Chontaraz - Rondamauh
Rondamauh er et konseptalbum om en framtid der menneskeheten trues av en nær uungåelig apokalypse, med kun Chontaraz og hans kumpaner som eneste redning. Ganske så storslåtte greier!
Read MoreRondamauh er et konseptalbum om en framtid der menneskeheten trues av en nær uungåelig apokalypse, med kun Chontaraz og hans kumpaner som eneste redning. Ganske så storslåtte greier!
Read MoreNokre gongar oppdagar ein band som berre overrumplar musikkuniverset ditt. Det var litt same kjensla eg fekk då eg høyrte Flux av 22. Noko i dei feite og skeive trommegroovane berre greip meg. Dette var riktignok i 2011, og etter det vart det plutselig ganske stille frå bandet. Eg blei med andre ord veldig gira då eg høyrte at nytt materiale ville treffe øyrene mine i 2017. Anten du har høyrt dei før eller ikkje, må du forberede deg på ein forbausande gåvepakke av sjangerkombinasjonar og deilig øyresnacks.
Read MoreSju år har gått sidan sist me høyrde frå Dunderhonning. Sondre har sjekka ut det nye albumet og vore på konsert med harstadværingane. Ikkje mindre enn ei dobbelmelding altså! (Foto: Kaisa Beddari)
Read MoreHvitmalt Gjerde er kjende for sin leikne sekstitals surferock-stil, og no er dei tilbake med endå meir av det gode. Sist me høyrte frå bergensarane var i 2016 då dei slapp EPen SAIKO. Den nye fullengdaren er ei spenstig vidareføring av det me høyrte sist.
Read MoreLovende drømmepop fra debutantene i As He Said
Read MoreThe Devil and the Almighty Blues skitnar deg til på den beste måten med sin nyaste fullengdar
Read MoreI 2014 slapp dei Ingenting å Melde og no er Knekklectric tilbake i storform med ny plate! (Foto: Kristoffer Øen)
Read MoreOm ventetiden før det nye Mastodon-albumet blir for lang kan du heller kose deg med det nye albumet til Jagged Vision noen uker fremover! (Foto: Jørn Veberg)
Read MoreCarnival Kids puttar deilig rock på menyen med sin sjølvtitulerte EP! (Foto: Stephen Butkus)
Read MoreBandet Pine Lake er aktuelle med plateslepp og serverer vemodige melodiar på debuten deira Strangers At Last. (Foto: Kai Otto Melau)
Read MoreKvartetten i Fieldfare inviterar deg til ein smakfull jazzprega popdrøm med sin sjølvtitulerte EP.
Read MoreMetaloutfiten frå Trondheim leikar med mektige riff på det nye albumet sitt Hunter. Dersom du er av typen som er på leit etter groovy sørstatsmetal med høg headbang-faktor er Endogenic midt i blinken for deg.
Read MoreNidingr sender deg på første klasse til Valhall der vald, mjød og brutalitet rådar!
Read MoreTaking Names (tidlegare Fasit) har blitt litt røffare i kantane og funne seg sjølv litt meir med nytt namn og ny EP!
Read MoreProgpop-bandet Trojka leverer på sin første fullengder (Foto: Gry Dahl)
Read MoreMetall. Det finst fantastisk mange måtar å spele metall på, men ein ting trur eg er felles for dei fleste subsjangrane – riff. Gitarane har like mykje å seie for ei metall-låt som sukker og kanel har å seie for laurdagsgrauten! Nøkkelingrediensen, vil kanskje nokon seie.
Ein ting er i alle fall sikkert. Meltdown har ein haug med feite riff dei trykker i trynet ditt på denne plata. Dette er typiske «headbange seg til nakkesleng» greier som eg er sikker på gjer det fantastisk godt live, og det er ikkje mangel på både magesug og episke parti der ein heilt sikkert kan kjenne på frysningar. «Hollow» er ei slik låt. Den startar roleg og fint med akustisk gitar og går over i noko ganske så rått. Dette er også den einaste låta der reinvokalen faktisk passar inn med resten – her har den funne sin plass, og her burde den blitt.
