Det beste frå 2023 - Sondre

Da var listesesongen offisielt sparket i gang, og musikkåret 2023 skal under lupen. Jeg har gjort mitt beste for å henge med på både nye og etablerte artister, og konkluderer med at det er vanvittig mye bra som har kommet ut i år. Jeg har sammenfattet mine 25 norske favorittalbum og 50 (+2) favoritter fra resten av verden. Avslutningsvis har jeg klinket til med en felles liste over de ti beste EPene.

Jeg registrerer også at det er mye fett å se frem til i året som kommer, blant annet fra Heave Blood & Die, Idles, SIBIIR, Chelsea Wolfe og Kali Malone. Videre håper jeg på nye album fra ARV, Reaping Flesh, Aromatic Ooze, Cult Member, Oter og Slugwar (for å nevne noen).

Norske album

25. Unge Funksjonell – Dogma

Spennende debut fra den ferske Tromsø-rapperen, med årets råeste gjesteopptredener.

24. Murder Maids – Dance or Die

Disse trønderne er kjente for å sparke godt fra seg, og her leverer de sitt beste album så langt.

23. Køber, MC Magnus & mikke – Køber & Tjommi

En trio med ubestridelig kjemi og karisma.

22. Misty Coast – Nevereverending

Duoen disker opp drømmeaktige og fuzzy poplåter av prima kvalitet. Les mer her.

21. Tøyen Holding – Tøyen Holding 3

Årets norske hip-hop-utgivelse. Vinner på ordspill og produksjon.

20. Selvforakt – s/t

Debut fra ett av de mest spennende bandene i den norske undergrunnen om dagen. Les mer her.

19. Enslaved – Heimdal

Veteranene er tilbake i storform på Heimdal. Ikke deres beste, men et godt steg opp fra Utgard.

18. nonne - Omf!

Norges kuleste duo leverer seig, hypnotisk og dansbar psych rock på sin første fullengder.

17. Inger Nordvik – Hibernation

Nordvik imponerer som låtskriver. Hibernation har noen virkelig store høydepunkter.

16. Outer Limit Lotus – Dazzling Darkness

Mørk og uimotståelig goth rock/post-punk. Kanskje den sterkeste åpningen på et norsk album i 2023.

15. Morten Georg Gismervik - Dunes at Night

Stemningsfulle og filmatiske komposisjoner, som balanserer mellom klassisk, jazz og prog.

14. Little Ladder – God Bless Little Ladder

Takk til Jarand for dette tipset! Rå og forlokkende indierock med et par uforglemmelige låter.

13. Siv Jakobsen – Gardening

Et vakkert album med et minimalistisk og harmonisk lydbilde, og brutalt ærlige tekster. Les mer her.

12. Spurv – Brefjære

Norges beste post-rock-band har endelig sluppet den etterlengtede oppfølgeren til Myra. Storslått!

11. Salvador Dassi - This is about you

Igjen; takk til Jarand for denne. Liker du band som Real Estate, vil du elske Salvador Dassi. Bangers.

10. André Borgen - Forested

Årets sommeralbum for min del. Lo-fi indierock blir ikke stort bedre enn dette. Les mer her.

9. Juno – Myriad Path

Kanskje landets mest originale band, med sin miks av pop, jazz og hip-hop. Komplekst og fengende på samme tid.

8. Kanaan – Diversions Vol. 2: Enter the Astral Plane

Jeg endte opp med denne fremfor solide Downpour. Kompromissløs, improvisert space rock. FFO: Spacemen 3 og CAN.

7. Dwaal – Never Enough

Storslått, blytung og atmosfærisk sludge-/post-metal med den ondeste vokalen du vil høre i år.

6. Trond Kallevåg – Amerikabåten

Jeg er hodestups forelsket i dette fantastiske instrumentalalbumet, og jeg mistenker at det ville havnet høyere på listen om jeg fikk mer tid med det. Fans av Frøkedal og Selma French vil trolig digge dette, selv uten vokal.

5. Rosa Faenskap – Jeg blir til deg

Blackgaze møter post-hardcore på dette ambisiøse debutalbumet. FFO: Deafheaven og Liturgy.

4. Drongo – 3

Jeg må bare si meg enig i beskrivelsen deres på egen nettside; Drongo høres ut som «a bastard child of Space Disco and Krautrock». Årets mest fengende instrumentalalbum.

3. Kongle – Havet

Behagelig indierock, jazz og synth-pop i skjønn forening. Dette albumet traff meg umiddelbart og vil neppe kastes på hav med det første. Ja, jeg skrev faktisk det.

