Jeg er ikke helt sikker på hva, men jeg tror det var noe skjellsettende. For å sitere Tvivler: “Ingen ide om hvad det hedder, men jeg kan lide hvad det gør ved mig”. Dette er uten tvil mitt mest hørte album i år og hvis du ikke har hørt denne skiva er du faktisk på feil side av historien. I am no longer asking. Ja. Dette er en trussel.
2. Conjurer - Páthos
Páthos var så og si den eneste plata jeg hørte på i hele juli. Ikke bare var det en av veldig få nevneverdige utgivelser den måneden, men dette var også ett av de råeste stykkene med sludge jeg har hørt noensinne. Det skrev jeg også om da den kom (Link til redaksjonens favoritter fra juli) Makan til sommeralbum skal du leite jævlig lenge etter. Conjurer representerer en av de mest spennende bevegelsene innen bråkemusikk akkurat nå. Dette er hundre prosent brutalt og ekte.
3. Cult of Luna - The Long Road North
Jeg får liksom ikke nok av Cult of Luna. Dette er nok nært knyttet til min kjærlighet til postmetall generelt og av alle band som opererer i denne løst definerte sjangeren er Cult of Luna i sin egne liga. Det er nok ikke umulig å oppdrive fans som er uenige med meg i dette, men jeg mener det beste med a The Long Road North er at den bygger direkte videre på stilen skapte gutta skapte på forrige skive: A Dawn to Fear. Dette er rå kraft fra de svenske skoger og jeg elsker det.
Men hadde det skada dem å ta turen til Norge en gang i blandt? Det blir riktignok en lang vei sør, men SJ-Nord går jo bevare meg hele veien fra hjembyen Luleå til Oslo. Makan.
4. Psychonaut - Violate Consensus Reality
Mens vi er inne på postmetall så var den nye plata til Psychonaut årets store positive overraskelse. Belgia har en skarp og aktiv metallscene og Violata Consensus Reality var definitivt den lille nasjonens beste bidrag til musikkåret. Der Cult of Luna opererer med knallharde dronete og svære riff går Psychonaut en helt ny vei. Jeg tror aldri jeg har hørt så mange fine melodier i en metallskive før. Instrumentbruken er også svær og variert. Jeg skrev om plata da den kom og den har bare vokst på meg siden det her
5. Tvivler - Kilogram
Danskene imponerer stadig på musikkfronten for tida og mye av grunnen til det er at Tvivler ga ut sin andre fullengder i år. Kilogram ligner ikke på noe annet du har hørt i år, det kan jeg garantere deg. Med sine angstfylte og kalde tekster og sine inspirasjoner fra et mylder av sjangere leverer denne gjengen med københavnere grensesprengende musikk rett og slett. En av Fysisk Formats beste signeringer etter min mening.
Nå kan du til og med lese tekstene deres på nett. Det sørget jeg for da jeg maste på dem i denne anmeldelsen av plata
6. Konvent - Call Down the Sun
7. Tuskar - Matriarch
8. Heriot - Profound Morality
9. Soul Glo - Diaspora Problems
10. Viagra Boys - Cave World
11. Stray from the Path - Euthanasia
12. Russian Circles - Gnosis
13. Absent in Body - Plague God
14. No Sun - In the Interim
15. Helpless - Caged in Gold
16. KEN Mode - Null
17. Faetooth - Remnants of the Vessel
18. Tulip - Derangement, Exquisite tenderness
19. Implore - The Burden of Existence
20. Messa - Close
EP-er
1. Utflod - Undergang
Mer av dette takk! I rekka av punkband med tostavelses-navn avledet av kropp, vold og/eller sykdom er er Utflod definitivt årets store overraskelse. Skitnere enn dassen på Last Train og farligere enn en politimann med lite på agendaen. Dette er grovt som faen.
2. Wowod, Somn - Split
Postmetall på menyen igjen, men denne gangen fra to grupper med eksilrussere. Det kan bli lenge disse to banda får se hjemlige trakter igjen, men til gjengjeld har de virkelig noe å gjøre på en britisk plateselskap.
3. Combos - Combos for Life
Jeg blir så glad hver gang jeg hører Combos. Så glad faktisk at de burde blitt sponsa av Dahls pils, for jeg klarer nesten ikke å motstå fristelsen til å knekke en kald en når jeg hører på dem. Gutta spilte sitt nye materiale på en forrykende konsert på Øyafestivalen i år og jeg er solgt. Combos for Life.
4. DRAÜMAR - D`krig
Jeg var så heldig å få kloa i en uhyre sjelden kopi av deres debut-EP og den skal jeg aldri kvitte meg med. DRAÜMAR er et splitter nytt Oslo-band som lager ond musikk. Jeg liker ond musikk. Jeg vil har mer ond musikk. Jeg vil ha mer DRAÜMAR.
5. Lâche - EP
Lâche er det eneste bandet som får meg til å savne Trondheim etter å nettopp ha flytta fra byen. Dette er post-hardcore, som herjer med øra dine. Jeg digga deres forrige skive Sans, men jeg digger denne enda mer. Jeg kan ikke vente på fullengdern.
6. Sundrowned - Glacious
7. Irist - Gloria
8. Domkraft, Slomatics - Ascend/Descend
9. Fucked Up - Oberon
10. Årabrot - Heart EP
11. Sâver, Frøkedal - Split EP
12. Takomaha - s/t
13. J00 - J00niverse
14. Sara Fjeldvær - Best Love
Åsmund Swensen Høeg