For eg har ikkje mykje til overs for denne reinvokalen. Den opplevast både klein og heilt feil plassert på mange av dei andre låtane – nesten som at bandet har putta det inn for å mjuke opp lydbiletet! Noko dei absolutt ikkje treng. Nokre plassar høyres det faktisk ut som ein miks mellom Parkway Drive og Iron Maiden, ei blanding eg ikkje er så stor fan av. Spesielt når reinvokalen går opp i det eg trur er falsett – det gir meg gåsehud på heilt feile måtar. Eit eksempel er eit minutt inni «Blackbox Paradise». Ikkje heilt min kopp te, det blir både for pompøst og rart! «Nightmare» er også ei slik låt. Det er heilt sikkert nokon der ute som likar dette, men eg er nok dessverre ikkje ein av dei.
Men for all del, dei har ein råbra skrikevokal som tek det nokre hakk opp, og gitarane er jo absolutt der dei bør vere, men eg klarar ikkje få noko meir ut av denne plata.
1,5/5 TRYNER
-Patrick Fardal
John Olav Nilsen er tilbake med nytt namn og ny musikk. På mange måtar opplevast Nordsjøen som ei vidareføring av Gjengen, men på same tid er mykje av det både anleis og betre enn før - nytt, gamalt og særs godt gjennomført!
Read MoreDe aller fleste av oss har brukt mang en kveld på å fundere over når det endelig skal komme et hardcoreband fra Gudbrandsdalen oppkalt etter en låt om en dørselger som voldtar, kidnapper og dreper en femten år gammel jente. Tiden var moden, og endelig er de her. Trioen vi alle har ventet på: Ieatheartattacks.
Please Just Dance Death er en maktdemonstrasjon av et album, og jeg klarer ikke å finne et eneste svakt øyeblikk i løpet av de litt over tjue minuttene. Om jeg absolutt skulle pirke på noe ville det faktisk vært refrenget på åpningssporet «Liar», som jeg føler blir litt uoriginalt og platt (det kan også være fordi det gir meg assosiasjoner til «Liar Liar (Burn in Hell)» av The Used).
«Liar» følges opp av albumets to korteste låter, «The Six» og «Refuge Tropicana». Personlig anser jeg disse som en god oppvarming for det som kommer, selv om de ikke når helt opp til sine etterfølgere. Med det sagt er det mye positivt å trekke frem også fra disse låtene, som det dynamiske riffet på «Liar», refrenget på «The Six» og samspillet mellom trommer og gitar på «Refuge Tropicana».
Det er likevel først på «M.I.A.» at vi får se det enorme potensialet til IEHA. Låten har ikke bare en usedvanlig god intro som bygger opp stemningen før det trøkkes til med screams og trommer, den har også en av de beste instrumentale outroene jeg har hørt på lenge. Herifra og ut har jeg bare lovord å komme med om de resterende låtene. Den absolutte favoritten min er «Drowning Is My New Favorite Thing». Med sin herlig bisarre tekst og hypnotiserende gitareffekter står dette som en kandidat til årets norske låt allerede nå (selv om den teknisk sett ble sluppet som singel i 2016).
Please Just Dance Death er en tettpakket og intens utgivelse, fylt til randen av kaotisk og aggressiv hardcore. Ieatheartattacks beviser her at de er gode låtskrivere med teft for å komponere låter uten så mye som et overflødig sekund (noe mange band kunne tjent på å lære av). Albumets oppbygning og lengde får meg likevel til å sitte igjen med en litt tom følelse til slutt. Det skulle liksom ha vært noe mer. Så da ender det opp med at jeg spinner albumet på nytt, og på nytt, og på nytt. Til slutt har jeg hørt Please Just Dance Death fem ganger på rappen uten noe følelse av finalitet. «Black Hearts» er en knallsterk låt som smeller fra seg, men kunne vært plassert stort sett hvor som helst på albumet til samme effekt. Det jeg savner er med andre ord en avslutningslåt som faktisk kan oppleves som en konklusjon.
Ieatheartattacks leverer på lik linje med sine labelmates i SIBIIR, Ondt Blod, NAG og Beachheads en vanvittig sterk debut. Fysisk Format vet å satse på de rette bandene. Jeg gleder meg til å høre mer, og jeg håper å få sett IEHA live i nær fremtid. Som en avsluttende kommentar vil jeg bare si at jeg setter stor pris på at vi faktisk har noen band der ute som ikke gjør debuten sin selvtitulert. Er så møkk lei av selvtitulerte debuter.
4/5 TRYNER!
-Sondre Leiros Bendiktsen
Tromsøbandet Red Headed Sluts undergjekk eit aldri så lite hamskifte I fjor, og er no tilbake som The Modern Times. Med nytt namn kom også eit musikalsk stilskifte, som kjem til uttrykk på den ferske debuten deira.
Read MoreTirades er attende!
Read More