2. Susanne Sundfør – Blómi

Blant hennes beste album. Jeg liker konseptet og noen av skruballene Sundfør hiver lytterens vei (ṣānnu yārru lī, anyone?). Albumet har også noen av de beste poplåtene jeg har hørt på årevis.

1. Taake – Et hav av avstand

Etter å ha hørt Et hav av avstand var det aldri igjen et spørsmål om hva årets norske album kom til å bli. Taake hadde trolig tatt førsteplassen på den internasjonale listen og. Jeg elsker absolutt alt ved dette albumet, og mener det er helt på høyde med klassikere som Hordalands Doedskvad og Norges Vaapen. Jeg sliter fortsatt med å sette fingeren på hva som gjør dette albumet så bra som det er, men noe er det. Som jeg har skrevet tidligere kan det ligge i at Taake her har laget sitt seigeste og mest progressive album til dags dato. Les mer her.

Årets norske album

Taake - Et hav av avstand

Internasjonale album

#. Esoctrilihum – Astraal Constellations of the Majickal Zodiac

Deres mest ambisiøse og eksperimentelle utgivelse så langt. Jeg vil trenge mer tid med denne.

#. Danny Brown – Quaranta

En av mine soleklare favorittrappere de siste årene med sitt mest melankolske og introspektive album så langt. Ikke konkludert.

50. Christian Kjellvander – Hold Your Love Still

Fengslende gothic country/americana fra en av våre naboer i øst.

49. Kali Malone – Does Spring Hide It’s Joy

Et massivt drone-album som viser hvor mye en synth, en cello og en elgitar kan gjøre med en enkelt note.

48. Big|Brave – Nature Morte

Mørk, kompleks og dynamisk post-metal fra Canada, med imponerende vokalprestasjoner.

47. Nag – Human Coward Coyote

Trolig det korteste albumet på listen. Rå og aggressiv post-/garage punk.

46. Teksti-TV 666 – Vapauden tasavalta

Ett av de utenlandske bandene Evig Lyttar har pushet mest de siste årene, og med god grunn. Leken, energisk og noisy indierock.

45. Mutoid Man – Mutants

Det er hele seks år siden Brodsky og Koller slapp War Moans, som den gang ble # 8 på årslisten min. Bandet vet fortsatt hvordan man skriver energisk og gøy metal.

44. Tinariwen – Amatssou

Ikke helt på høyde med bandets beste utgivelser, men fortsatt et solid steg opp fra fjorårets album. Aldri feil på en søndags formiddag.

43. Caroline Polachek - Desire, I Want to Turn Into You

Den tidligere Chairlift-frontkvinnen perfeksjonerer art-pop-formelen sin på album nr. 2.

42. Hotline TNT – Cartwheel

Cartwheel havner en plass mellom noise pop, slacker rock og shoegaze. Fuzzy og catchy.

41. Tim Hecker – No Highs

Min ubestridte favorittartist innenfor ambientsjangeren. Et nytt Tim Hecker-album er alltid en begivenhet.

40. Deerhoof – Miracle-Level

Sprudlende og lekent som alltid. Deerhoofs særegne math-/noise pop treffer meg like hardt hver gang. FFO: Pom Poko.

39. Mandy, Indiana – I’ve Seen a Way

Kanskje ett av bandene jeg er mest spent på i fremtiden. Kaotisk, støyende, dissonant og futuristisk musikk, toppet med en desperat kvinnelig vokal på fransk. What’s not to love?

38. Lonnie Holley – Oh Me Oh My

Blant årets mest eksperimentelle album, noe som ikke vil komme som et sjokk for noen som kjenner Holleys kunst fra før. På Oh Me Oh My kombinerer hans sin kjente spoken word-vokal med soul, avant-garde jazz og ambient. Advarsel: sterke tekster.

37. King Gizzard and The Lizard Wizard - PetroDragonic Apocalypse

Det er vel trygt å si at dette er en slags spirituell oppfølger av Infest the Rats’ Nest. Selv om oppfølgeren ikke når helt opp til originalen, leverer King Gizz nok en gang et imponerende thrash metal-album.

36. Hellripper – Warlocks Grim & Withered Hags

James McBain kombinerer speed metal og black metal på ett av årets mest underholdende album.

35. Dishwasher_ – s/t

Takk til Per for tips! Denne belgiske trioen fortjener vesentlig mer oppmerksomhet enn de ser ut til å ha fått så langt. Nu jazz for fans av The Comet is Coming.

34. Primordial – How It Ends

Jeg forventet ikke å like et nytt Primordial-album så godt som jeg endte opp med å gjøre, men kvaliteten på alt de gjør her er skyhøy.

33. PJ Harvey – I Inside the Old Year Dying

Jeg elsker Polly Jean, og det aller meste hun gir ut av musikk. Årets album er intet unntak, selv om det er langt fra hennes beste. Det er noe forlokkende og eventyrlig over det hele, noe som gjenspeiler tematikken rundt hennes landlige oppvekst i Dorset.

32. Blut Aus Nord – Disharmonium – Nahab

Om mulig er Nahab mer marerittaktig enn Undreamable Abysses var i fjor. Blut Aus Nord fortsetter å pumpe ut originale konsepter av svært høy kvalitet. Les mer her.

31. Mitski – The Land Is Inhospitable and So Are We

Til tross for kort spilletid, er dette kanskje hennes mest eksperimentelle og storslåtte utgivelse så langt. Mer av det, takk!

30. bar italia - Tracey Denim

Ett av to solide album fra denne London-baserte trioen i år. På Tracey Denim treffer bandet en sweet spot med sin eklektiske slacker rock, med innslag av både dream pop og post-punk.

29. Black Country, New Road – Live at Bush Hall

Bandet som stakk av med mine to siste topplasseringer på årslistene for internasjonale album, er allerede tilbake med sitt første album uten vokalist, låtskriver og gitarist Isaac Wood. Om dette livealbumet er en indikasjon på hva vi har i vente fra denne gjengen, spår jeg en lys fremtid for Black Country, New Road.

28. Witch – Zango

Det zambiske bandets første album på nesten 40 år, og det er vel trygt å kalle det årets comeback. Zango er en fest.

27. Colin Stetson – When We Were That What Wept for the Sea

Dette albumet er så langt over mine kvalifikasjoner at jeg ikke skal prøve å beskrive det. Internett forteller meg at dette regnes som post-minimalism og/eller totalism, og det er sikkert riktig. Uansett er dette et album som gjorde sterkt inntrykk på meg, og vil høres med jevne mellomrom i lang tid.

26. Dying Fetus – Make Them Beg for Death

Det er lenge siden jeg har hatt det så gøy med et brutal death metal-album. Jeg kommer trolig til å ta et dypdykk i bandets diskografi etter dette.

25. Thantifaxath – Hive Mind Narcosis

Trolig det mest kompliserte black metal-albumet jeg hørte i år. Det er noe dissonant og kaotisk som mikses perfekt med en mystisk stemning, noe som resulterer i en konstant underliggende spenning. Albumet er ominøst og komplekst på en måte det er vanskelig å beskrive.

24. Armand Hammer – We Buy Diabetic Test Strips

Jeg er stor fan av billy woods og Armand Hammer-prosjektet hans med Elucid. Likevel skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke likte dette mer abstrakte albumet de første gangene jeg hørte det. Paraffin og Haram føltes mye mer umiddelbare og inneholdt kanskje flere bangers, men å si at årets album har vokst på meg føles nesten som en underdrivelse. Inneholder flere av årets beste bars og noen solide features (sjekk særlig de to låtene med Junglepussy).

23. Wayfarer – American Gothic

Jeg er svak for Wayfarers miks av black metal og western/gothic country. Årets utgivelse holder på den samme høye standarden som ble satt på bandets to forutgående album.

22. Sprain – The Lamb as Effigy

Det tok meg litt tid å komme i gang med dette albumet, men da jeg først fikk hørt på det med litt mer fokus ble jeg blåst av banen. Å skrive en kort beskrivelse av dette enorme albumet (over halvannen time langt fordelt på åtte spor) er en umulig oppgave, men fans av eksperimentell post-rock, take note. Fans av Swans vil garantert like dette.

21. Hexvessel – Polar Veil

Årets beste doom metal-album, med noen av årets beste black metal-riff. Dette albumet er lett fordøyelig, men aldri kjedelig. Blant de få albumene jeg har hørt i år som jeg ikke finner noen klare svakheter ved.

20. The Chemical Brothers – For That Beautiful Feeling

Om noen hadde sagt at jeg kom til å ha et Chemical Brothers-album på topplisten min i 2023 hadde jeg trolig himlet litt med øynene, men For That Beautiful Feeling var den største overraskelsen jeg fikk i år. Perfekt musikk til joggeturen.

19. Altın Gün – Aşk

Trolig mitt favorittalbum fra Altın Gün så langt. Gjengen har tatt sin karakteristiske miks av tyrkisk folkemusikk og psych rock, og gjort den et godt hakk mer eksplosiv og dansbar. Inneholder kanskje årets mest fengende åpningsspor.

18. King Krule – Space Heavy

Ny King Krule er alltid en begivenhet, og Space Heavy føyer seg inn i rekken over sterke utgivelser fra den kanten. Dette er kanskje Archies mest introspektive album så langt, og det er utvilsomt en slow burner som vokser mye ved gjentatte gjennomlyttinger.

17. Model/Actriz – Dogsbody

Dette albumet tok meg med storm tilbake i februar i år, og det føles akkurat like friskt og spennende nå som det gjorde da. Bandet kombinerer noise og industrial rock med dance punk på en veldig effektiv måte. Albumet har en egen puls, og oppleves hedonistisk og illevarslende på samme tid.

16. Liturgy – 93696

Liturgy er fortsatt det mest nyskapende og unike black metal-bandet på scenen, nesten 20 år inn. Selv om Origin of the Alimonies hadde mye positivt for seg, føles 93696 som den verdige oppfølgeren til bandets magnum opus, H.A.Q.Q. Må oppleves.

15. Mystic 100’s – On a Micro Diet

Takk til Pernille for denne! Jeg elsker rå, rytmisk og repetitiv psych/acid/space rock, og Mystic 100’s (tidligere Milk Music) traff en sweet spot for meg her. Jeg kommer ikke unna å nevne låten «Have You Ever Chased a Lightbeam?», som med sine nesten 20 minutter tar opp en stor del av albumet, og sender meg rett inn i en transetilstand.

14. Ragana – Desolation's Flower

Her trenger du egentlig ikke høre mer enn førstelåten for å vite hva du har i vente, og om dette er noe for deg. Jeg har vært fan av denne duoen siden de slapp You Take Nothing i 2017 (elsker særlig tittelsporet). Ragana har en av de beste metal-vokalistene jeg vet om, og Desolation’s Flower er nok deres beste album.

13. Fire! Orchestra – Echoes

Årets kuleste album, uten tvil. Moderne klassisk møter jazz fusion og frijazz i det som vel bare kan kategoriseres som eksperimentell storbandmusikk. Skiva pusher to timer, og jeg elsker hvert sekund av den, og særlig tittelsporene. Årets beste svenske album.

12. Geese – 3D Country

Cameron Winter er en av mine nye favorittvokalister. Høydepunktene på denne skiva er så høye at det er helt vilt. «Mysterious Love» er trolig favorittlåten min fra 2023, men også låter som «Undoer», «Domoto» og tittelsporet skiller seg positivt ut.

11. Kostnatění – Úpal

Mye av det jeg skrev om Thantifaxath ovenfor gjelder også for Kostnatění, men de gjør det desto bedre. Det skader heller ikke at vokalen er på tsjekkisk og at det mikses inn tyrkisk folkemusikk. Dissonant, komplekst og ominøst. Les mer her.

10. Squid – O Monolith

Jeg oppdaget Squid da de slapp singelen Match Bet tilbake i 2019. Selv om denne låten fortsatt er min personlige favoritt av bandet, har de utviklet seg mye på kort tid. Da bandet slapp Bright Green Field i 2021, følte jeg at det var noe som manglet for at det skulle klaffe helt. I retrospekt ser jeg nå at albumet kanskje hadde hatt godt av å bli mer komprimert og gjennomarbeidet, noe bandet virkelig har fått til på O Monolith. Squid har begynt å finne sin identitet som band, og dette er deres beste utgivelse så langt.

9. JPEGMAFIA & Danny Brown – SCARING THE HOES

Peggy og Danny har en vanvittig kjemi, noe som er helt avgjørende når to av de mest unike personlighetene i hip-hop skal samarbeide om et prosjekt. Albumet har også helt fantastisk produksjon, som i stor grad er Peggys fortjeneste.

8. Kruelty – Untopia

Tradisjonell, nihilistisk og rå dødsmetall fra Japan. Så skittent og stygt som bare death metal kan bli, men også fengende nok til at nykommere kan like det. Ingen album fikk meg til å headbange hardere i 2023.

7. ANOHNI and the Johnsons – My Back Was a Bridge for You to Cross

Kanskje det albumet som gjorde sterkest inntrykk på meg på et menneskelig og emosjonelt plan i år. Tekstene er brutalt ærlige, og tar opp store temaer som eksistens og relasjoner. Som portrettet av aktivisten Marsha P. Johnson på albumcoveret indikerer, er det også et klart politisk budskap på albumet. Jeg har aldri hørt soulmusikk helt som dette, med klare elementer av art rock og chamber pop i miksen. Og med låter som «It Must Change», «Sliver of Ice», «Can’t», «Scapegoat» og «Why Am I Alive Now?», er dette blant årets mest minneverdige album.

6. Swans – The Beggar

Ett av mine favorittband, tilbake i storform. For la oss bare være ærlige. Selv om Leaving Meaning ikke var et dårlig album, var det underveldende etter seiersrekken The Seer, To Be Kind og The Glowing Man. Til sammenligning er The Beggar på høyde med de beste i katalogen. Fra det brilliante åpningssporet, til filosofiske «Michael is Done» og kolossen «The Beggar Lover (Three)» på sine 43 minutter. The Beggar er rett og slett er fantastisk album, og det vokser på meg hver gang jeg hører det.

5. billy woods & Kenny Segal – Maps

Årets beste hip-hop-album, og det måtte selvfølgelig bli woods & Segal når de endelig skulle teame opp for en oppfølger til Hiding Places – ett av mine favorittalbum i sjangeren fra de siste årene. Du vet hva du får når en av de beste rapperne der ute får med seg en av de beste produsentene. Maps har nesten bare fulltreffere, selv om de fleste låtene godt kunne vært lengre. Flere solide features her og, hvor ShrapKnels på «Babylon By Bus» sto som en favoritt.

4. Aara – Triade III: Nyx

Episk, melodiøst og stemningsfullt. Langt fra det mest originale albumet på listen min, men jeg elsker atmosfærisk black metal, og få gjør det bedre enn sveitsiske Aara. Jeg må også si at Triade III: Nyx står som den sterkeste installasjonen i serien. Veldig fan av vokalen, som alene bidrar til at albumet føles aggressivt og rått (nesten lo-fi). Er dette albumet egentlig bedre enn The Beggar eller Scaring the Hoes? Sannsynligvis ikke. Men steike være som det traff for min del.

3. The Necks – Travel

Minimalistisk og improvisert jazz fra australske legender. Travel var min favoritt fra februar, og som jeg skrev da; tittelen er veldig treffende all den tid dette albumet faktisk føles som en indre reise. Dette er musikk som fremkaller følelser hos lytteren. Hver av de fire ca. 20 minutter lange låtene påvirker deg ulikt. Les mer her.

2. Panopticon – The Rime of Memory

Jeg måtte seriøst vurdere om jeg kunne plassere denne så høyt på listen, rett og slett fordi den nettopp ble sluppet. Men når Austin Lunn – mannen bak album som Kentucky, Roads to the North og Autumn Eternal – slipper sitt hittil beste album, da hadde jeg ikke noe særlig til valg. The Rime of Memory er et stort album, med store låter (og da tenker jeg ikke bare på lengden). Det henter oppbygning og låtstruktur fra post-rock, men musikken er en miks av atmosfærisk black metal og americana.

1. Lankum – False Lankum

Mitt første møte med det irske bandet, og jeg kan trygt si at det gjorde varig inntrykk. Lankum spiller en slags minimalistisk irsk folkemusikk kombinert med drone og slowcore. False Lankum er blant de dystreste albumene jeg kan huske å ha hørt i år, på en god måte. Til illustrasjon: Irsk folkemusikk må selvfølgelig ha en låt om drikking. Men velger Lankum å lage en banger for puben? Ikke faen. De kjører på med en bekmørk låt om bakrus og anger etter en litt for lang og fuktig kveld på byen. Man kan ikke annet enn å respektere sånt. De instrumentale drone-låtene er også helt avgjørende for albumet som helhet.

EPer

10. Autonomie - No Peace, Only Violence

9. Bo Milli - Making Friends

8. Sieluhaaska - Kun aurinkoni kuoli

7. Hammok - Now I Know

6. JPEGMAFIA & Danny Brown - SCARING THE HOES: DLC PACK

5. ARV - Varmint

4. Fluisteraars - De kronieken van het verdwenen kasteel II: Nergena

3. Aphex Twin - Blackbox Life Recorder 21f / in a room7 F760

2. Geese - 4D Country

1. Maruja - Knocknarea